Yngve Frøyen
( 1970 - )
Aktuell med trilogien "Landet bak døra" – en samling strålende morsomme og intelligente fortellinger om Marcus og familien hans som bor på grensen mellom fantasien og virkeligheten.
Intervjuer:
Les hva Yngve Frøyen sier om det å skrive:
LITT OM FANTASIER.
Egentlig har jeg ikke lyst til å gjøre dette. Ikke lyst i det hele tatt. Men folkene jeg jobber for vet hvor jeg bor, og hver fullmåne blir de hårete og aggressive. De sier at ingen vil merke om det ble en barnebokforfatter mindre i verden. De sier at jeg ser mør og fin ut. De sier ”mmm”.
Så jeg gjør det likevel. Jeg skriver noen ord om det jeg skriver.
Det å lage bøkene om landet bak døra er ikke så ulikt det Marcus opplever når han rusler ut gjennom bakdøra. Før fingrene treffer tastene vet jeg lite om hva som vil skje. Som regel har jeg bare et svakt håp om at jeg skal havne... et eller annet sted. Hvor vet jeg ikke. Men et eller annet sted er det meningen at historier skal havne. Og på en eller annen måte havner de der. Til slutt. Noen ganger via en forfengelig kentaur, andre ganger ved hjelp av et pedantisk orakel. Trikset er å henge seg på en fantasi og se hvor den tar deg med. Om du alltid vet hvor du skal, havner du kun på det stedet du hadde tenkt deg. Og det er ikke særlig morsomt. Verken for den som leser, eller for den som skriver.
Fantasiene - Marcus, Juni, morfar, de andre - hvor kom de fra? Hvorfor kom de? Har ingen anelse. De snek seg innpå meg og slo seg ned på papiret mitt. De sier ting jeg ikke har bedt dem om å si, gjør ting jeg ikke har bedt dem om å gjøre. De løper over arket og inntar posisjonene sine. Ødelegger alle forestillinger om fri vilje. Strukturen sørger de selv for. Fra ingensteds hen dukker det opp en begynnelse, en midtdel og en slutt. Jeg vet ingenting om slikt. De gangene jeg prøver å lage en struktur, legger alle seg ned på arket og spiller døde.
Og handler historiene om noe – noe annet enn bare det å underholde – er jeg den siste som får vite det.
”Det var en fin historie om det-og-det,” kan noen si.
”Øh,” sier jeg og begynner å gå fortere. ”Det var kanskje det?”
Av og til sitter jeg med en følelse av at fantasiene vet mer enn meg, at de er smartere enn meg, at alt de trenger meg til er å trykke på tastene, og sørge for ryddejobben etter at de har sagt sitt. For finpussen tar de ikke, de små anarkistene. De gjør bare den morsomme delen. Er alles fantasier sånn?
Og mens jeg holder på med spørsmål jeg ikke kan svare på: Hvorfor blir historiene slik de blir? Igjen: Aner ikke. Alt jeg vet er at fantasiene mine ikke ser ut til å stole på historier som sier at virkeligheten er slik og slik, og at verden kun kan sees med det blotte øye. Så de forteller ikke slike historier. De forteller de andre historiene. Om indre demoner som stikker av og får seg jobb i store firmaer, om bøker som alltid vet best, og rosa hunder med en hang til sentimentale countryplater. De historiene.
Med unntak av det jeg nå har skrevet, må jeg innrømme at jeg har begrensede kunnskaper om landet bak døra og innbyggerne der. Faktisk vet jeg ikke så mye om bøker i det store og hele. Jeg vet bare at bøker ikke er virkelighetsflukt. For du kan ikke flykte fra virkeligheten. Det du kan er å kikke på en annen virkelighet. En der fantasiene er litt som deg, men ikke helt. En der gamle mumier, forlatte hunder og strikkende flygeøgler kan føle noe av det du føler.
That’s it.
Og dere kan si ”mmm” og slikke dere om munnen så mye dere bare vil. Det er alt dere får ut av meg.
