Den store bokhandlerkrigen
Sigurd Hoel
Ledelsen i dansk Gyldendal hadde etterhånden innsett at tiden var moden for en atskillelse. I slutten av 1923 pågikk nye sonderinger med Aschehoug, og i Harald Griegs hjerne fødtes da den ville tanke at han og hans styre skulle gå inn for å kjøpe forlaget selv. På et møte i februar 1924 møtte de forståelse hos danskene i Klareboderne. Prisen var ennå ikke fastsatt. Tidene var pinaktige. Men nå gjensto bare å skaffe pengene.
På selve skuddårsdagen 29. februar 1924 iverksatte norske bokhandlere en landsomfattende boikott av Gyldendals bøker. Den innledet en pressefeide som kom til å rase i måneder, med oppsamlet aggresjon mot danskene, og med krav om en endelig frigjøring etter flere hundre års ydmykelse som selvstendig nasjon. For nordmenn flest måtte det se ut som om hele nasjonens fremtid sto på spill.
Siden debatten i høy grad dreide seg om norsk bokhandels rett til å være herrer i eget hus, gjorde det inntrykk å spille på nasjonalistiske strenger. Sigurd Hoel, som hadde lite til overs for bokhandlerne, uttrykte det slik i Arbeiderbladet: «De misjonerende stormakter sier bibel og mener bomull, bokhandlerne sier fedreland og mener forretning». Den norske nasjon forholdt seg stadig taus.
Med aksjetegningen gikk det smått, og avtalen med danskene måtte reforhandles i flere omganger. Til slutt gikk de med på 2,1 millioner kroner for hele forlaget og de medfølgende diktere, hvorav 1,2 millioner som aksjekapital og 0,9 millioner som langsiktig lån. Men krigen mot bokhandlerne var fastlåst, boikotten fortsatte, og Grieg så med gru frem til julesalget som skulle sikre årets økonomiske drift.
