Sankta Psyko

Anmeldelser:

 Om du bare skal lese en god krimbok denne påsken, kan dette være svaret.

     Denne boken handler om en mann med navn Jan Hauger som kommer til en middels stor by i Sverige for å søke jobb som førskolelærer. Glenna, er derimot ikke som alle andre barnehager, for den ligger vegg i vegg med Sakta Patricia eller Sankta Psyko som det uttales på folkemunne. Et sykehus der mentalt forstyrrede voldsforbrytere mottar behandling, og som et ledd i denne behandlingen er møte mellom foreldre og barn under nøye overvåkning. En av Jan sine arbeidsoppgaver blir derfor å eskortere barna gjennom de underjordiske gangene som forbinder barnehagen med sykehusets besøksrom. På en tur der ned oppdager han derimot noe som skal komme til å forandre livet hans for alltid.

Det finnes ingen tvil om at Jan er en dyktig pedagog og virkelig bryr seg om barna. Har har derimot sine egen grunner til å ønske seg jobb ved Glenna. Han bærer nemlig på en hemmelighet som går ni år tilbake i tid, og et savn etter en kvinne han itror kan være innlagt der inne.

Dette er historien om kjærlighet, og hvordan kjærlighet av og til gjør oss mennesker blinde. Det er en intens historie fylt med dramatikk og følelser rundt ensomhet og savn, og det er nesten så man som leser for vondt av hovedpersonen. Jan sitt savn som tilslutt leder ham ned i kjelleren til sykehuset, en ting som skal få uante konsekvenser når sannheten en dag kommer for en dag.

Sankta Psyko en svært velskrevet bok på alle måter. Handlingen spenner over flere tiår og hopper frem og tilbake i tid. Johan Theorin skriver levende, så det er med gode grunner at han er en av Skandinavias ledende krimforfattere for tiden.

Jeg ville foretrukket at boken var lenger, for vi får mange ledetråder, men minimalt med svar underveis. Den er allikevel en bok jeg anbefaler på det varmeste.

I denne boken vil alle ut, mens Jan vil inn.

Anders Mehlum Hasle, Sandefjords Blad

Theorin oppsøker galskapen

Ut fra et klaustrofobisk indre landskap tegner Johan Theorin et bilde av en mann på randen av galskapen, bokstavelig talt.

Denne gangen er ikke Öland åsted for hans mørke historier om ondskap og skjebnesvangre tilfeldigheter, slik vi er blitt vant til. Etter romanene «Skumringstimen», «Nattefokk» og «Blodleie» har Theorin tatt en pause fra sin årstidstetralogi fra den forblåste øya i Østersjøen.

Årets bok er lagt til en liten by der den psykiatriske institusjonen Sankta Patricia, populært kalt Sankta Psyko, ligger og knuger over tilværelsen og det svenske sosialdemokratiet. Her huses Sveriges verste mordere og andre kriminelle under tilsynelatende streng bevoktning. Like utenfor ligger en barnehage, der barna til noen av de innsatte og innlagte blir passet på av et oppofrende personell som innimellom følger dem på visitt til foreldrene gjennom en underjordisk og rømningssikker gang. Godtar man at dette kan være reell praksis, så godtar man også at til denne barnehagen kommer Jan Hauger, en mann som har en åpenbar temmelig mørk fortid som barnehageansatt. Det er Hauger som forteller historien, og Theorin utporsjonerer et indre drama som får det ytre til å rulle. Det viser seg snart at Hauger har hatt en grunn til å søke på jobben som førskolelærer i Sankta Psykos barnehage. På den andre siden av veggen holder Ivan Rössel til, en drapsmann det ikke finnes maken til i Sverige. Her finnes også en Alice Rami, en myteomspunnet sangerske og en gang plateartist som det nok finnes paralleller til i virkeligheten og som Hauger har en fascinasjon for. Men den som har lest Theorins Öland-trilogi, vet at det som gjerne begynner som en latent kime i hans bøker, utarter etter hvert.

Selv om «Sankta Psyko» foregår i innlandssverige, med Uddevalla som uttalt småbymodell, har romanen mange likhetstrekk med Theorins tidligere bøker. Det handler om hvordan fortida trer fram i forgrunnen, både hos hovedpersonen og i omgivelsene. De massive murene rundt institusjonen viser seg å være like gjennomhullede som de mentale murene de enkelte figurene i romanene har reist rundt seg selv, til vern mot galskap, ondskap og fortrengt barndom og ungdom. Slik spinner han spenning og et nett av spor mot en opprulling av et så vel mentalt som reelt mysterium. Det er et uhyggelig, snikende plott, hvor Jan Hauger aldri helt lar seg plassere verken når det gjelder tilregnelighet eller sympati. Ølandsbøkene har gjort Theorin til en av Skandinavias fremste spenningsstemmer, og selv om denne blir en anelse skjematisk og oppstyltet i formen, viser han igjen at han har en annerledes og velkommen innfallsvinkel til dramaet som vakler mellom krim og mørk mystikk. Kari Bolstad ivaretar fint den underliggende uhyggestonen i Theorins sobre språkføring.

Mode Steinkjer, Dagsavisen

På øverste hylle

Hva slags kriminallitteratur står en igjen med dersom den konvensjonelle etterforskningsbiten faller bort? Det forenklede svaret vil være at det da er duket for den fristilte og psykologisk dominante krimmen, der det blir opp til de berørte personene å

hanskes med forbrytelsen eller forbrytelsene. I Johan Theorins Sankta Psyko er det førskolelæreren Jan Hauger som bærer hele ansvaret på sine unge skuldre, og det kommer han knapt nok levende fra. Fordelen for leseren er at historien om ham er blitt svært så levende og berikende.
Traumatisert
Etter å ha fullført den suksessombruste Ølands-kvartetten har Theorin forflyttet seg til en middels stor by på vestkysten av fastlands-Sverige, og vi følger Hauger fra dag én som vikar i en barnehage tilknyttet et psykiatrisk sykehus, som blant annet har tungkriminelle pasienter. Det blir fort klart at Hauger er dypt traumatisert og bærer sin ubotelige ensomhet utenpå klærne, men han har et godt lag med barna som han ledsager over til besøksstunder hos innlagte foreldre gjennom en underjordisk sluse. Da han får det for seg at det eneste mennesket han noen gang har åpnet seg for også er å finne bak sykehusets festningslignende murer, starter en uoverskuelig kjedereaksjon med drastiske konsekvenser for flere parter, innbefattet to av de kvinnelige kollegene hans og en notorisk massemorder.
Mesterskap
Theorin viser sitt kompositoriske mesterskap i den velrettede vekslingen mellom fortid og nåtid som sørger for en stadig stigning i fortellingens uttrykkskraft. Fra begynnelse til slutt er den uløselig forbundet med Haugers skadede sinn, som anrettes slik at det lett kan få noe suspekt over seg. Kanskje er Theorin litt for kalkulert og teknisk utstudert her, for å få oss til å sveve lengst mulig i det uvisse om hvilke motiver Hauger har, men det tilgir jeg ham så gjerne, for Sankta Psyko er i lange strekk en anskuelsesundervisning i hva kriminalromanen kan utrette når den virkelig vil og ikke bare sier seg fornøyd med å trå vannet.

Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

«Sankta Psyko – en pageturner i ordets rette forstand.» Östran

«Har du ennå ikke byttet til sparepærer, så er det på tide. Ikke bare for miljøets skyld. Sankta Psyko får deg til å ville sove med lyset på.» Annelie Henrysson, Karlshamns Allehanda

 «En psykologisk fortelling der spenningen vokser for hver side, skikkelig gjennomarbeidet, og menneskenes ondskap kryper langs ryggraden. Johan Theorin er virkelig en av våre beste spenningsforfattere. Til og med uten Öland.» Johanna Bisterska, VLT

 «Theorin vet at det ikke finnes enkle løsninger, og at det ikke går an å stenge inne alt som er ubehagelig. Et faktum som holdt meg våken under leselampen en hel natt.» Karin Widegård, Göteborgs-posten 

«Med Sankta Psyko viser Johan Theorin enda en gang at han er en av våre absolutt beste, mest originale og mest velformulerte spenningsforfattere, og at han også har ambisjoner om å gi skrekkongen John Ajvide Lindqvist en real kamp.» Gunilla Wedding, Skånskan