Den guddommelege komedie

Dante skrev flere bøker både på latin og italiensk, men ble mest kjent for sitt mektige visjonsdikt, som han selv kalte en komedie, og som ettertiden ga navnet Den guddommelege komedie, som han fullførte omkring 1320. Visjonsdikt var typisk for katolsk middelalder, men Dantes verk er det mest gjennomarbeidete, det mest gjennomreflekterte og med rette det mest navngjetne av dem alle. Dikteren forestiller seg at han i påskehøytiden 1300 reiser, først gjennom Helvetet (Inferno), som han plasserer der det ifølge tradisjonen alltid har ligget: i jordens indre; så gjennom Skjærsilden (Purgatorio), beliggende på et fjell i havet på klodens sydlige halvkule. Så langt er dikteren Vergil veiviseren hans. På toppen av Skjærsilden ligger Det jordiske paradis. Her avløses Vergil av Beatrice, og hun fører dikteren Dante gjennom Paradiset (Paradiso) til visjonen av Gud. Midtveges fram i gonga gjennom livet eg fann meg att i tjukke, svarte skogen, i vilska fór eg langt frå rette vegen. Korleis den ville, tette skog var laga, ulendt og kronglut, det er vondt å skildre, for berre tanken vekkjer opp at redsla. Så ufjelg skog er lite betre enn døden, men skal det fra det gode som eg fann der, eg nemne må dei andre ting eg røynde. Eg veit kje visst å seie koss eg kom dit, så dorsk av svevnen var eg ved det leite, då eg den eine sanne veg forsaka. Til slutt eg kom til foten av ein kolle, der denne døkke dalen tok ein ende, som hadde gjeve redslestyng i hjarta: Då såg eg opp og såg at kollens aksler alt kledde var i strålar frå planeten, som syner godtfolk lei på alle vegar. Då stilna otten av ein liten smule, som hadde sett seg fast i hjartegropa, den natt eg vandra i så djup ei pine.