22.juli - ti år etter

Hvordan forteller de som overlevde og deres pårørende om stressreaksjoner og livet etterpå?

Hva trenger berørte på kort og lang sikt når katastrofen inntreffer?

Ledende forskningsmiljøer ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Senter for krisepsykologi og Oslo universitetssykehus gjennomførte omfattende studier etter terrorangrepet 22. juli 2011. Mye av denne forskningen pågår fortsatt. I studiene har barn, ungdom og voksne fortalt om stressreaksjoner, sorg og fortvilelse som førte til tap av livskvalitet, skolefravær, konsentrasjons- og søvnvansker og, for mange, psykiske vansker. Utfordringene med å møte en ny hverdag har vært mange, og studiene viser hvordan støtten fra familie og venner, og hjelpen fra helsevesen, skole og nærmiljø ble opplevd de tre første årene etter hendelsen.

Erfaringene viser at ettervirkninger på mange måter kan begrense funksjon og livsutfoldelse, samtidig som mange opplever at livet får nytt innhold og retning. Et budskap som peker seg ut, er at de som berøres av ekstreme hendelser er forskjellige, opplevelsene deres er forskjellige, – og de trenger forskjellig oppfølging.

I ungdomstiden er identiteten vår, hvem vi oppfatter at vi er, spesielt sårbar. Ungdommene som var på Utøya var i denne utviklingsfasen da de ble utsatt for en massakre – en traumatisk hendelse.  Identiteten vår kan påvirkes når vi opplever en traumatisk hendelse. Etter terrorangrepet, strevde mange av ungdommene med spørsmål som hvem er jeg nå, og hvem kommer jeg til å bli?

Mye av kunnskapen fra studiene har forskerne sammenfattet i boken Å leve etter katastrofen. Her forsøker de å forstå det unike med terroren som utspant seg på Utøya, og sammenfatte det med den kunnskapen vi har fra andre traumatiske hendelser. Ønsket er å bidra til forståelse og kunnskap om hvordan mennesker overlever og lever videre med traumeerfaringer, og hvordan familie, venner og fagpersoner kan hjelpe.

10 år etter, er håpet at vi lærer av disse erfaringene.