Å reise uten å dra

Et essay av Levi Henriksen

Første gang jeg fikk en fornemmelse av å reise, eller rettere sagt en forståelse av hvor betydningsfull selve bevegelsen fra et sted til et annet er, var jeg fem år. Det var bare snakk om noen hundre meter, maks én kilometer, fra vårt hus opp til tante, onkel og bestefar. Likevel føles dette fortsatt som en av de aller lengste reisene jeg har foretatt, kanskje også en av de fineste. Det var rett før jul. Jeg var oppe før pappa og min fjorten år eldre bror hadde rukket å dra på jobb, og jeg tror det var første gang jeg fikk et innblikk i hva slags ritualer familiens menn gjennomgikk hver morgen. I ettertid har jeg tenkt at de hadde noe av det samme over seg som soldater før landgang, men dette er nok heller et uttrykk for at forfatteren poetiserer barnets opplevelser. Som femåring ble jeg først og fremst grepet av det hemmelige, eller kanskje det mer private, i øyeblikket, en flyktig følelse av at jeg opplevde noe jeg egentlig var for liten til å ta del i. Pappa var mutt og taus, mens broren min var sitt vanlige plystrende jeg. De forskjellige sinnsstemningene hadde muligens noe å gjøre med at bror hadde innejobb i bank, mens far min sannsynligvis skulle begynne dagen med å banke snøen av skjørtegranene før han kunne komme til med motorsaga. Jeg tror kanskje dette øyeblikket fylte meg med noe av den samme uroen jeg kan kjenne i avgangshaller, det være seg for tog, fly, buss eller båt. Forventningen som bygger seg opp over å se begynnelsen av noe man ikke aner slutten på.

Men så: selve reisen. Mamma og jeg ut i en morgen som fortsatt var natt. Huset til bestefar lå slik til at vi ikke kunne se det fra vårt, og jeg var mørkeredd. Hjemme hadde vi fortsatt utedo, og de gangene jeg ikke klarte å holde meg, men måtte dit om kvelden, var jeg nødt til å ha døra åpen mens mamma sto utenfor og sang, både for å holde motet oppe hos meg, og samtidig fordrive de vesenene jeg var sikker på fantes der ute i mørket. Utedoen lå i låven rett ved huset, og gjennom den åpne døra kunne jeg skimte lysene fra vinduene, men denne morgenen var det ingen lys å se, bare stjernene. Det måtte være minst hundre minusgrader i lufta, kulda skar seg inn i huden som nye barberblad, og for hvert skritt knitret det i snøen som om noe holdt på å gå i stykker oppe i hodet mitt. Jeg holdt hånda til mamma og ventet på at noe stort og loddent, noe som kunne spise oss, hvert øyeblikk ville komme byksende ut fra trærne. Ja, jeg hørte lydene der bak oss i mørket, prustingen og pesingen, de lange, knivskarpe klørne som skrapte i skaresnøen, og hvis jeg hadde vært modig nok til å snu meg, ville jeg garantert sett stjernene bli reflektert i røde rovdyrøyne. Hadde ikke bestefar fortalt om ulven kanskje, eller gråbeinen som han alltid kalte den. Gråbeinen som spiste små barn i gamle dager. Gråbeinen som lurte i mørket og kastet seg over unger som var ute og gikk. Jeg tenkte på Daniel i løvens hule, og mumlet noe inne i meg som jeg hadde lært på søndagsskolen, mens jeg klamret meg enda litt tettere inntil Det Store Mennesket som gikk ved siden av meg. Jeg kunne bedt henne om å synge, men hjertet hamret så hardt i brystet at jeg ikke hadde pust igjen til å forme et eneste ord.

Hver snøklump i veien føltes som et fjell jeg måtte bestige, og jeg var livredd for å miste balansen. Over meg fortonte himmelen seg uendelig, og jeg fikk det for meg at den bleke funklingen i stjernene var øyne som blunket. Kanskje tilhørte de alle dem som ikke hadde klart å være snille nok mens de levde og derfor ikke fikk komme hjem til Jesus? Hvis jeg falt, ville jeg miste taket i hånda til mamma og bli sugd ut i verdensrommet, dømt til å sveve viljeløst rundt i evigheters evighet hverken død eller levende. For hvert skritt beveget jeg meg mer og mer bort fra det trygge og vante, fire vegger og et tak, innehusvarme. Til tross for at jeg hadde gått denne veien mange ganger, var det som om jeg aldri før hadde vært her. For i mørket var jeg som i et helt annet land. Jeg holdt hånda til mamma enda hardere, forbi dammen, ned Svingbakken og langs jordene. Landemerkene jeg alltid hadde navigert etter, men som jeg nå mer ante enn så. Jeg lukket øynene og var i ferd meg å gi meg over til mørket, da mamma med ett ord avsluttet den lengste ferden jeg til da hadde vært gjennom: Framme! Og jeg tror aldri jeg har følt en større glede over å komme fram enn da vi ble møtt av lyset fra vinduene i huset, som skinte minst like sterkt som noen Betlehemsstjerne jeg klarte å forestille meg. Da vi vel var inne, sovnet jeg utslitt på slagbenken i kjøkkenet, mens tante og mamma begynte med lefsestekinga, selve formålet for vår odyssé denne ødslige morgenen i desember samme år som mennesket gikk på månen for første gang. På turen hjem – som foregikk i dagslys – følte jeg både stolthet og mestring etter å ha klart å gjennomføre denne min første reise, som krevde noe mer av meg enn bare å krype opp i baksetet på pappas Cortina og la meg bli ført av gårde. Jeg hadde overvunnet mørket, jeg hadde kommet fram, og selv om mamma fortsatt måtte følge meg ut på do, trengte hun ikke lenger å synge.

Siden har det fortsatt på den måten. Jeg elsker å være på vei, men det er ikke nødvendigvis slik at det er reisene som er lengst i mil som har gjort størst inntrykk. I nitten år var Sverige mitt eneste utland, og det førte til at jeg utviklet en dyp og livslang kjærlighet til broderlandet. Og ja, jeg tror det gjør noe med et menneske å bo tett på en riksgrense, det har i hvert fall skapt en egen puls i meg. En romantisk lengsel og et rastløst sug. Det er noe med vissheten om at snaue fire mil fra der jeg bor venter et annet land. Et land som er påfallende likt mitt eget, men som likevel har litt andre valører når det gjelder språk, valuta og hvordan man ser på livet. Det er noe med å passere den grensa som fortsatt pirrer meg. Jeg fører meg mer ledig, smilet finner lettere fram i ansiktet og jeg møter blikkene til folk jeg treffer.

Samtidig som jeg er en gjest, en utlending, en turist som reiser lett, er det ingen som kan se på meg at jeg ikke er svensk. Det var kanskje dette som fikk meg til å komme opp med følgende mantra i romanen Babylon Badlands: «Det er bedre å være fremmed i et land jeg føler meg hjemme i, enn å være hjemme i et land som bare blir mer og mer fremmed». Samtidig har Sverige vært veldig viktig for litteraturen min. Da jeg debuterte skjønnlitterært med novellesamlingen Feber i 2002, skrev forlaget bak på boka: «13 fortellinger fra de norske sørstatene.» Ergo må Sverige være mitt Mexico. Det er nok derfor folka mine ofte deler oppfatningen om at alt blir annerledes i Sverige, og da er annerledes egentlig synonymt med bedre. I «Langfredag», åpningsnovella i Feber, stjeler Edmund Prestli en bil for å kunne ta med sønnen og eksdama på påskeferie til Sverige, mens «Europavei 18» fra samme bok åpner slik: «Du blir så annerledes i Sverige», sier hun. «Åssen da annerledes?» sier jeg. «Annerledes, nei, du bruker henda mer når du snakker, nikker mer på hodet. Du oppfører deg som om Sverige skulle være et eneste langt jobbintervju», sier Trude med ansiktet vent mot sideruta. Senere, etter at alt har gått i hundene på en parkeringsplass langs Europavei 18 rett ved Örebro, tenker hovedpersonen: «Vi vil alltid ha Sverige.»

Atten år senere husker jeg ikke om slutten bevisst var stjålet fra filmen Casablanca. Mest sannsynlig var den ikke det, for forestillingen om Sverige som en mer spennende utgave av hvor jeg kommer fra, har levd i meg siden jeg var liten. Hvis alt skulle gå til helvete, har jeg alltid tenkt at jeg kunne rømme til Sverige, slik de lovløse i cowboyfilmene fra min barndom forsvant inn i Mexico. Sverige var også stedet der jeg for første gang følte meg virkelig nyttig. Det å være sammen med mine eldre og mer storvokste slektninger som fleskeballast[1], ga meg tidlig en forståelse av hva det vil si å være verdt min egen vekt – om ikke i gull – så i hvert fall i flesk. Det var også i Sverige jeg første gang forsto hvor lett det er å falle i synd, og at det trengs god planlegging hvis man skulle ønske å søke tilgivelse for sine handlinger i samme slengen. På 70-tallet var det vanlig at pinsevenner fra Kongsvinger-distriktet dro til Morokulien, det svorske friområdet midt på grensa, for å delta på møter med sine svenske trosfeller. Rett ved utendørsamfiet hvor denne åndelige forbrødringen fant sted, lå også den såkalte Porrbussen, der Lill-Bettan fra Hudiksvall og Stor-Babsan fra Borlänge (det var slike navn jeg forestilte meg at stripperskene hadde, og slike steder jeg tenkte de kom fra) listet strikkebikiniene sine av seg og blunket skjelmsk med øyevipper lange som sommerfuglvinger mot erotisk sultefôrede menn fra begge sider av grensa. I en av historiene jeg har hørt, reiste en innbitt ungkar fra Granli[2] seg og ropte «filmtricks» før han segnet om på golvet mens Lill-Bettan eller Stor-Babsan sto der uten en tråd. Det er klart at han, og sikkert flere av de andre mennene også, kunne hatt behov for litt åndelig oppbygging etter en slik skjellsettende opplevelse. Det var bare det at utendørsmøtene ofte fant sted på formiddagen – før de svenske stripperskene hadde stått opp. De av mennene som ønsket å helgardere seg, måtte derfor gjøre unna frelsen før de kunne ta fatt på det å synde. Mulighetene som lå her, med synd og frelse innenfor en radius på bare noen hundre meter, har utvilsomt preget hele mitt forfatterskap.

Først da jeg var ferdig med videregående, begynte jeg på min første reise som gikk lenger enn Sverige. En interrailtur med min daværende kjæreste. Vi var borte i en måned, og selv om budsjettet var sparsomt (3500 kroner i reisesjekker), hadde jeg igjen 250 kroner til å kjøpe plater for hos Riff-Raff i Karlstad på hjemturen. Denne turen lever fortsatt i meg, smakene, luktene og lydene. Jeg kan huske da vi snek oss til å overnatte i en jernbanevogn i Leeuwarden i Nederland, ble adskilt på hvert vårt rom på et ungdomsherberge i Diksmuide (eller var det Dilsen-Stokkem) i Belgia, holdt hender og skakket på hodet foran det ganske kjente tårnet i Pisa, Italia, opplevde tidenes tordenvær i Saint-Quentin, Frankrike og levde en uke på cola og franskbrød i Saint-Raphael nede på Rivieraen. Før vi kom så langt, tilbrakte vi forresten en halv dag i Paris mens vi fortvilet forsøkte å finne Gare du Sud. Siden Paris hadde Gare du Nord for å ta toget nordover og Gare de l'Est ditto østover, burde det logisk sett også finnes en stasjon med sør i navnet for å kunne ta toget i den retningen. Da vi endelig forsto at det var fra Gare de Lyon togene gikk sørover, følte jeg noe av den samme mestringen som da jeg holdt mamma i hånda på vei hjem den desemberdagen fjorten år tidligere. Denne gang handlet det ikke så mye om gråbein, stupmørke og desemberkulde, men mer vrangvillige franskmenn som absolutt ikke la godviljen til for å forstå hverken norsk skolefransk eller fingerspråk.

Det ble ytterligere fire interrailturer, før den foretrukne reisemåten oftere og oftere ble fly, ikke minst fordi reisene blant annet begynte å gå til Amerika. Jeg har vært i Amerika nitten ganger, men pleier å kokettere med at jeg aldri har vært i USA og ikke har tenkt meg dit heller. Amerika er Woody Guthrie og «This Land is your Land», John Steinbeck og Turen med Charley. Amerika er Bob Dylan, Mark Twain og Montgomery Clift. Amerika er Crazy Horse, Rosa Parks og Elvis A. Presley. USA er alt det kjipe man leser om i avisene og ser på nyhetene. Amerika for meg vil også alltid være Ernest Hemingway. Novellene om Nick Adams var en mer voksen innføring i landet jeg hadde lært meg å elske gjennom de utallige indianerbøkene jeg slukte som gutt. Men Hemingway skildret også Europa og Afrika i sine romaner og noveller. I sin «dokumentarroman» Green Hills of Africa,[3] skildrer han følelsen av å ha vært et sted fordi man har lest om det i en bok, «we have been there in the books», som han sier, og dette endte også opp med å bli en del av epigrafen i min siste diktsamling, Som skyene skygger snøen.

Min første natt i Amerika tilbrakte jeg i Boston i oktober 1990. Restaurantluktene i gatene, bensinregnbuene i vannpyttene ved siden av de parkerte bilene, lyden av skohælene mine mot fortauet, nynninga fra airconditionanlegget inne i hotellobbyen og den kalde, resirkulerte innehuslukta som fikk meg til å grøsse, ingen av disse sanseinntrykkene føltes nye, jeg hadde opplevd alt før, fordi jeg hadde lest om det. Men jeg har aldri gjort som Rolf Jacobsen i 1976, da han avlyste det planlagte Italia-oppholdet fordi han hadde lest så mye om Toscana at han følte han allerede hadde vært der.

På sin storviltjakt i Kenya opplevde også Ernest Hemingway noe jeg selv har erfart ved flere anledninger; det at noe du har lest projiseres over på det du opplever i øyeblikket, og ofte da med de mest forunderlige assosiasjoner. På savannen er det noe som får Hemingway til å tenke på Leo Tolstojs skildringer fra tsartidens Russland. Jeg har selv opplevd hvordan det å lese to av de største sørstatsforfatterne gjennom tidene, Flannery O’Connor og Larry Brown på mine svigerforeldres hytte ved Sølen, har gjort at det er noe med Norge over tregrensa som alltid får meg til å tenke på Georgia og Mississippi, selv om det er landskap som i utgangspunktet er helt forskjellige. Og pussig nok. Da min datter og jeg var i Masai Mara for å gjøre research til ungdomsromanen Vinter på savannen, var det noe i landskapet som minnet meg om nettopp Sølen, til tross for løvene, flodhestene, sjiraffene og elefantene. I boka tenker hovedpersonen Eleanor: «Vinden får god fart og blåser gjennom kronene på akasietrærne med en raspende lyd som jeg kjenner igjen fra hytta vår i Rendalen.»

Men dette var før. Den gang vi ubekymret kunne reise hvor vi ville. 27. februar i år skulle min kone og jeg reise til Milano for å delta i lanseringen av Snø vil falle over snø som har falt,[4] men reisen ble avlyst samme dag som pandemien for alvor hærtok Italia. I stedet endte min kone og jeg på nettopp hytta ved Sølen, hvor flere av diktene i Som skyene skygger snøen ble skrevet. Igjen opplevde jeg fenomenet med å reise uten å dra, og hvordan steder jeg har besøkt og bøker jeg har lest, ble projisert over hva jeg opplevde der i øyeblikket. For eksempel så ble Hemingways Sneen på Kilimanjaro og Fjell som hvite elefanter en klangbunn som diktet Den femte skuddårsdagen ble skrevet rundt.

Robert Wyatt, grunnleggeren av det legendariske bandet Soft Machine, uttalte nylig til det britiske musikktidsskriftet Uncut, at han var ferdig med å reise, men at opplevelsen av å ha reist, minnene om stedene de hadde besøkt, fortsatt brakte ham og kona like stor glede som fysisk å være ute i verden. Med til historia hører selvfølgelig det faktum at Wyatt er godt voksen og avhengig av rullestol, og at også kona har dårlig helse. Likevel er det veldig interessant det han sier, for det å reise er en investering, og det er av avkastningen av dette vi skal eller i hvert fall kan leve av, når det ikke lenger er mulig å bevege seg fritt over landegrensene, uansett om det skyldes sviktende helse eller pandemier. Det er gjennom det å reise at vi kommer stedet vi er fra nærmest.

 

[1] Fleskeballast var et uttrykk som ble brukt i min barndom om det å være med til Sverige slik at man kunne kjøpe mer billig flesk. Kvoten gikk på antall mennesker, og i motsetning til spritkvoten måtte man ikke være atten år for å telle med. Ikke for det at spritkvoter var noe som opptok pinsevenner på begynnelsen av 70-tallet.

[2] Min hjembygd, og modell for det fiktive Skogli.

[3] På norsk Afrikas grønne fjell.

[4] På italiensk Il lungo inverno di Dan Kaspersen

Et knippe av Levi Henriksens bøker

Levi Henriksen

Levi Henriksen

Levi Henriksen – fortelleren fra Kongsvinger.

Levi Henriksen (f. 1964) debuterte i 2002 med novellesamlingen Feber, og fulgte opp året etter med en ny samling fortellinger, Ned, Ned, Ned. I 2004 kom romanen Snø vil falle over snø som har falt, som ble tildelt Bokhandlerprisen. I 2018 ble han tildelt Vidar Sandbeck-prisen for sitt forfatterskap. Han har også blitt tildelt Acerbiprisen, Hedmark fylkes kulturpris og Kongsvinger kommunes kulturpris.

Bare mjuke pakker under treet ble i 2010 filmatisert som Hjem til jul av Bent Hamer.

I tillegg til å være forfatter er han sanger og låtskriver og har siden 2005 utgitt seks album. Den siste plata med Levi Henriksen & Babylon Badlands kom i 2019 og het De utålmodige av hjertet.
Se musikkvideo med Levi Henriksen & Babylon Badlands.

 

Utgivelser:

La meg få vandre i min sannhet. Tekster og fortellinger 2022
Tolv ord fra Oskar Maier. Roman 2021
Der Røgden renner inn i himmelen. Utvalgte noveller 2020
Som skyene skygger snøen. Dikt 2020
Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor. Noveller 2019
Jern & metall. Noveller 2018
Her hos de levende. Roman 2017
Harpesang. Roman 2014
Når plutselig en natt. Noveller 2013
Dagen skal komme med blå vind. Roman 2011
Kjære deg min kjære. Dikt 2010
Alt det som lå meg på hjertet. Noveller 2009
Like østenfor regnet. Roman 2008
Trekkspilltvillingene. Lettlest roman. 2007
Den aller siste mohikaner. Lettlestroman 2006
Babylon badlands. Roman 2006
Bare mjuke pakker under treet. Noveller 2005
Snø vil falle over snø som har falt. Roman 2004
Ned Ned Ned. Noveller 2003
Feber. Prosa 2002


Dokumentar- og faktabøker:

La meg få vandre i min sannhet. Tekster og fortellinger 2022
Postkort fra alle tings utkant. Essays 2012
Mannen fra Montana. 2009
De siste meterne hjem. Fortellinger 2007 (Kagge)
Fra Magerdalen til Elvis Presley Boulevard. Artikkelsamling 2000 (Magerdalen forlag)
Lille Norge i store Alaska. Reiseskildring 1999


Priser:

Bokhandlerprisen 2004
Kongsvinger kommunes kulturpris 2004
Hedmark fylkes kulturpris 2007
Acerbiprisen 2018
Vidar Sandbecks kulturpris 2018


Salg til utlandet:

Harpesang 2014
Frankrike, Italia, Polen, Tyskland
Dagen skal komme med blå vind 2011
Tyskland
Alt det som lå meg på hjertet 2009, Polen, Tyskland
Like østenfor regnet 2008
Danmark, Finland, Tyskland, Frankrike
Bare mjuke pakker under treet 2005, Polen, Tyskland
Enkeltnoveller representert i Tyskland, Danmark
Snø vil falle over snø som har falt 2004
Danmark, Sverige, Finland, Tyskland, Nederland, Frankrike, Tyrkia, Polen, Italia
Ned Ned Ned 2003
Enkeltnoveller representert i Tyskland, Italia, USA, Danmark
Feber 2002
Enkeltnoveller representert i Danmark, Frankrike, Tyskland

Relaterte artikler

Pocketnytt i mai!

Pocketnytt i mai!

Mai byr på både sommerlig feelgood, litteratur av nobelpriskvalitet og historien om legendariske Jürgen Klopp –...