Annie Ernaux: Å skrive om sin mor

Da moren til Annie Ernaux fikk alzheimer, ville forfatteren skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var. Resultatet er en følsom, stilsikker tekst, om de ambivalente følelsene som kjennetegner forholdet mellom foreldre og barn: kjærligheten og forakten, nærheten og avstanden. Les det vakre utdraget fra boken «Far / En kvinne», som lanseres 26. februar!

«Det er et vanskelig prosjekt. For mitt vedkommende har ikke mor noen historie. Hun har alltid vært der.»

 

Begravelsen fant sted på onsdagen. Jeg ankom sykehuset sammen med sønnene mine og eksmannen min. Veien til likhuset er ikke skiltet, vi gikk oss vill før vi fikk øye på det, et enetasjes betongbygg i utkanten av jordene. En ansatt i hvit frakk snakket i telefonen og gjorde tegn til at vi skulle sette oss i korridoren. Vi satt på stolene som sto langs veggen, overfor noen toaletter der døren var blitt stående åpen. Jeg ville se mor en gang til og legge de to små blomstrende kvedegrenene jeg hadde i vesken, på henne. Vi visste ikke om det var meningen at de skulle vise oss mor en siste gang før kisten ble lukket. Begravelsesagenten vi hadde snakket med i butikken, kom ut av et rom i nærheten og ba oss høflig om å bli med ham. Mor lå i kisten, med bakoverlent hode og hendene foldet over krusifikset. De hadde fjernet tøyremsen og kledd henne i nattkjolen med kroklisse. Et satengklede rakk henne til brystet. Det var et stort, nakent rom i betong. Jeg vet ikke hvor det lille dagslyset kom fra.

Begravelsesagenten signaliserte at besøket var over, og fulgte oss ut i gangen igjen. Det forekom meg at han hadde tatt oss med inn til mor for at vi skulle konstatere at det var høy kvalitet på byråets ytelser. Vi gikk gjennom de nye kvartalene og bort til kirken, som var oppført ved siden av kultursenteret. Likbilen hadde ikke kommet, så vi ventet utenfor kirken. Tvers overfor, på veggen til supermarkedet, sto det skrevet med tjære: «Penger, varer og staten er apartheids tre grunnpilarer.» En prest kom mot oss, svært imøtekommende. Han spurte meg «er det din mor?» og sønnene mine om de studerte, på hvilket universitet.

En slags liten, tom seng med røde fløyelskanter sto rett på betonggulvet foran alteret. Senere plasserte mennene fra begravelsesbyrået mors kiste på den. Presten satte en kassett med orgelmusikk inn i spilleren. Vi var de eneste som overvar messen, ingen her kjente mor. Presten snakket om «det evige liv», om «vår søsters oppstandelse», han sang salmer. Jeg hadde villet at det skulle vare for alltid, at man skulle gjøre enda mer for mor, gester, sanger. Orgelmusikken begynte igjen, og presten slukket vokslysene på hver side av kisten.

Begravelsesbyråets bil kjørte umiddelbart til Yvetot i Normandie, der mor skulle begraves ved siden av far. Jeg kjørte dit i min egen bil sammen med sønnene mine. Det regnet hele veien, med kraftige vindkast. Guttene spurte meg om messen, for de hadde aldri overvært en før og hadde ikke visst hvordan de skulle oppføre seg under seremonien.

*

I Yvetot hadde slekten samlet seg ved gitterporten til kirkegården. En av kusinene mine ropte til meg på langt hold, «for et vær, skulle tro det var november!», for ikke å bli stående og se oss komme uten å si noe. Vi gikk i samlet flokk til fars grav. Den var blitt åpnet, jorden var kastet opp på den ene siden i en gul haug. De kom med mors kiste. Da den var anbrakt mellom noen tau over hullet, fikk mennene meg til å komme nærmere slik at jeg kunne se den gli ned langs gravveggene. Graveren ventet noen meter unna med spaden. Han sto i arbeidstøy, en alpelue og et par støvler, blårød i ansiktet. Jeg fikk lyst til å si noe til ham og gi ham hundre franc, som jeg tenkte at han kanskje ville drikke opp. Det spilte ingen rolle, tvert imot, ved å dekke mor med jord hele ettermiddagen ville han bli det siste mennesket som tok seg av henne, han skulle ha glede av å gjøre det.

Slektningene mine ville ikke at jeg skulle dra igjen uten å ha spist. Mors søster hadde planlagt et begravelsesmåltid på en restaurant. Jeg ble værende, også det forekom meg å være noe jeg fortsatt kunne gjøre for henne. Servicen var treg, vi snakket om jobb, barn, innimellom om mor. «Det var jo ingen mening i at hun skulle ha det sånn i mange år», sa de. Alle mente at det var bedre at hun var død. Det er en setning, en overbevisning, jeg ikke forstår. Jeg var tilbake i Paris-regionen om kvelden. Alt var virkelig over.

I uken som fulgte, kunne jeg gråte hvor som helst. Når jeg våknet, visste jeg at mor var død. Jeg kom ut av tunge drømmer jeg ikke husket noe av, bortsett fra at hun var med, og død. Jeg gjorde ikke noe, bortsett fra det som må til for å leve, innkjøp, måltider, tøy i vaskemaskinen. Ofte glemte jeg hvilken rekkefølge oppgavene skulle utføres i, jeg stanset opp etter å ha skrelt grønnsaker og gikk først videre til neste steg, å skylle dem, etter å ha tenkt meg om. Å lese var umulig. En gang gikk jeg ned i kjelleren, mors koffert sto der, med lommeboken hennes, en sommerveske, noen halstørklær inni. Jeg ble stående kraftløs foran den gapende kofferten. Det var utendørs, i byen, jeg hadde det verst. Jeg kunne sitte bak rattet, og så, brått: «Hun skal aldri mer være noe som helst sted i verden.» Jeg forsto ikke lenger folks vanlige oppførsel, den nitide grundigheten deres når de skulle velge mellom det og det kjøttstykket hos slakteren, bød meg imot.

Denne tilstanden forsvinner litt etter litt. Fortsatt en glede over at det er kaldt og regnfullt ute, akkurat som i begynnelsen av måneden, da mor var i live. Og øyeblikk av tomhet hver gang jeg slår fast at «det er ikke lenger noen vits i å» eller «jeg trenger ikke lenger å» (gjøre det eller det for henne). Tomrommet i denne tanken: den første våren hun ikke skal oppleve. (Å nå merke kraften i alminnelige setninger, ja selv i klisjeer.)

I morgen er det tre uker siden begravelsen. Først i forgårs overvant jeg skrekken for å skrive «mor døde» øverst på et blankt ark, som en begynnelse på en bok, ikke på et brev til noen. Jeg har også klart å se på fotografier av henne. På et av dem, tatt ved Seinen, sitter hun med beina bøyd innunder seg. Et svart-hvitt-bilde, men det er som om jeg ser det røde håret hennes, gjenskinnet i den svarte alpakkadrakten.

Jeg skal fortsette å skrive om mor. Hun er den eneste kvinnen som virkelig har betydd noe for meg, og hun ble dement for to år siden. Kanskje burde jeg vente til hennes sykdom og død har smeltet sammen med mitt fortidige livsløp, slik andre hendelser har gjort, fars død og bruddet med mannen min, for å komme på en avstand som gjør det lettere å analysere minnene. Men akkurat nå klarer jeg ikke å gjøre noe annet.

**

Det er et vanskelig prosjekt. For mitt vedkommende har ikke mor noen historie. Hun har alltid vært der. Min første impuls når jeg snakker om henne, er å fastholde henne i bilder uten begrep om tid, «hun var voldsom», «hun satte fyr på alt», og i tilfeldig rekkefølge skildre scener hun opptrer i. Da gjenfinner jeg bare kvinnen fra forestillingsverdenen min, hun jeg de siste dagene har sett i drømme, levende igjen, uten tydelig alder, i en spent atmosfære som minner om stemningen i skrekkfilmer. Jeg vil gjerne også få grep om kvinnen som har eksistert utenfor meg, den faktiske kvinnen, født i et landlig strøk i en liten by i Normandie og død på geriatrisk avdeling ved et sykehus i Paris-regionen. Det jeg håper å skildre så nøyaktig som mulig, befinner seg trolig i skjæringspunktet mellom familie og samfunn, myte og historie. Prosjektet mitt er av litterær art, siden det dreier seg om å prøve å finne en sannhet om mor som bare kan nås gjennom ordene. (Det vil si at verken fotografier, minnene mine eller familiens vitnesbyrd kan gi meg denne sannheten.) Men jeg ønsker på sett og vis å holde meg under litteraturen.

 

Boken er oversatt av Henninge M. Solberg.


Far / En kvinne

Annie Ernaux

Annie Ernaux’ far døde to måneder etter at hun var ferdig utdannet som lærer – en utdannelse han hadde slitt for at hun skulle kunne få ta. Far er et portrett av denne faren, en uutdannet, hardtarbeidende, taus mann som hele livet bar med seg en skam over sin egen fattige bakgrunn.

En kvinne handler om en sterk, arbeidsom og målrettet kvinne: Annie Ernaux’ mor. Også hun hadde bakgrunn fra arbeiderklassen, og det viktigste for henne var at datteren skulle få tilgang på alt hun selv ikke hadde. Da Ernaux’ mor får alzheimer, forsøker Ernaux å skrive fram og fange den kvinnen moren en gang var.

Med stilsikker penn og stor følsomhet skildrer Annie Ernaux de ambivalente følelsene som kjennetegner forholdet mellom foreldre og barn: kjærligheten og forakten, nærheten og avstanden. Presist og sårt viser hun hvordan foreldrenes klassekamp ikke bare førte til at datteren kom seg fram i verden, men også hvordan de dermed mistet hverandre.

 

Lanseres 26. februar!

 

Les mer her

Far En kvinne

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium? «Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...