Arbeidet med boken om Den norske nazieliten ga forfatter Ola Karlsen ny innsikt i hvor gjennomført og konsekvent Nasjonal samling (NS) grep muligheten som bød seg.

– Det var helt på detaljnivå, forteller Ola Karlsen. Alt fra barnas situasjon på skolene til fordelingen av importkvoter til selskaper styrt av NS-medlemmer, ble politisk bestemt. Og selvsagt til fordel for de som hadde den rette partiboken. For for mange blant det flertallet som ikke sluttet opp om Quisling og hans bevegelse, ble overgrepene personlige. Bitterheten og hatet vokste. 

Personlig har jeg arvet interessen for krigen. Min far var blant de barna som måtte overvintre i kalde huler på Finnmarkskysten. Sammen med sin nærmeste familie ble han skutt på under flukten fra Honningsvåg, ettersom det ble bestemt at de skulle gjemme seg og heller vente på Den røde armé. Også for min far ble hatet mot nazistene personlig.

Min tante var 12 år og skrev dagbok om vinteren i skjul. Det var en tung bok å komme gjennom. Da jeg prøvde å lese "Finnmark brenner" for mine egne døtre, måtte vi stoppe. De ville ikke høre mer etter at familiens hund ble avlivet fordi bjeffingen kunne røpe skjulestedet i fjellveggen.

Det er 80 år siden utbruddet av andre verdenskrig, men mange familier har egne historier om hva som skjedde. Historier om den skjellsettende tiden går fortsatt i arv.

For å bedømme disse og sette det hele inn i en større kontekst, vil bøker om disse årene fortsatt komme ut. Med åpningen av Landssvikarkivet kan nye historier og overraskende episoder bidra til dette. Kanskje kan min bok bidra til å forstå det sterke hatet som blusset opp etter frigjøringen.

Les mer om boken Den norske nazieliten her.