I mine fem år i Saudi-Arabia ble jeg tatt imot med vennlighet, høflighet og respekt, ispedd en solid dose humor. Unntaket var enkelte overbeviste religiøse. Her kunne man støte på en ufattelig arroganse: Vi andre, vi som ikke var troende på samme måte som dem, var i beste fall å anse som uopplyste barbarer.

I kjølvannet av den arabiske våren sjokkerte Islamic State en hel verden med sin raske og brutale okkupasjon av store deler av Syria og Irak. Trosforsvarere hevdet hardnakket at "IS er ikke islam". Bevegelsens destruktive kynisme er imidlertid solid plantet i århundregammelt, radikalt tankegods innenfor islam. Tidlig på 1700-tallet, midt inne i den glovarme, iskalde og sandstorm-plagede arabiske ørken, lanserte en svovelpredikant ved navn Muhammed ibn Abdul Wahhab en ekstremt nidkjær versjon av islam. Det er lite som skiller det 21. århundrets IS fra denne opprinnelige wahhabismen, som var et verktøy for å gripe og holde på både makt og rikdom. Strategien var basert på frykt. Folket skulle tvinges til å underkaste seg den samfunnsmodellen wahhabiene påstod at profeten Muhammed hadde etablert i Arabia i tidlig middelalder. Alle innbyggere måtte ha samme tro. De måtte be de samme bønnene sammen, i full offentlighet. Alt som kunne spre latter og glede i hverdagen, som musikk, teater og annen kunst, var strengt forbudt. De to årlige religiøse høytidene var det eneste som skulle markeres. Abdul Wahhab gjeninnførte også det radikale middelalderbegrepet takfir: Den som ikke sluttet seg til wahhabismen var å betrakte som apostat, frafallen. Og for apostasi var det dødsstraff. Ved siste årtusenskifte hadde takfiri-prinsippet fått global rekkevidde, med ødeleggende konsekvenser for forholdet mellom tilhengere av de forskjellige retningene innenfor islam, som sunnier og sjiaer, og mellom islam og andre religioner. Wahhabiene raserte også konsekvent alle monumenter, gravsteder og mausoleer som kunne ha historisk og religiøs betydning. Alt som kunne ta oppmerksomheten bort fra deres Gud måtte ødelegges.

Med økningen i oljeinntektene på 1970-tallet ble wahhabismen en eksportvare. Milliarder av dollar ble pumpet inn i spredningen av wahhabismen; den overlegent største globale propagandakampanjen noensinne. Moskeer og islamske skoler ledet av nådeløse, saudi-utdannede predikanter poppet opp selv i den minste landsby. Resten av verden var mer eller mindre avhengig av den pålitelige og stabile oljeprodusenten Saudi-Arabia, og valgte å overse denne utviklingen. Vestlig etterretning, med CIA i front, samarbeidet med islamistene i kampen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, noe som skulle gi oss både Al Qaida og Taliban.

Mens de fleste muslimer tradisjonelt har støttet seg til koranverset som sier at "Det er ingen tvang i religionen", tar wahhabismen utgangspunkt i verset "Hvis noen ønsker annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas". Deres permanente jihad mot kuffar, "vantro", har ført til nye og dypere skillelinjer ikke bare mellom islam og resten av verden, men også internt i de muslimske lokalsamfunnene. Samtidig har ørkentradisjoner og stammesedvane fått en bred plass i wahhabienes doktriner. Saudiernes kjønnsapartheid, å skille kvinner og menn i det offentlige rom, har ingen støtte i islamske tekster. Det har heller ikke kravet om niqab for kvinner. Selv hijab-tradisjonen har neppe sin opprinnelse i islam.

Wahhabienes ekstreme monoteisme, feilaktig kalt bokstavtro islam, har vunnet mange tilhengere også i Norge. De lener seg på besnærende enkle, men destruktive læresetninger, der islam er redusert til en liste med påbud og forbud, en defensiv tilnærming til storsamfunnet, og dyrking av en offermentalitet. "Profetens Ummah" var først ute med et budskap i wahhabismens ånd, men de fikk aldri noe større gjennomslag. Det fikk derimot "IslamNet", som også er tuftet på wahhabismen, og som tar seg den frihet å påstå at de står for det alle muslimer i Norge mener. I denne bevegelsen kan vi gjenkjenne wahhabismen bl.a. i segregeringen av kjønnene, de strenge kravene til påkledning, bønn og matvaner, og den absolutte mangelen på toleranse overfor annerledes tenkende. Virkelig alvorlig blir det når de mest overbeviste sier de er tilhengere av en sharia slik den presenteres i wahhabismen. Her er det dødsstraff både for homofili, utroskap, og mest alvorlig av alt: frafall fra islam.

Konsekvensen av denne utviklingen har vært økte integrasjonsproblemer og en svekkelse av de demokratiske verdier. Det er ingen tvil om at ytringsfriheten er redusert i Norge som i de øvrige vestlige landene i løpet av de siste tyve årene. Frykt og trusler fungerer.

Muslimene må selv ta ansvaret for å bekjempe de radikale i egne rekker. Men også vi andre må gjøre det vi kan for å bistå mer liberale krefter i dette oppgjøret. Vi må i større grad velge hvem vi ønsker velkommen til Norge ut fra hensynet til hvem som er villig til å tilpasse seg en europeisk virkelighet. Og vi kan ikke slutte å presentere sannheten om konsekvensene av militante ideologier som wahhabismen. At krenkelsesfundamentalistene deler ut rasist-stempelet til alle som våger å komme med kritikk, betyr ikke at vi må gi avkall på vår rett til ytringsfrihet. Å gi etter for islamistenes vold er ikke en farbar vei. Da kan vi miste verdier og normer vi har brukt århundrer på å bygge opp.

Carl Schiøtz Wibye.
Kronikken ble publisert i Klassekampen 9.februar

Carl Schiøts Wibye har jobbet i utenrikstjenesten siden 1974. Fra 2009 til 2014 var han Norges ambassadør til Saudi-Arabia. Han har nylig utgitt boken Terrorens rike. Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam.