Er det mulig å hente ny styrke når man føler seg som svakest?

Er det mulig å hente ny styrke når man føler seg som svakest?

– Jeg har fått en ny forståelse for hverdagssliterne og for dem som ikke opplever sine handikap som forbigående plager, men som selve livet.

Per Arne Dahl skriver i sin bok "Sårbarhetens kraft" klokt og varmt om hvordan sårbarhet kan gi ny styrke.

Vi merkes alle av livet. Ingen blir spart. Det er ikke mulig å vokse opp uten å få skrubbsår. Men hvordan kan vi leve med skjulte plager? Hvordan skal vi forholde oss til en sårbarhet som stadig tynger? Hvordan kan vi være til hjelp for hverandre når det butter imot og røyner på?

Noen får høre at de fullstendig mangler følsomhet og fremstår som så usårbare at de skyver folk vekk fra seg. Et menneske som frakjenner seg sin sårbarhet, oppleves som et u-menneske. Folk blir redde og trekker seg unna eller resignerer.

Andre lurer rett og slett på om de er for sårbare til å orke å leve i denne verden. Det gjør så vondt å kjenne skam eller litenhet og å streve med sterk følsomhet at de gjemmer seg bort i sitt eget sneglehus, trekker seg inn i seg selv eller isolerer seg.

Er det ikke et risikoprosjekt å skrive om sårbarhet i en tid hvor den sterkeste overlever og det stort sett heter vinn eller forsvinn?

Ja, er det ikke vågalt å snakke om sårbarhetens kraft når vi vet at så mange har opplevd å bli grundig skuffet når de har forsøkt å være ærlige om sin sårbarhet – og så opplevde at det ble brukt mot dem senere?

Må vi ikke ta med en klype salt Paulus’ ord i Andre korinterbrev: «For når jeg er svak, da er jeg sterk» (2. Kor 12,10)? Erkjent svakhet gir ikke nødvendigvis suksess, lønnspålegg, fordeler eller forfremmelse.

Den svenske teologen Cristina Grenholm konstaterer, med utgangspunkt i feministteologien: «Vi blir født sårbare. Og svaret på sårbarhet er ikke kontroll, men kjærlighet.» Ingen av oss har kontroll. Svaret på vår sårbarhet må derfor ligge i noe utenfor oss selv.

Sårbarhet er ikke uttrykk for svake mennesker med «pinglete» og unnvikende atferd. Professor Leif Gunnar Engedal beskriver det slik: «Sårbarheten er et fellesmenneskelig eksistensielt grunnvilkår.» Den sårbarheten Engedal beskriver som et eksistensielt grunnvilkår, er ikke en oppfordring til å være et usikkert og famlende menneske, og heller ikke uttrykk for en idyllisering av sårbarheten i retning av selvplaging. Den er snarere del av grunnvilkåret for det mennesket som ikke bare er såre godt med styrke og skapende potensial, men som, når det røyner på, slik tilfellet var med Paulus, ikke tolker sin sårbarhet som livets slutt, men som en ny begynnelse på et annerledes liv. For Paulus handler det ikke om å overvinnesårbarheten, men om å overgi sårbarheten til en Gud som vet hva dette handler om. Det er denne tematikken jeg på ulikt vis kommer til å diskutere gjennom denne boken, nemlig Paulus’ erkjennelse: Når jeg er svak, da er jeg sterk. Er det mulig å tenke slik i vår tid?

Jeg ønsker å gi et håndtrykk til alle som lever med skjulte handikap, enten det handler om hørsel, syn, ledd- og muskelplager, angst, depresjon eller andre former for somatiske, psykosomatiske eller psykiske lidelser. Det er mange hverdagshelter som strever med tunge byrder, og som skjuler sine plager godt for omgivelsene. Sikkert godt ment, men både belastende og risikabelt for den som lider.

I mitt arbeid som prest har jeg gjennom femti år møtt utallige mennesker som bærer på sårbarhet, men som aldri får noen diagnose av helsevesenet. Det kan være resultatet av å ha levd et rotete liv over tid. Det kan handle om en opplevelse av ensomhet eller mislykkethet, eller rett og slett fattigdom og for lite penger til å kunne gi seg selv og sine et verdig liv. Dette er hverdagshelter som ikke får presseoppslag for sin tapperhet, men som betaler en høy pris for sitt strev.

Jeg ser for meg en godt voksen kvinne med stomi (utlagt tarm) som etter tykktarmskreft mer og mer har isolert seg fra omgivelsene og fått sosial angst så det holder. Jeg ser for meg en mann i sine beste år som er lammet av sosial angst og som av mange oppleves som en særing. Jeg ser for meg en jente i tjueårene som etter å ha vært på utallige auditions uten å få roller, har trukket seg mer og mer tilbake med den vonde følelsen av mislykkethet og angst.

Vi merkes alle av livet, og kanskje er det trøst i at vi ikke er alene, men er i samme båt som størstedelen av befolkningen, med våre skjulte eller åpenbare handikap.

Da jeg fikk diagnosen sudden deaf, døvhet på høyre øre med sterk og kontinuerlig tinnitus, ante jeg lite om at snart en million av Norges befolkning er hørselshemmede. Lite visste jeg om hvem som var opptatt av å hjelpe og hvor jeg kunne henvende meg i min situasjon. Enda mindre visste jeg om blinde og synshemmede i et antall av nær 400000 i vårt land. Én ting er å være utdannet prest og sjelesørger og ha kompetanse i livsmestring. Noe helt annet er det å oppleve at du mister kontrollen over din egen helse eller livssituasjon, ja, at grunnvollene rystes og at tryggheten i livet blir borte eller sterkt redusert.

Jeg har fått en ny forståelse for hverdagssliterne og for dem som ikke opplever sine handikap som forbigående plager, men som selve livet. Jeg har fått en ny respekt for hverdagshelter som i årevis har slitt med skjulte lidelser og som ikke har gitt opp, tross smerter og kroniske plager.

Fremfor alt ønsker jeg å gi forståelse og respekt til medmennesker som har erfart det samme som meg, at vi merkes av livet. Jeg ønsker rett og slett å bidra til å unngå den livsposisjonen som den kjente teologen Jürgen Moltmann beskriver slik: «Vi strever etter et liv uten lidelse, etter en glede uten smerte, og et fellesskap uten konflikt. Det kaller vi lykke.»

Poenget hans er at den som strever etter et liv uten lidelse mister livet. Den som søker glede uten sorg, mister gleden, og den som higer etter fellesskap uten konflikt, mister fellesskapet. Moltmann er bekymret for denne lidelsesløse og livløse kulturen: «Vi blir ute av stand til å elske og ute av stand til å sørge. Vi feller ikke tårer lenger og ler bare av høflighet.» Da er vi blitt fattige.

Alternativet til denne unnvikelsen er at mennesker med tung bagasje skal bli sett, og at de skal oppleve å kunne dele. Jeg håper at vi i en tid preget av drømmen om vellykkethet kan få øye på sammenhengen mellom sårbarheten i menneskelivet, naturen og kloden vår. Moder Jords sårbarhet utfordrer oss.

Det handler med andre ord om å kunne forholde seg til virkeligheten, men samtidig å fastholde den avgjørende drømmen om rettferdighet og solidaritet. Det handler om mot til å ta imot livet slik det er og ikke slik vi ønsker det skulle være. Drømmere trengs, men også realister som lever på tross av det som tynger, slik den amerikanske psykologen Rollo May sier det i sin bok Mot til å skape: «Dette motet er ikke det motsatte av fortvilelse. Vi kommer ofte til å bli grepet av fortvilelse, slik alle følsomme mennesker er blitt de siste tiårene. Derfor har Kierkegaard, Nietzsche, Camus og Sartre forkynt at mot ikke er fravær av fortvilelse, men snarere evnen til å gå videre tross fortvilelsen.»

Jeg håper at denne boken kan oppleves som nyttig for noen av de mange som bærer på skjulte plager, og som inspirasjon til de mange som fortjener et nytt eller forsterket livsmot.

Normandbo, Brunlanes, sommeren 2019

Per Arne Dahl

Er-det-mulig-aa-hente-ny-styrke-naar-man-foeler-seg-som-svakest

Relaterte artikler

Den russiske mafiaen

Den russiske mafiaen

I nesten 30 år har Mark Galeotti samlet stoff til denne boken om Russlands fryktede underverden, om voldsmenn som...
En god nordmann

En god nordmann

Før jul i 2017 ble Frode Berg fengslet i Moskva, siktet for spionasje. 
Vin til julematen

Vin til julematen

Vin til ribbe, and, torsk eller gravlaks? I Mat & vin til folket får du vintipsene som gjør julens matopplevelser...
Håndplukk

Håndplukk

Kristin Helene Randulff Nielsen og Magnus Slagsvold Støre om de spiselige vekstene rundt deg i naturen
Rågodt

Rågodt

Tiril Refsum forteller deg hvordan du kan spise kake til frokost.
Ekstremismens opphav

Ekstremismens opphav

Den saudiske wahhabismen har radikalisert islam overalt, skriver tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye.