Flukten med Norges gull

Den utrolige historien om gulltransporten gjennom Norge i 1940.

9. april. Tyske soldater marsjerer oppover Karl Johan. Noen steinkast unna, ved Norges Bank, har den siste av 26 lastebiler med gull akkurat kjørt. Bankens gullbeholdning er livsviktig for landets handlefrihet i kampen mot nazistene.

Utdraget under er fra boken Flukten med Norges gull.

Mye gikk galt da tyskerne angrep. Men beredskapen rundt Norges gullbeholdning sviktet ikke. I Flukten med Norges gull går Asbjørn Jaklin tett på historiens handlekraftige personer: Ansatte i Norges Bank. 30 menige soldater, blant dem dikteren Nordahl Grieg. Politikere som Einar Gerhardsen, Oscar Torp – og Fredrik Haslund, gulltransportens modige leder. Og ikke minst hverdagshelter fra hele landet som bidro til at gulltransporten lyktes. Mot alle odds. Og med livet som innsats.

 

«Effektivt og spennende om redningsaksjonen av den norske gullbeholdningen.» Sindre Hovdenakk, VG om Jakten på Norges gull

Asbjørn Jaklin Foto

  

Utdrag fra boka: Med revolver i bil nr. 9

 

Oslo, tirsdag 9. april 1940

Natta hadde vært urolig. Flyalarmen ulte flere ganger, og til slutt sto han tidlig opp. Merkelig nok kom avisa som vanlig om morgenen, men den var ikke til å bli klok av. Det sto kun noen små notiser om fiendtlige fly over Oslofjorden og om tyske krigsskip som hadde vært i kamp med norske festninger.

       29 år gamle Bjørn Steenstrup, assistent ved Norges Banks hovedkontor, smurte seg en ekstra solid matpakke, kledde på seg vinterfrakken av gammel vane, gikk ut på gata og la i vei mot arbeidsplassen. Det hadde regnet takstein fra gården vis-à-vis da et tysk fly hamret løs med maskinkanonene i lav høyde.[1]

       Steenstrup gikk og løp mot sentrum. Når flyene ble for nærgående, smatt han inn i portrom. Til slutt var han framme ved Bankplassen og Norges Banks grovhogde steinbygning, der han møtte på kontorsjefen.

       «Gå ned og bær gull», ropte han.

       For første gang, etter seks år i Norges Bank, fikk Steenstrup adgang til det aller helligste. Døra til hovedhvelvet var åpnet, og innenfor sto hele gullbeholdningen pakket og reiseklar, forseglet i kasser og tønner påført bokstavene NB og et nummer. Det var hundrevis av dem, de sto i stabler.

       En gruppe av de ansatte i Norges Bank ble denne morgenen brukt som flyttefolk. Steenstrup grep en av de små kassene og gikk i gang. Den var overraskende tung, mer enn 20 kilo. Allerede etter et par turer mellom hvelvet og gårdsplassen verket det i kroppen. Sjauingen var uvant kost for en funksjonærkropp. Steenstrup var utdannet ved Oslo Handelsgymnasium og vant til stillesittende kontorarbeid.

       På gårdsplassen ble kassene plassert på lastebiler fra hovedstadens transportfirmaer. Stadig flere biler kom til, ble lastet og kjørt ut porten. Bil nr. 9, den var hans. Steenstrup gikk inn i banken for å skaffe seg et våpen. Han måtte kunne forsvare to tonn gull på lasteplanet, om ikke mot fienden, så i alle fall mot overraskelser. Han fikk utlevert en Mauser revolver og en gassmaske. Men hva med penger? De skulle jo ut på reise. Dessverre, banken hadde for øyeblikket ikke tilgang til pengehvelvene. De funksjonærene som hadde nøklene, var ikke dukket opp. Kanskje satt de i et tilfluktsrom?[2]

       Uten penger, og uten andre instruksjoner enn å ta seg fram til Lillehammer, forlot bil nr. 9 Bankplassen og kjørte nordover mot Trondheimsveien. Steenstrup satt på lasteplanet. I førerhuset satt hans kollega fra banken, 22 år gamle Ivar Borg, sammen med sjåføren fra Christiania Transport-Bureau.

       Den dyrebare lasten var skjult under en presenning ved Steenstrups føtter. På grunn av gullets store egenvekt fylte lasten lite av planet. Han hørte bitre tilrop fra osloborgere som flyktet til fots nordover. For dem som kom på nært hold av bilen, så det ut som om sjåføren dro med tomt lasteplan ut av byen og ga blaffen i å hjelpe andre.

       Ved Kjellerholen kjørte de rett inn i krigen. Tyske fly hadde angrepet Hærens viktigste flybase, Kjeller, om morgenen. Nå var flyene tilbake. Lastebilen var så nær flybasen at Steenstrup kunne se at en hangar ble truffet av bomber. Trafikken stoppet opp – de måtte ut og ned i grøfta! Steenstrup kikket opp og så svære, mørke flykropper som strøk i lav høyde over veien. Det drønnet, bakken skalv.

       Da det stilnet av, krøp de opp av grøfta. Alvoret hadde tydeligvis gått opp for sjåføren – han røkte som besatt. På vei videre nordover gikk hans 20-pakning tom, og han bommet ivrig. Steenstrup tenkte at de måtte stelle pent med ham hvis de skulle ha noen sjanse til å nå Lillehammer.

       Sjåføren fulgte riksvei 50 forbi Eidsvoll og over jernbanebrua ved Minnesund, som femten år tidligere hadde fått påbygd kjørebaner for bil. Langs østsiden av Mjøsa nådde de Hamar. Der var gatene fulle av biler med A-skilt fra hovedstaden – busser, lastebiler og privatbiler om hverandre. Det ble sagt at kongen, regjeringen og Stortinget befant seg i et tog på stasjonen.

       Steenstrup stanset en politikonstabel og spurte etter veien til Norges Banks avdeling. De måtte prøve å få tak i penger der, bensintanken var snart tom. Konstabelen var velvillig, hoppet opp på stigbrettet og ryddet plass i de overfylte gatene. Framme ved banken fikk de høre at bygningen var samlingssted for Utenriksdepartementet på flukt. Den ivrige konstabelen trodde åpenbart at bil nr. 9 tilhørte departementet. Steenstrup gikk inn mellom søylene i bankens murbygning. Kasser med kontorutstyr og arkiver fra departementet fylte haller og ganger. Steenstrup fikk omsider fatt i kassereren. Kunne han få utlevert noen kontanter?

       Nei, dessverre, kassereren kunne ikke utlevere penger, og direksjonen satt i møte. Steenstrup fortvilte. Hva med hans egne sjekker da, kunne kassereren innløse en av dem? Jo, det var mulig. Steenstrup fikk 25 kroner, kjørte til nærmeste bensinstasjon, fylte opp tanken og etterfylte olje.

       «Er det noe nytt?» spurte han seg for på bensinstasjonen.

       «Tyskerne har besatt Oslo og tatt alt gullet i Norges Bank», svarte mannen på bensinstasjonen.

       Steenstrup visste at det siste var feil. Man kunne ikke stole på noen slags informasjon. Ryktene florerte.

       Store, mørke flykropper dukket opp på himmelen igjen nord for Hamar. Sjåføren svingte inn under noen store trær ved en knaus. Der sto de en stund og prøvde å se ut som en vanlig transport. Da flyduren avtok, fortsatte de til Lillehammer, fant Stortorget og Norges Banks monumentale bygning med klokketårn.

       Noen av de andre lastebilene fra Oslo var allerede kommet fram. Steenstrup, Borg og sjåføren ble straks satt til å bære gullet inn i panserhvelvet i kjelleren. Kassene måtte bæres ned mange og steile trappetrinn. Nå var Steenstrup blitt vant til tyngden, men det var ikke kommunearbeiderne som var tilkalt.

       «La meg få en kasse på hver skulder», forlangte en kraftig kar. Steenstrup ga ham en av de tunge kassene på 40 kilo. Mannen satte opp et forskrekket ansiktsuttrykk og sank nesten til jorden før han strammet seg opp og gikk mot hvelvet.

       I løpet av 9. april 1940 kom samtlige 26 lastebiler som forlot Oslo, velberget fram til Lillehammer. Den siste hadde kjørt ut av porten på Bankplassen nærmere klokka 13.30. Da var marsjerende tyske soldater på vei fra Fornebu mot Karl Johans gate.

       Bilene transporterte 685 små kasser à 25 kilo, 818 større kasser à 40 kilo og 39 tønner à 80 kilo. Sjåførene og 52 bankfolk flyttet på en og samme dag 49 tonn gull pakket i kasser og tønner med stålbånd.

       Da alle bilene var tømt, ble hvelvet på Lillehammer stengt etter alle kunstens regler. Gitterdøra, overfallslåsen og kombinasjonslåsen ble lukket. Bak panserdøra lå gullet trygt, inntil videre. Hvor lenge det kunne ligge der, var avhengig av om og i så fall hvor raskt tyskerne rykket nordover.

 

 

[1] Steenstrup, Bjørn: Gulltransporten. Vår Bank nr. 4/1956. Nasjonalbiblioteket.

[2] Kildene spriker mht. hvilken bil de kjørte. I Norges Banks internblad fra 1956 er det bil nr. 9. I internblad fra 1990 er det bil nr. 16.