Frykt og frelse under jordoverflaten

Frykt og frelse under jordoverflaten

«I underlandet har jeg sett ting jeg håper jeg aldri vil glemme – og ting jeg skulle ønske jeg aldri hadde sett.», skriver britiske Robert Macfarlane i sin bok Underverden. Livet under jordoverflaten.

Den erfarne fjellklatreren beveger seg ned i grotter, gruver, huler og katakomber i sin søken etter mer viten om kloden og hva vi mennesker er. I en hule ytterst på Moskenesøya i Lofoten trodde han reisen var forgjeves.

Les utdrag fra boka om Kollhellarens 3000 år gamle hulemalerier her:

Endelig er jeg her. En så lang og kald reise for å komme hit. Jeg hviler mot fjellet bak meg, lar øynene venne seg til skyggen, ser på fjellveggen foran meg.

Men det er ingen figurer å se.

Ingen i det hele tatt.

Jeg ser en gang til. Stirrer. Søker.

Det er ingenting der.

Hele denne lange veien, også er danserne borte. Har de i det hele tatt vært her?

Jeg lener meg tilbake, rett bakover, lar fjellet bære vekten av hodet, lar skyggen ta bolig i øynene mine som er trøtte av å se.

Og når jeg åpner øynene og ser igjen, skimter jeg noe – ja, der, der – en svak strek som ikke er en åre i fjellet. Streken krysses av en annen, og går sammen med en tredje, og der, der ja, der er en rød danser, knapt synlig, men ikke til å ta feil av, en spøkelsesaktig rød danser som springer i fjellflaten. Og der er en til, og enda en, ti–tolv av dem, som gjenferd, men likevel nærværende, de hopper og danser på fjellveggen med utstrakte armer og bein og former som endrer seg og spenner seg når jeg blunker.

Det røde i dem er ujevnt i kantene, renner liksom ut i steinflaten det er skapt av, sløret av vann og fordampning, og disse omstendighetene – det uklare, det lave lyset, utmattelsen, blunkingen – er det som gir figurene liv, får dem til å røre på seg på dette flyktige lerretet der skygge og vann og fjell og utmattelse er kunstnere sammen, og for en gangs skyld virker den gamle forestillingen om gjenferd ny og sann. Disse figurene er gjenferd som danser sammen, og jeg er også et gjenferd, og det er noe imøtekommende ved dem, ved oss, ved de flere tusen årene de har danset her.

Plutselig, uventet, begynner det å prikke i hodet og i ryggen, brystet begynner å riste, også sitter jeg der og gråter, gråterier som forplanter seg gjennom hel kroppen. Jeg sitter og gråter i den tåreformede revnen, fjernt fra andre mennesker og så nær disse sjenerøse figurene. Faren ved å ta seg fram hit forsvinner litt etter litt, i stedet overveldes jeg av glede, og jeg gråter, overrasket og hjelpeløs, dypt inne i fjellet og mørket, gråter av følelser jeg ikke kan sette navn på.

Havørnen flyr i sirkel ved fjellveggen. Bølgene slår mot steinene nedenfor hulen. Malstrømmen virvler og virvler ikke. De dødes hender presser seg gjennom fjellet fra den andre siden, møter de levendes håndflate mot håndflate, finger mot finger …Tiden følger sin vanlige rytme utenfor inngangen, men ikke her på dette tynne stedet.

Frykt-og-frelse-under-jordoverflaten

Relaterte artikler

Ekstremismens opphav

Ekstremismens opphav

Den saudiske wahhabismen har radikalisert islam overalt, skriver tidligere ambassadør Carl Schiøtz Wibye.
Rågodt

Rågodt

Tiril Refsum forteller deg hvordan du kan spise kake til frokost.
Håndplukk

Håndplukk

Kristin Helene Randulff Nielsen og Magnus Slagsvold Støre om de spiselige vekstene rundt deg i naturen
Vin til julematen

Vin til julematen

Vin til ribbe, and, torsk eller gravlaks? I Mat & vin til folket får du vintipsene som gjør julens matopplevelser...
En god nordmann

En god nordmann

Før jul i 2017 ble Frode Berg fengslet i Moskva, siktet for spionasje. 
Den russiske mafiaen

Den russiske mafiaen

I nesten 30 år har Mark Galeotti samlet stoff til denne boken om Russlands fryktede underverden, om voldsmenn som...