Bokutdrag fra Hvorfor spurte ingen meg?

Hva kan skolen gjøre for å stoppe mobbing?

De fleste barn og unge har på en eller annen måte erfart mobbing ved å ha mobbet andre, vært vitne til det eller selv blitt utsatt for det. I dette bokutdraget foreslår spesialist i klinisk pedagogikk Anne Kirsti Ruud hva skolen kan gjøre når mobbing skjer.

Les mer om boken

Foto: Getty Images

Anne Kirsti Ruud er spesialist i klinisk pedagogikk og har undervist mye innenfor temaet kommunikasjon i utfordrende livssituasjoner ved ulike helse- og sosialfagutdanninger. I boken Hvorfor spurte ingen meg beskrives samtalesituasjoner med barn i vanskelige situasjoner i livet. I dette bokutdraget fra et nytt kapittel om mobbing foreslår Ruud hva skolen kan gjøre for å stoppe mobbingen. 

Stopp mobbingen

Det første som må gjøres, er å stoppe mobbingen. Noen ganger kan det være nødvendig at den voksne klart og tydelig viser barna at det de gjør, er helt uakseptabelt. Det kan være når en voksen ser en gruppe barn som står rundt et annet barn og tydelig plager det. Det kan være på sin plass også å vise sinne. Brandtzæg og medarbeidere (2016) skiller mellom regulert sinne, og aggresjon.  Regulert sinne kan være bra – for å vise barn at mobbeatferd er helt uakseptabelt. Dersom en lærer derimot blir aggressiv og utagerer mer enn planlagt, kan dette skape utrygghet og mer forvirring hos både offer og utøvere. En tydelig reaksjon fra de voksne kan formidle trygghet til barna og markere hva som tolereres av oppførsel mot andre.

Snakk med barna

Som beskrevet tidligere i kapitlet vil mobbing nedfelle seg ulikt hos forskjellige barn, og det er viktig å utforske hvordan situasjonen ser ut for akkurat dette aktuelle barnet. Det å snakke om hva det er klokt å gjøre hvis noen kommer med ubehagelige kommentarer, kan være hjelpsomt: «Er det lurt å gå vekk?», «Er det lurt å finne en voksen?» Det er også nødvendig å snakke med den som mobber – for å utforske hvordan dette ser ut fra dette barnets side. Den som mobber, trenger også hjelp til å finne andre måter å få anerkjennelse fra medelever på enn gevinsten mobbeatferden har gitt.

Bidra til positive samspillserfaringer

Den viktigste hjelpen vi kan gi til barn etter vonde mobbeerfaringer, er hjelp til å danne best mulige relasjoner med andre barn og med voksne. Det å øke trygge og gode relasjoner rundt det traumatiserte barnet vil altså være det viktigste vi kan bidra med (Bowes mfl. 2010, Perry 2006). Som tidligere beskrevet beskyttervennskap mot mobbing.

Lærers rolle er sentral

Brandtzæg og medarbeidere (2016) framhever lærers betydning. De skriver at måten en lærer forholder seg til en elev på, påvirker hvor godt eleven blir likt av andre elever. Lærerens oppførsel overfor eleven har mer å si enn elevens egen atferd (Hamm og Hoffmann 2016). Hvis læreren kritiserer en elev, vil dette kunne fungere som en invitasjon til andre barn om å gjøre det samme. Dette viser at lærer har stor betydning i arbeidet mot mobbing; det å ha et godt forhold til lærer fungerer som en beskyttelse mot mobbing. På skoler hvor det er mye mobbing, trenger barna ledelse fra varme voksenpersoner. Hvis det er et mål at barn blir mer empatiske, er det svært viktig hvordan de voksne på skolen opptrer. Det at voksne sier «unnskyld» når de har sagt eller gjort noe dumt, kan inspirere barn til å gjøre det samme.

Det har blitt fokusert på at det observeres mindre voksen tilstedeværelse i miljøer der det er mye mobbing. Mobbefenomenet er komplekst og blir ofte betegnet som «sosiale prosesser på avveie». Det kan være nyttig å flytte blikket fra individ til gruppeprosesser eller klima ved skolen. Mange skoler deltar i ulike programmer mot mobbing. Dette er viktig i forebyggende hensikt, men tar ikke ansvaret bort fra oppfølging av enkeltelever.

Programmer mot mobbing

Et svært kjent program mot mobbing som har blitt brukt lenge, er Olweus-programmet (Olweus 1994). Programmet har som mål å føre til
• økt bevissthet og kunnskap om mobbing
• engasjerte voksne på skolen og hjemme
• systematiske tiltak for å forebygge og stoppe mobbing
• støtte og effektiv beskyttelse til den mobbeutsatte

Blant tiltakene er klasseregler mot mobbing:
• Vi skal ikke mobbe andre.
• Vi skal forsøke å hjelpe elever som blir mobbet.
• Vi skal også være sammen med elever som lett blir alene.

Et annet mye brukt program er Zero. Programmet er utviklet ved Senter for læringsmiljø og atferdsforskning, Universitetet i Stavanger (Roland mfl. 2010). Hovedelementene i Zero-programmet er
• nulltoleranse
• autoritative voksne
• konsistens
• kontinuitet

Programmet innebærer at det er nulltoleranse for mobbing, og at voksne på skolen har kontroll over elevene, slik at ikke negative selvutnevnte ledere blant eleven overtar. Programmet varer i ett år og inneholder materiell med tiltak som skolen, foreldrerådet (FAU) og elevrådet kan bruke. En gjennomgang av ulike programmer viser varierende resultater og kvalitet. Noen er skeptiske til at programmene virker, og mener at den mobbingen som tilsynelatende forsvinner, bare finner mer subtile former. Andre mener at mobbing til og med kan øke ved bruk av forebyggende programmer. Noen skoler har sluttet med mobbeprogrammer, og det har vært en diskusjon i pedagogiske tidsskrifter hvorvidt programmene har noen effekt. Moen (2014) refererer omfattende, uavhengig forskning på dette området. Han hevder at skoler som tar i bruk programmer, lykkes i å skape et bedre læringsmiljø, og at det ikke finnes grunnlag for å si at forebyggende programmer bidrar til økt mobbing.

Vennebenk

Noen skoler har et tiltak som de kaller «vennebenk» eller «bli med-benk». Her kan elever som ønsker noen å leke med, sette seg og vente på at andre barn kontakter dem. Det har vært ulike erfaringer og tilbakemeldinger fra barn og ungdom om hvordan dette har fungert. Det framheves at det er nødvendig at dette også tematiseres i klasserommet, og at voksne i skolegården er oppmerksomme på barn som sitter på vennebenken. Men er det så lett for barn å vise fram for hele skolen at de er ensomme? Som tidligere beskrevet er begrepet verdighet sentralt for barns selvoppfatning, og barn ønsker ikke å framstille seg selv som en som ikke har venner.

Trivselsleder

Mange skoler deltar i det såkalte trivselsprogrammet. Elever fra 4. til 10. klasse velges til å være trivselsledere. De skal ha et ansvar for at elevene har noe å aktivisere seg med i friminuttene. Mange skoler formidler positive erfaringer med dette, og for mange barn har det å bli valgt til trivselsleder vært en svært god opplevelse. Trivselsprogrammets mål er å «gi økt og mer variert aktivitet i friminuttene, bygge vennskap, hindre konflikter, gi inkluderende, vennlige, respektfulle elever».

Helsesykepleier er viktig

For mange barn som har det vanskelig, er helsesykepleier en sentral person. Noen trenger faste avtaler, slik at de vet at de får mulighet til å treffe ham eller henne regelmessig. Det kan være viktig å få snakket om det som har skjedd i mobbeepisodene. Mulighet til å snakke om dette med helsesykepleier kan bidra til at barnet tenker mindre på hendelsene når det er på andre arenaer. Språkliggjøring er med på å konkretisere minnene og kan være hjelpsomt for å få kontroll over dem.

Les mer om samtaler med barn i boken