Hvorfor det er viktig å lære om naturfag i skolen?

Få med deg en spørsmålsrunde med Svein Sjøberg, forfatteren bak Naturfag som allmenndannelse, og et utdrag fra boka som forklarer viktigheten av naturfag.

Les mer om boka

Hvorfor er denne boken viktig?

Hovedperspektivet framgår av bokas tittel: naturfagene er en sentral del av allmenndannelsen i et demokratisk samfunn. Boka plasserer skolens naturfag i en videre samfunnsmessig sammenheng, med innføring i grunntrekk i vitenskapsfilosofi og –teori. Det legges vekt på vitenskapens historiske utvikling, og på vitenskapens idealer og verdier, og hvordan disse i dag er under press.

Boka gir også en historisk framstilling av skolens naturfag fram til dagens «fagfornyelse» av Kunnskapsløftet. Utviklingen i Norge settes i sammenheng med internasjonale trender og prioriteringer, og det legges fram data som viser hvordan norsk ungdom og voksne forholder seg til mange sider ved vitenskapen i samfunnet og forskningens troverdighet.

Hvem bør lese boken?

Den primære målgruppen er de som er involvert i naturfag i skolen, i lærerutdanning og annen formidling av naturvitenskap og forskning. Boka kan med utbytte leses av folk med interesse for naturvitenskap og forskning i en videre samfunnssammenheng, spesielt for de som arbeider med vitenskapsformidling og -kommunikasjon. Bokas presentasjon av vitenskapsteori, vitenskapelige normer og idealer har gyldighet også for samfunnsvitenskap og humaniora.

Hva er de viktigste tingene du kan ta med deg videre fra å lese boken?

Norske voksne har stor (nesten overdrevet?) tro på vitenskap og nye teknologier og de har høy tillit til forskning og forskere. Under covid-19-pandemien økte denne tilliten.
Også norske elever har et bedre forhold til naturfagene i dagens skole enn tidligere. Elevene liker skolens naturfag, men de synes også at mye av lærestoffet er vanskelig. De nye læreplanene synes ikke å innebære den forenkling og dybdelæring som var hensikten med fagfornyelsen. På internasjonale tester (PISA, TIMSS) gjør norske elever på grunnskolen det nokså bra i naturfag, selv om de har det laveste timetallet i nær sagt hele verden. Norsk satsing på «styrking av realfag» har i praksis vært en styrkning av skolens matematikk, og ikke skolens naturfag.

Boka gir også en oversikt over hvordan norsk forskning finansieres og drives i dag - spesielt hvordan kritisk og nysgjerrighetsdrevet grunnforskning er under press. Boka trekker også fram etiske sider ved forskning og vitenskap, og gir eksempler på hvordan skrevne og uskrevne normer og idealer stadig blir utfordret. I en tid preget av «falske fakta», desinformasjon, sosiale medier og konspirasjonsteorier blir rasjonell tenkning stadig viktigere. Skolen og dens undervisning blir en sentral arena i en slik sammenheng.

Svein Sjøberg Foto O Saether

Bokutdrag fra kapittel 8:

Hvorfor skal alle lære naturfag? 

Alle skjønner at en framtidig biolog kan ha fordel av å lære biologi på skolen. Men hvorfor skal alle elever lære naturfag? Hvorfor skal framtidige sekretærer, frisører, advokater, bussjåfører, direktører, kokker, sykepleiere og snekkere lære om atomer, elektrisitet, evolusjon, dyrs atferd, kjemiske bindinger og forurensning? Spørsmålet er viktig – og det krever et godt svar. Ethvert fag må kunne begrunne sin plass i skolen, i alle fall i en skole som skal være for alle, en skole som skal fremme allmenndannelse. Begrunnelsen må også være slik at andre enn fagets egne forstår den. Den må knyttes til verdier som er allmenne og viktige i vårt samfunn, slik de er nedlagt i skolens formålsparagraf. Og begrunnelsen må være noe mer enn en henvisning til autoritet: at noen har bestemt at det skal være slik, eller til tradisjon: at slik har det alltid vært.

I dette kapitlet skal vi først se på fag og faggrenser, og hvorfor vi i norsk skole har et såkalt «integrert» naturfag som henter sitt lærestoff fra en rekke ulike naturvitenskaper. Vi skal også se på tre ulike dimensjoner i det vi kaller naturfaglig allmenndannelse, og deretter se på ulike argumenter for at naturfag er viktig for både elevene og for samfunnet. Men la oss starte med å trekke fram et viktig poeng: i nær sagt alle land er naturfag et sentralt skolefag, med en langt større plass enn dette faget har i norsk skole.

Naturfagene: en god nummer tre på verdensstatistikken

Hvis man studerer utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv eller ser på ulike lands læreplaner og timefordelinger, ser man at naturfag spiller en sentral rolle. I nesten alle land har vi denne rekkefølgen av de viktigste fagene:
1 Morsmål (grunnleggende språklige ferdigheter, lære å lese og skrive)
2 Matematikk (grunnleggende tall- og regneferdigheter, kvantitativ forståelse)
3 Naturfagene (grunnleggende forståelse av den fysiske virkeligheten)

Kunnskaper og ferdigheter i disse tre fagområdene omtales ofte som henholdsvis «literacy», «numeracy» og «scientific literacy» eller «science literacy». Denne rekkefølgen av skolens tre viktigste fag kommer blant annet til syne gjennom timetallet, der morsmål og matematikk i nær sagt alle land er på topp, siden det dreier seg om det helt basale: å kunne lese, skrive og regne.

I de fleste land er naturfag en god nummer tre når det gjelder timetall. Slike data kan man ofte lese rett ut av landenes offisielle læreplaner. Det var også disse tre fagene som OECD valgte da de i 2000 etablerte den store og etter hvert så innflytelsesrike PISA-testen. De to andre viktige internasjonale studiene er TIMSS og PIRLS, der TIMSS tester matematikk og naturfag.

I lys av dette er det ikke lett å forstå at naturfagene i Norge har en så liten andel av skolens undervisningstid*. I mange andre land, er naturfaget, science, løftet fram som et «core subject». Det er selvsagt ikke noe mål at Norge skal gjøre alt på samme måte som i andre land – men det kan kanskje være grunn til å diskutere hvorfor vi ser så annerledes på dette enn det de gjør i andre land – også i våre nordiske naboland?

Fag og faggrenser – i vitenskap og skole

Vår kunnskap om tilværelsens mange sider er organisert på ulike måter. Denne organiseringen av kunnskap er skapt av mennesker, den endres over tid, og den er ulik ut fra ulike formål. Ett slikt formål er produksjon av kunnskap, et annet formål er å gi de unge en innføring i ulike former for kunnskap. Mer konkret: Delingen i vitenskapelige fagdisipliner, slik vi kjenner den fra universiteter og i forskning, har (i alle fall delvis) skjedd ut fra at organiseringen skal være funksjonell for produksjon av ny kunnskap og innsikt. Slik er vitenskapens faggrenser blitt til i en sosial og historisk prosess; fagene er skapt av mennesker og de endres over tid. Men det som har vært funksjonell oppdeling i én tidsperiode, kan senere bli en hindring for vekst. I nyere vitenskap og forskning er det ofte mellom disse tradisjonelle grensene, eller i samarbeid på tvers av de tradisjonelle fagene, at det nye og spennende skjer.

Dette bringer oss til organisering av kunnskap i skolen. I skolen er det altså formidling som er et viktig kriterium (blant flere) for organisering av det faglige innholdet. Skolen skal åpne dører til det nye og ukjente, og et ideal for en allmenndannende skole er at elevene skal få møte alle de ulike formene for kunnskap. Fra et slikt perspektiv er det ikke uten videre gitt at skolefagene skal gjenspeile vitenskapens inndeling av kunnskap. I en teoretisk og rent studieforberedende skole for en liten elite (som det gamle norske gymnaset) kunne fagene framstå som krympede versjoner av et universitetspensum. I mange land lever slike tradisjoner videre, og det finnes uten tvil lærere som ut fra sin egen utdanning ønsker seg tilbake til en slik skole.

I forskning ved universiteter og forskningsinstitutter finner vi en rekke ulike fagdisipliner som faller inn under fellesbetegnelsen naturvitenskap. Alle kjenner til «de tre store»: fysikk, kjemi og biologi. Men i tillegg har vi fag som geologi og astronomi. Og det finnes underoppdelinger av hvert av de fagene som hittil er nevnt: Fysikken blir delt inn i en rekke ulike emner (eller fag?), som atomfysikk, kjernefysikk, partikkelfysikk, astrofysikk, faste stoffers fysikk, molekylarfysikk, termofysikk, optikk, akustikk osv. Biologi blir delt inn i botanikk, zoologi, fysiologi, økologi, genetikk, mikrobiologi osv. Tilsvarende er det for de andre fagene. Og også mellom de store fagene finnes det grensefag. Mange av nyvinningene på forskningsfronten finner sted nettopp i disse nye «hybridfagene». Mellom fysikk og biologi har vi biofysikk, mellom fysikk og kjemi har vi fysikalsk kjemi, mellom biologi og kjemi har vi biokjemi, mellom geologi og fysikk har vi geofysikk, mellom astronomi og fysikk har vi astrofysikk, osv. Dessuten har vi fag som meteorologi, limnologi og hydrologi, glasiologi.

*For dokumentasjon av det lave timetallet til naturfag i Norge, se spesielt kapittel 7. 

Les hele kapittelet og resten av boka ved å bestille et gratis vurderingseksemplar

ISBN: 9788205535206

Se innholdsfortegnelsen

Relaterte artikler