Første kapittel av Kristina Ohlssons nye krimroman, «Isbryter»
Prolog
Den første snøen falt like før andre søndag i advent. Villfarne snøfnugg dalte sakte ned over Hovenäset. Deretter var det som om kulden låste seg rundt hele det lille tettstedet. Ved nyttår lå isen tykk i fjordene og vikene, og for første gang på evigheter kunne man gå på skøyter på Klevekilen ved Johannesviks Camping.
Alle satte pris på at de kunne gå på skøyter. Barn og voksne suste fram og tilbake over isen. Det var et fantastisk skue. Solen skinte fra en knallblå vinterhimmel og speilte seg i de bratte, snødekte svabergene som reiste seg rundt viken.
Hovenäsboerne sa at det var mange år siden de hadde opplevd en sånn vedvarende kulde. Endelig en ordentlig ulvevinter. Noen husket vintre så kalde at sjøen frøs til og isen strakte seg helt ut til Hållö utenfor Kungshamn. Kanskje de ville få oppleve noe lignende denne gangen også.
En som virkelig satte pris på både skøyting og kulde, var den såkalte stockholmeren. Mannen med det usannsynlige navnet August Strindberg hadde nå bodd på Hovenäset i snart et halvt år, men ble fortsatt kalt nyinnflyttet.
Ingen hadde trodd på bruktbutikken hans i den gamle bygningen til begravelsesbyrået i Kungshamn. Særlig ikke etter alle grusomhetene utover høsten. Men det gikk visst bra likevel. Han hadde fått fart på forretningen og så ut til å bli værende på vestkysten.
Kanskje det var stockholmeren selv som fikk saker og ting til å skje. Det var noe med den beskjedne, rolige framtoningen hans som lokket fram det myke i folk. En slags naivitet koblet til et knivskarpt intellekt og et navn som forpliktet. Det livet opp i bygda å ha ham der. Han var full av pågangsmot og ideer.
Og så kunne han gå på skøyter. August ble derfor den første som bega seg ut på isen på Klevekilen da vannet frøs, og han var også den første som advarte de andre da isen ble for usikker etter noen dager med varmegrader.
Noe som ikke hindret folk i å gå en stund til, for isen lå jo der, og hvorfor skulle stockholmeren være den som visste mest om is?
Det var sånn det hadde seg at en av hovenäsboerne havnet i det kalde vannet. De fleste hadde gått hjem da det skjedde, det var bare en håndfull ungdommer som satt igjen ved isen og tok av seg skøytene.
De hørte hva som skjedde før de så det.
Først den knasende lyden av is og håp som brast.
Og deretter et forskrekket skrik fra kvinnen som hadde havnet i vannet. Bare ett. Høyt og skarpt.
Så var det stille. Så fryktelig stille.
Men ikke særlig lenge. For ungdommene på benken skjønte at alvorligere enn dette ble det ikke. Det var nå eller aldri. En av dem ringte etter hjelp mens en annen gikk ut på isen i bare sokkelesten.
Da hørte de en skingrende latter fra råken.
– Jeg står! ropte kvinnen. Jeg står på bunnen.
Det var en historie folk ikke ville bli lei av å fortelle om og om igjen.
Den hadde alt: spenning, frykt og en lykkelig slutt.
Likevel passet folk seg for isen etter det. I uka som fulgte var det ikke et menneske som sto på skøyter på Klevekilen. Det kom flere varmegrader, og nå begynte også snøen å smelte.
Men så slo været om igjen.
Fra den ene dagen til den andre kom kuldegradene tilbake, og snøen begynte å falle på ny. Isen lukket seg og ble sterk. Det var ingen spor å se etter ulykken lenger. Jo flere dager som gikk, desto tryggere ble de som hadde begynt å lengte etter skøytene igjen.
Denne gangen holdt isen.
Idyllen var gjenopprettet.
I hvert fall på Klevekilen.
Men i ett av husene på Hovenäset vokste desperasjonen. Tiden gikk for fort og hemmelighetene var for mange. Og med hemmelighetene kom ensomheten.
Noe måtte gjøres.
Det var ikke tid til å vente lenger.
Natta mellom
25. og 26. januar
«Glemte jeg å låse?»
Det var takraset som vekket Axel Ehnbom. Lyden som oppsto da tunge flak med snø og is skled nedover taket, var umiskjennelig. Det hørtes ut som en engstelig jamring, og kunne skremme opp den mest besinnede. Det var taksteinenes skyld. En dag måtte han ta fatt i problemet, men det fikk vente. Axel var nemlig en mann som hadde langt større problemer enn at taket hans ikke likte snø. Disse snakket han svært lite om, men det gjorde ikke problemene mindre.
Handlekraft, hadde han tenkt. Jeg må vise handlekraft.
Og så hadde han gjort det.
Han blunket noen ganger, prøvde å skjerpe blikket og tankene.
Tenk at han hadde klart å sovne.
Det måtte være sjokket som bedøvet ham, tenkte han. Sjokket som ble framkalt av det han hadde gjort.
Klokka var ett. Det var helt stille i huset, helt stille på Hovenäset.
Det hadde han aldri forestilt seg at det kunne være.
Bare han ikke hadde mislyktes. Det ville nok være mer enn han kunne leve med. Å måtte gjøre det samme en gang til.
Axel satte seg opp i senga. Alle bevegelser hadde blitt så forbanna treige. Han hadde nektet å feire åttiårsdagen og åttifemårsdagen sin. Hva var det egentlig igjen å feire? At tiden gikk og gikk uten at han klarte å fylle den med innhold?
Nei takk.
Axel ville ikke være noe midtpunkt, det fikk andre drive med.
Akkurat denne sene nattetimen verket leddene mer enn vanlig. Ryggen var stiv og nakken brant. Det var sånn det føltes, som om noen hadde satt fyr på den.
Axel gned hånden over området som gjorde vondt.
Om tre uker ble han åttiseks.
Han hadde ikke tenkt å feire den dagen heller.
Taket og snøen ble stille. Plutselig føltes mørket mer kompakt. Axel sov alltid med rullegardinen åpen. Han var for mye av en vakthund til å rulle den ned. Det var sånn Denise hadde uttrykt det.
– Jeg får være glad for at du sover i det hele tatt, hadde hun sagt. Du som er så redd for å gå glipp av noe.
Selv hadde hun tenkt annerledes. Hun hadde trodd at hun hadde all verdens tid. Og så var det hun som gikk bort først, mange år tidligere enn noen av dem hadde ventet.
– Faen også, hadde Axel sagt den fæle dagen da de fikk vite at hun hadde ALS, den grusomste sykdommen av dem alle.
Hun var bare femtifem år gammel da. Og han var sytti. Et år senere gikk hun bort.
Hvordan var det mulig å overleve tapet av sitt livs store kjærlighet?
Axel skjønte det ikke da, og det gjorde han ikke nå heller.
Hele ekteskapet hadde vært et høyrisikoprosjekt som hadde kostet ham relasjonen til både foreldre og søsken.
– Hvordan kunne jeg være så dum at jeg oppmuntret deg da du begynte å snakke om å flytte til Chicago? hadde faren hans dundret da han fikk høre om forholdet. Jeg burde ha skjønt at du ville forvandle noe så verdifullt til den verste dritten.
– Jeg elsker henne, hadde Axel svart.
Han hadde selv blitt overrasket av roen i stemmen sin.
– Hun er jo så ung, Axel, hadde moren hans sagt. Vet hun virkelig allerede hva hun vil med livet?
– Hun er ikke noe barn, svarte Axel. Hun vet definitivt hva hun vil. Og det gjør jeg også.
– Hvis du gifter deg med et sånt menneske, er du ikke velkommen hjem igjen, hadde farens hans slått fast.
Et sånt menneske.
En som ble kalt svart.
– Jeg gifter meg med hvem faen jeg vil, svarte Axel og forlot barndomshjemmet.
For godt, skulle det vise seg.
I ettertid hadde han konstatert at han hadde vært naiv.
Han kunne ikke forestille seg hvordan det ville bli, at så mange skulle ha synspunkter på deres valg av respektive.
Ingen av dem kunne det, men Denise var bedre forberedt, til tross for at hun var yngre. Hun hadde levd hele livet som afroamerikaner, og det var en erfaring Axel aldri ville få, aldri ville komme i nærheten av å forstå betydningen av.
Det eneste Axel hadde sett, var en fantastisk vakker kvinne med et skarpt hode, som gjorde ham mo i knærne og som han kunne snakke med så uendelig mye om. Hva mer kunne han ønske seg?
Axel hostet tørt og gikk langsomt bort til vinduet. At gamle minner kunne gjøre så vondt etter så mange år.
Det knaket i knærne når han beveget seg. Han fikk være takknemlig for at kroppen orket å høres ut som et orkester, ellers ville stillheten vært enda mer trykkende.
Det lyste ikke i noen av husene rundt. Sakte, men sikkert hadde Axels hjørne av neset blitt tømt for fastboende. Det var bare han og Mary Thynell igjen, hun bodde på den andre siden av gata.
Axel hadde ikke noe imot stillheten som kom når husene sto tomme. Tvert imot, folk var jo så fryktelig nysgjerrige. Men det fantes selvfølgelig unntak. Den relativt nyinnflyttede stockholmeren, August Strindberg, var et sånt. Han passet sitt og brydde seg ikke så mye om hva andre drev med.
Han ville Denise ha likt, det hadde Axel tenkt flere ganger.
Men navnet.
August Strindberg.
Hva hadde foreldrene hans tenkt på da de ga sønnen navn?
Axel lente seg mot vinduskarmen mens han kikket ut i nattas skygger. Han hadde fått gjort mye de siste dagene og ukene. Han hadde rensket og ryddet på en måte han ikke hadde gjort på mange år.
Det var der Strindberg kom inn i bildet.
Han drev jo en bruktbutikk, og ville nok ha nytte av enkelte av de tingene Axel hadde kommet fram til at han verken ville beholde eller kjøre på dynga.
Axel rørte på skuldrene. De verket også. Han hadde båret tungt, og det var ikke bra. Han hadde blitt trøtt og mistet fokus. Jo mer han pakket og sorterte, desto flere ting fikk han behov for å sette til side. Pappeskene var mindre enn han skulle ønske. Det ble for mange av dem, nesten umulig å skille dem fra hverandre. De fleste av dem hadde han satt i kjelleren, og der kunne de bli stående til den dagen han døde.
Men to av eskene hadde han hatt andre planer med.
En av dem skulle Strindberg ha, og en måtte forsvinne. August hadde tilbudt seg å komme innom og hente esken som skulle til butikken, men Axel hadde ikke følt seg komfortabel med det forslaget. Tenk om August begynte å stille spørsmål om den store opprydningen hans. Selv en taktfull mann som August kunne bli nysgjerrig av mindre. Axel hadde derfor båret esken over til August i stedet, men da var han selvfølgelig ikke hjemme. Å kjøre tingene til butikken i Kungshamn syntes Axel var unødvendig komplisert. Til slutt hadde han bestemt seg for å sette esken i Hovenäset kapell og gi August beskjed om at den ventet på ham der.
Axel måtte finne på noe med den andre esken også. Han var skikkelig fornøyd med det han hadde klekket ut. Hadde aldri trodd at han var en sånn som kunne få ting til å forsvinne.
Det var skyldfølelse og hemmeligheter som hadde fått ordenssansen hans til å eksplodere. Til tross for alle bøkene han hadde lest og alle de lange brevene han hadde skrevet i årenes løp, manglet han ord for å beskrive det han nå gikk igjennom.
Han svelget.
Hovenäset var en idyll, man kunne ikke påsto noe annet, men av og til hadde roen blitt forstyrret av ubehageligheter. Og det var flere sånne på vei, men det var det bare Axel som visste.
Han ventet og ventet. Det burde skje når som helst nå. Ingen ville komme til skade, det hadde han forsikret seg om. Likevel ville han bare at det skulle være over og forbi.
Munnen var tørr og kroppen stiv, men blikket var skarpt.
Axel pustet tungt. Det var som om han bare gikk og ventet på at alle hemmelighetene skulle innhente ham. Det meste av dritten hadde han i det minste klart å skåne Denise for. Det var en liten, men viktig trøst i denne sammenhengen.
Axel skulle akkurat til å forlate utsiktsposten ved vinduet da en skikkelse frigjorde seg fra skyggene utenfor. Han rynket pannen og lente seg nærmere ruta. Som om det gjorde noe fra eller til.
Skikkelsen beveget seg langsomt framover.
Skrittene var subbende, men personen var ganske liten, eller i hvert fall lav.
Du vil ikke synes, tenkte Axel. Og likevel står jeg her og ser på deg.
Soveromsgulvet knirket under føttene hans. Han var tålmodig, visste at han hadde grunn til å være forsiktig.
Skikkelsen på gata stoppet opp. Axel skjerpet konsentrasjonen ytterligere. Han hadde alltid elsket utsikten fra de to soveromsvinduene deres. Fra det ene så han ut over hustak og sjøboder og vannet bortenfor. Og fra det vinduet han sto ved nå, så han veien.
Det var ikke mulig å se hvem skikkelsen på gata var.
Det kunne være noen med onde hensikter, men det kunne også være en mosjonist. Men det siste trodde han ikke noe på. Mosjonister mosjonerte (men sjelden midt på natta), og det var neppe det denne personen drev med.
Så forsvant skikkelsen inn i en ny skygge, og så var den borte.
Merkelig.
Noe forstyrret ham.
En lyd fra hagen.
Deretter en svak knirking som fikk pulsen til å øke. Ytterdøra. Noen åpnet eller lukket ytterdøra.
Glemte jeg å låse? tenkte Axel.
Det hadde skjedd før, men veldig sjelden. Borte var tiden da han og Denise uten minste bekymring sov med ytterdøra ulåst.
Hvis døra ikke var låst, kunne den gli opp og stå og slå i vinden.
Men det blåste jo ikke.
Axel strakte seg etter mobilen. Skjermen var mørk og telefonen død.
Faen og, tenkte han.
Disse moderne telefonene, han kunne ikke begripe hva han skulle med dem. De gikk jo på batteri og måtte lades i ett sett. Axel slengte fra seg mobilen på senga. Flaks at han fortsatt hadde fasttelefonen. Mange hadde kvittet seg med dem og satset fullt og helt på mobilen, men ikke Axel. Alle som hadde en hjerne å tenke med skjønte jo at man ikke kunne gjøre det.
Han stakk føttene i tøflene. Fasttelefonen sto i arbeidsrommet, bare noen meter unna.
En ny lyd fikk ham til å ønske at han hadde ladet mobilen. En knirkelyd som tregulvet nedenunder ga fra seg når man gikk på det.
Han var ikke alene i huset.
Helvete.
Men Axel hadde fortsatt et overtak. Gjesten hans visste ikke at han var våken, at han hadde hørt noen komme.
Axel kunne fort komme seg til arbeidsrommet og ringe etter hjelp. Men han kunne ikke forflytte seg uten at det hørtes. Ikke tale om. Og han kunne heller ikke låse døra når han først var der.
Skrittene kom nærmere nå, beveget seg målrettet over gulvet der nede.
Så hørte han lyden av noen som gikk i trappa.
Det avgjorde saken.
Axel tenkte ikke på hva han gjorde, han handlet på instinkt, satte av gårde mot arbeidsrommet. Fort, fort.
Han stoppet på halvveien.
Det var helt stille i huset. Ingen skritt i trappa, og det hørtes heller ikke ut som om noen flyktet i frykt for å bli oppdaget.
Axel sto musestille på gulvet.
Hadde han blitt så gammel at han innbilte seg ting?
Dette, tenkte Axel. Dette er begynnelsen på slutten. Jeg har blitt paranoid. Så forferdelig trist og pinlig.
Så gikk han sakte bort til trappa og kikket ned.
[Isbryter er oversatt av Inge Ulrik Gundersen]