Mytologi

Moren og faren min traff hverandre den dagen han prøvde å hoppe fra Ponte Sisto i Trastevere. Broa var et bra sted å hoppe fra – selv om han var god til å svømme, ville han ha blitt lammet idet han traff vannflaten, og Tiberen var giftig og grønn allerede på den tiden.

Moren min gikk med blikket i bakken og oppheiste skuldre, som om det regnet konstant, særlig når hun var alene, men denne dagen stoppet hun på broa og fikk øye på en gutt som satt over skrevs på kanten. Hun gikk bort til ham og la en hånd på skulderen hans for å dra ham bort, og kanskje ble det litt håndgemeng. Hun fikk ham til å roe seg og puste langsomt, og etterpå gikk de rundt i byen og drakk seg fulle før de endte på et hotell der sengetøyet var stivt og stinket ammoniakk. Før soloppgang kledde moren min på seg og gikk sin vei. Hun måtte hjem til internatet og syntes faren min virket for rastløs. Hun dyttet ikke engang borti ham for å si at hun gikk.

Dagen etter, da hun kom ut av porten på skolen sammen med venninnene, fikk hun øye på ham der han sto utenfor med armene i kors og lente seg mot en bil som ikke var hans, og i samme øyeblikk skjønte hun at hun var ferdig. Jeg har alltid misunnet henne det mystiske og illevarslende ansiktsuttrykket hun får når hun forteller om denne episoden, alltid misunnet henne denne dommedagen.

Faren min gikk i trange jeans og en lyseblå skjorte med oppbrettede ermer den dagen der han sto foran skolen og røykte en rød Marlboro, som han jobbet seg gjennom to pakker av om dagen.

Han hadde dratt for å hente henne utenfor skolen i Via Nomentana, og det var slik samlivet deres begynte.

«Hvordan klarte han å finne meg?» sa hun alltid. Når hun fortalte meg denne historien mens jeg var liten, forvandlet hun faren min til en mystisk trollmann som kunne finne oss hvor og når det måtte være, og jeg klemte meg hardt inntil henne uten å svare på spørsmålet mens jeg lurte på hvordan det var å bli begjært av en mann på den måten.

Da jeg ble eldre, begynte jeg å påpeke det åpenbare: «Det var én skole for sånne som deg i Roma, så det var vel ikke så veldig vanskelig.» Hun nikket, men så ristet hun på hodet – han hadde funnet henne fordi han var nødt. Selv om ekteskapet deres tok slutt, har hun aldri angret på at hun reddet ham på broa den gangen. Han var døv, det samme var hun, og forholdet deres skulle gi dem noe enda nærere og dypere enn kjærlighet.

* * *

Faren og moren min traff hverandre den dagen han prøvde å redde henne fra et overfall utenfor jernbanestasjonen i Trastevere.

Han hadde stoppet for å kjøpe røyk og skulle til å sette seg i bilen igjen da han ble oppmerksom på de brå og ukoordinerte bevegelsene til et par kjeltringer som sparket en jente og prøvde å ta fra henne veska. Etter å ha jaget dem på flukt stanset han for å hjelpe moren min, og han overtalte henne til å bli med ham hjem så hun kunne stelle seg. Han bodde fortsatt hos foreldrene sine på denne tiden, og da de fikk se denne jenta som knapt var ute av tenårene, mørk i huden og våt i håret etter dusjen, gikk de straks ut fra at hun var foreldreløs.

Som tjueåring hadde moren min et stort og uanstendig smil, nikotingule tenner og svart, skulderlangt hår i en sånn frisyre som ingen kler. Noen ganger satte hun det opp med skilpaddemønstrede hårspenner. Hun bodde på internat og sov ofte på gata, skolearbeid gjorde hun litt nå og da. Hun tok noen småjobber for å spe på pengene hun fikk fra foreldrene i USA, men hun kom aldri tidsnok på jobb.

Fra den dagen av var de sammen. De snakket det samme språket bestående av snøft og ord de uttalte altfor høyt, men det var kroppsspråket deres som fikk folk på gata til å stirre. De skubbet borti forbipasserende uten å snu seg eller si unnskyld, og annerledesheten lyste av dem. Han hadde lysebrunt hår, fyldige lepper og adelige trekk, mens hun knapt nådde ham til skuldrene og så ut som om hun kom rett fra en geriljatropp i jungelen.

For mange år siden hadde faren min en egen evne til å dukke opp fra løse lufta. Ofte, når moren min dro for å besøke familien sin i USA eller var borte i et par dager, eller mange år senere, etter at de hadde gått fra hverandre, kunne han vise seg i avgangshallen i akkurat det rette øyeblikket, hvis han da ikke tittet fram bak en glassdør, plutselig kom ut av en heis eller slamret igjen bildøra og fikk henne til å løfte blikket mot den uventede bevegelsen.

Hun kjente ham igjen på den hengslete kroppsholdningen eller sigarettgloen som lyste opp; han fant henne slik en dødelig såret jeger sporer opp byttet sitt, når han har mistet alle andre sanser og må sette sin lit til det rasende instinktet. Faren og moren min skilte seg i 1990. De har ikke møttes så mange ganger etter det, men begge åpner historien med å si at de reddet livet til den andre.