Les et utdrag fra «Birøkteren fra Aleppo»!

«Birøkteren fra Aleppo» er en Sunday Times bestselger, og en av vårens vakreste bøker. Les et utdrag fra den rørende fortellingen om håp, kjærlighet og flukt.

Jeg blir skremt av øynene til kona mi. Hun kan ikke se ut, og ingen kan se inn. Se, de er som steiner, grå steiner, steiner i sjøen. Se på henne. Se hvordan hun sitter på sengekanten med nattkjolen på gulvet, ruller klinkekulen til Mohammed rundt mellom fingrene og venter på at jeg skal kle på henne. Jeg bruker lang tid på å ta på meg skjorten og buksen, for jeg er så lei av å kle på henne. Se på foldene i magen, gyllen som ørkenhonning, mørkere i furene, og de tynne, tynne sølvskimrende stripene i huden på brystene, og fingertuppene med de ørsmå sprekkene, der mønsteret til fingeravtrykkene en gang var farget av blå eller gul eller rød maling. Før var latteren hennes som gull, du kunne se den i tillegg til å høre den. Se på henne, for jeg tror hun er i ferd med å forsvinne.

«Jeg har hatt en natt med knuste drømmer,» sier hun. «De fylte rommet.» Øynene er rettet mot et punkt litt til venstre for meg. Jeg føler meg uvel.

«Hva mener du med det?»

«De var ødelagte. Drømmene mine var overalt. Og jeg visste ikke om jeg sov eller var våken. Det var så mange drømmer, som bier i et rom, som om rommet var fullt av bier. Og jeg fikk ikke puste. Og jeg våknet og tenkte, ikke la meg være sulten.»

Forvirret ser jeg på ansiktet hennes. Det er fremdeles uttrykksløst. Jeg forteller henne ikke at jeg bare drømmer om drap nå, alltid den samme drømmen; det er bare meg og den andre mannen, og jeg har balltreet i hendene og blør fra hånden; de andre er ikke til stede i drømmen, og han ligger på bakken under trærne og sier noe jeg ikke hører.

«Og jeg har vondt,» sier hun.

«Hvor da?»

«Bak øynene. En stikkende smerte.»

Jeg kneler foran henne og stirrer henne inn i øynene. Den uttrykksløse tomheten gjør meg livredd. Jeg finner fram mobilen fra lommen, tenner lommelykten og lyser inn i dem. Pupillene utvider seg.

«Ser du noe som helst?» spør jeg.

«Nei.»

«Ikke engang en skygge, en endring i nyanser eller farger?»

«Alt er svart.»

Jeg legger mobilen i lommen igjen og går bort fra henne. Hun er blitt verre siden vi kom hit. Det er som om sjelen hennes fordufter.

«Kan du ta meg med til legen?» spør hun. «For smertene er uutholdelige.»

«Naturligvis,» sier jeg. «Snart.»

«Når da?»

«Så fort vi får papirene.»

Jeg er glad Afra ikke kan se dette stedet. Men hun ville ha likt måkene, den sinnssyke måten de flyr på. I Aleppo var vi langt fra havet. Jeg er sikker på at hun ville ha likt å se disse fuglene og kanskje kysten også, for hun vokste opp ved havet, mens jeg selv er fra østsiden av Aleppo, der byen møter ørkenen.

Da vi giftet oss og Afra flyttet inn hos meg, savnet hun havet så fælt at hun begynte å male vann hvor enn hun så det. Overalt på det tørre platået i den delen av Syria er det oaser og bekker og elver som renner ut i sumper og små innsjøer. Før vi fikk Sami, pleide vi å følge vannet, og hun malte det med oljemaling. Hun malte et bilde av Queiq som jeg skulle ønske jeg kunne se igjen. Hun fikk elven til å se ut som en avløpsrenne for overflatevann som gikk gjennom byparken. Afra hadde en egen evne til å se sannhet i ulike landskap. Maleriet og den knøttlille elven minner meg om kampen for å overleve. Rundt tretti kilometer sør for Aleppo gir elven opp kampen mot den barske syriske steppen og fordamper.

Jeg blir skremt av øynene hennes. Men disse fuktige veggene, og ledningene i taket, og reklameskiltene – jeg vet ikke hvordan hun ville ha taklet alt dette hvis hun kunne se det. På reklameskiltet rett utenfor har noen skrevet at det er for mange av oss, at øya vil gå i stykker under vekten av oss. Jeg er glad hun er blind. Jeg vet hvordan det høres ut! Hvis jeg kunne gi henne en nøkkel som åpnet en dør til en annen verden, ville jeg ha ønsket at hun kunne se igjen. Men det måtte være en helt annen verden enn denne. Et sted der sola bare står opp, berører murene rundt den gamle byen og – utenfor murene – de celleaktige kvartalene og husene og leilighetene og hotellene og de trange smugene og utendørsmarkedet der tusen hengende halskjeder skinner i lyset tidlig om morgenen, og lenger unna, bakenfor ørkenlandskapet, gull på gull og rødt på rødt.

Sami ville være der, smilende og løpende gjennom smugene i de slitte joggeskoene sine, med småpenger i hånden, på vei til butikken for å kjøpe melk. Jeg prøver å la være å tenke på Sami. Men Mohammed? Jeg venter fremdeles på at han skal finne brevet og pengene jeg la igjen under glasset med Nutella. Jeg tenker at det vil banke på døren en morgen, og da jeg åpner den, vil han stå der, og jeg vil si: «Men hvordan kom du deg helt hit, Mohammed? Hvordan visste du hvor vi var?»

I går så jeg en gutt i dampen på speilet på det felles badeværelset. Han hadde på seg en svart T-skjorte, men da jeg snudde meg, var det mannen fra Marokko som satt på toalettet og tisset. «Du burde låse døren,» sa han på sin særegne arabiske dialekt.

Jeg husker ikke hva han heter, men jeg vet at han er fra en landsby i nærheten av Taza, ved foten av Riffjellene. I går kveld fortalte han meg at de kanskje vil sende ham til retursenteret på et sted som kalles Yarl’s Wood – sosialarbeideren tror det er mulig at de vil gjøre det. Det er min tur til å møte henne i ettermiddag. Marokkaneren sier at hun er svært vakker, at hun ser ut som en danser fra Paris som han elsket med en gang på et hotell i Rabat, lenge før han giftet seg. Han spurte meg om livet i Syria. Jeg fortalte ham om bikubene mine i Aleppo.

Om kveldene kommer vertinnen med te med melk til oss. Den marokkanske mannen er gammel, kanskje åtti eller til og med nitti. Han ser ut og lukter som om han er laget av lær. Han leser How to Be a Brit, og iblant smiler han for seg selv. Han har mobiltelefonen i fanget og stanser ved slutten av hver side og kaster et blikk på den, men det er aldri noen som ringer. Jeg vet ikke hvem han venter på, og jeg vet ikke hvordan han kom seg hit, og jeg vet ikke hvorfor han har foretatt en slik reise så sent i livet, for han ser ut som en mann som venter på å dø. Han hater at ikke-muslimske menn tisser stående.

Det er rundt ti av oss på dette nedslitte pensjonatet ved sjøen, alle fra forskjellige steder, og alle venter. Kanskje vi får bli, kanskje vi blir deportert, men det er ikke mange beslutninger å ta lenger. Hvilken reiserute en skal velge, hvem en skal stole på, hvorvidt en skal løfte balltreet igjen og drepe en mann. Disse tingene hører fortiden til. De vil snart forsvinne som damp, akkurat som elven.


Birøkteren fra Aleppo

En bestselgende og gripende beretning om et par som flykter fra Syria.

Birøkteren Nuri og kona hans, kunstneren Afra, har levd et lykkelig liv i den syriske byen Aleppo, men så endrer alt seg. Bombene treffer, vennene forlater landet, og de ser byen de elsker over alt falle i ruiner. Snart skjer det utenkelige, en tragedie så sterk at Afra mister synet. De ser ingen annen mulighet enn å flykte.

Nuri og Afra tar fatt på en farefylt reise gjennom Tyrkia og Hellas, gjennom en ødelagt verden, mot en høyst usikker framtid i Storbritannia. Samtidig bærer de på en sorg som virker umulig å leve med. Når de kommer fram, vil de få lov til å bli? Og, kanskje viktigst av alt, vil de finne tilbake til hverandre igjen?

Birøkteren fra Aleppo toppet bestselgerlistene i Storbritannia i ukevis og har solgt til mer enn 20 land verden over. En gripende beretning som er perfekt for lesere av Der krepsene synger og Drageløperen.

 

LES MER HER

Birøkteren fra Aleppo

Anmeldere om «Birøkteren fra Aleppo»:

«Modig, utfordrende og rørende.» Heather Morris, forfatteren av Tatovøren i Auschwitz

«En svært viktig roman … nydelig skrevet og bevegende.» The Sun

«Deler av boken vil knuse hjertet ditt, men midt i alt det vonde finnes latter, kjærlighet og håp.» Sunday Express

«Denne sterke fortellingen grep meg med sin medfølelse, sensuelle stil og levende og elskverdige karakterer.» Choice Magazine

«En roman som står opp for det ubøyelige i menneskesinnet. Strålende.» Sunday Mirror

«Christy Lefteri har skrevet en nydelig bok, intelligent, tankevekkende og relevant.» Benjamin Zephaniah

«Levende, gripende prosa.» Daily Mail

«En forløsende roman om håp.» Irish Independent

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium? «Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...