Les et utdrag: «Til vanvidd, til døden»

MÜNCHEN HØSTEN 1942

Forkullede trær bak varmedisen. Svarte greinstumper som skrifttegn mot himmelen. Skorper av avsvidd gress på bakken langs jernbanen. Toget stanser i voldsomme rykk. Ingen går av eller på. Ingenting losses av eller på. Ingen skingrende lyder av arbeid på sporet. Bare den kvalmende stillheten. Vi står stuet sammen i gangen på toget. Kjørt ut på et vikespor for å gjøre plass til passerende troppe- og materielltransporter. Det er ikke den minste lille sprekk mellom oss. Det er så vidt plass til å trekke pusten. Det er ikke mulig å falle eller synke sammen. Jeg kunne vært død og fremdeles stått oppreist. Holdt oppe av svettende kropper rundt meg. Grovt uniformsstoff, kjoler sydd av avlagte tweedfrakker gnisser mot væskende gnagsår. Smerten fordeler seg mellom oss. Vi er sammen om kroppenes lidelser i den tunge tordenluften. Nærmest kvelende når toget står stille. Vi jamrer og banner når noen tråkker på ømme føtter. Når det hostes og harkes og spres tuberkelsmitte rett opp i ansiktet på en. Aggresjonen sitter utenpå klærne. Forplanter seg gjennom toggangen. Klumper av menstruasjonsblod havner i det allerede gjennomtrukne bomullsbindet mitt. Jeg kjenner at blodet renner nedover innsiden av lårene. Blodlukten blander seg med gammel svette fra vår felles kropp. Mot alle odds får jeg presset meg bort til toalettet. På gulvet flyter en blanding av urin og grumsete vann. En menig Wehrmacht-soldat sitter på toalettskålen og sover med haken på brystet. Jeg nøler et øyeblikk i døråpningen. Toalettstanken river som nålestikk i svelget. Tårene presser seg på. Jeg klarer ikke å stanse gråten. Soldaten reiser seg som på kommando, men greier ikke å komme seg av stedet og blir stående med ryggen til toalettet. Jeg bøyer knærne i halvt sittende, halvt stående stilling. Toalettet er fylt opp til kanten. Jeg lar det blodige bindet falle ned og river et rent bind opp av jakkelommen. Setter det på plass i trusen. Stiv av størknet blod. Den skarpe jernlukten holder på å slå meg i bakken. Jeg strekker ut bena og kommer meg opp i oppreist stilling. Så fort jeg har reist meg, faller soldaten ned på toalettkummen igjen. Et kort øyeblikk svimler det for meg. Stanken henger i neseborene. Jeg presser meg ut og blir stående fastklemt utenfor toalettet. Det er umulig å komme tilbake til den plassen jeg hadde i gangen. Jeg er langt unna kofferten min nå. En hånd famler seg inn mellom bena på meg og tar tak i det løse bindet. Jeg klarer ikke å fjerne hånden og biter hardt i en tilfeldig skulder. Hånden slipper taket. Jeg vet ikke hvem den tilhører. Ingen fortrekker en mine. Alt er grått i grått rundt meg. Selv er jeg grå tvers igjennom. Innenfra og ut. Lukker øynene og forestiller meg at jeg er i en kjølig park. Ligger i gresset og ser opp mot en klar, gjennomsiktig himmel. Ser rett inn i den blå uendeligheten. Hvor lenge har jeg vært underveis i denne trykkokeren? Det var mørk natt da jeg gikk på toget i Hamburg, og så ble det dag og så natt igjen. Nå er det enda en dag, som allerede er på hell. Jeg har reist gjennom dager og mørklagte netter. Gjennom tidløsheten. Gjennom krigstiden. Krigene som avløser hverandre i kjedereaksjoner av hevn og gjengjeldelse. Av erobringstrang og maktbegjær. Av ren og skjær krigslyst. Det er en etterkrigstid som umerkelig blir til førkrigstid. Hvor neste krig allerede ulmer i permanent mobilisering og unntakstilstand. Jeg reiser tilbake til tiden mellom krigene. Mellomkrigstiden. Ungdomstiden min. Den tiden som har formet meg. Jeg hadde en perfekt mannekengkropp. Flyttet hjemmefra da jeg var fjorten, og gikk mannekeng for Fonnesbech på Strøget. Kundene klarte ikke å ta øynene fra meg og kjøpte alt jeg viste frem: tekkelig og stilrent, utfordrende og dristig, festantrekk og fornuftige hverdagsklær, alt siste skrik, med moteriktig snitt. Kort sagt: Kundene/kvinnene kjøpte hemningsløst. Omsetningen steg. Jeg fikk bonus og gratiale. Ble invitert ut av ektemennene som i all diskresjon på vei til kassen stakk til meg visittkortet sitt med tider og møtesteder: de dyreste barene og fineste restaurantene i byen. Det var også en tid, en tid i tiden: min storhetstid. Utslettet av krigen. Begravd med de døde. Nå er det togtid for oss: de ennå levende. Mer døde enn levende. Vi har mistet det mest dyrebare. For ikke å si alt. Hjemmene er oppløst på rekordtid, småbarn er sendt bort på ubestemt tid. Vi befinner oss utenfor fastsatte ankomst- og avgangstider. I en tidslomme mellom Hamburg og München. Fanget i et her og nå. Ikke noe før eller etter. Nået er det vi har felles. Den store våte svampen har fjernet tidslinjen som kritt fra en svart tavle. Vær glad for det du har, og slutt å fokusere på det du ikke har. Jeg har ikke noe annet enn en kropp. Oppslukt av den flytende kroppsmassen i gangen på toget. Har akkurat nå et fotfeste som opptar like mye plass som skonummerets lengde og bredde. En tynnkledd kvinne har trådt inn på mitt territorium i størrelse 39 (skonummeret matcher høyden min: 175 cm) og står på skotuppene mine med små føtter i lette sommersandaler et sted nede i gulvmørket. Kommer hun fra en annen og lysere tid enn militæruniformenes og kampstøvlenes? Kommer hun fra feriesolen som spalter sinnene i lengsel? Hun er en liten spirrevipp. Når meg så vidt til skulderen. Jeg ser over hodet på henne og inn i et mishandlet utstående øre. En desertør fra Østfronten? En landsforræder i sivil? Det er tid for standrett og henrettelser: likvideringer for et godt ord. Jeg må styre undergangsforestillingene mine. Min altfor livlige fantasi. Jeg kjenner ikke mine medpassasjerers skjebne. Og det er like bra. Den lille kvinnen har trådt ned fra skotuppene mine. En blond arier med maisgult hår, en ekte Gretchen. Eller bare bleket med vannstoff? Det er mange måter å overleve eller ikke overleve krigen på. Jeg har ikke noe ønske om å overleve. Jeg vil konfrontere krigen. Se krigen i øynene. Være nær min døde elskede. Se ansiktet hans i de døende og såredes ansikter. Nå fantaserer jeg igjen. Av bitter erfaring vet jeg at ingenting blir sånn som man forestiller seg.

«Dronningen i nordisk samtidslitteratur skriver mesterlig om krigen.»
Astrid Fosvold, Vårt Land

«Jeg nøler ikke med å kalle romanen den største litterære begivenheten i denne koronatiden. Ja, faktisk er det spesielt å lese romanen i en annen – helt uten sammenligning for øvrig – unntakstilstand.» Peter Nielsen, Klassekampen

«I likhet med et par–tre av sine danske generasjonsfeller, har hun et nærmest Thomas Mann-aktig grep om hva som utspiller seg når den lille og den store historien knekker over et brytningspunkt.» Bernhard Ellefsen, Morgenbladet

«Djevelen er i detaljene, skriver Kirsten Thorup i Til vanvidd, til døden, og både djevelen og detaljene er til stede i rikt monn i denne forførende, foruroligende og fordømt fremragende romanen om menneskelig forstillelse og forsvarsmekanismer, om frykt og flukt, om krig og kjærlighet.» Berlingske

«Kirsten Thorups nye roman om en krigsenke som reiser til Tyskland for å gjenvinne motet og moralen, har et mesterlig blikk for det normale i vanviddet og for vanviddet i det normale. Det dekadente livet i den nazistiske overklassen er suverent skildret.» Politiken

«… vanvittig vakker og urovekkende.» Børsen

«… jeg ble nesten fysisk syk av å lengte etter å lese videre.» Weekendavisen