Les et utdrag: Velkommen til Floras kafé

Den skotske bestselgerforfatteren Jenny Colgan er kjent for å forene romantikk med humor og hjertevarme. Drøm deg bort til øya Mure med den herlige feelgoodromanen «Velkommen til Floras kafé»! Her får du et utdrag.

Kapittel 1

Hvis du noensinne har fløyet til London – først skrev jeg «Du vet hvordan det er når du kommer med fly til London?», men så tenkte jeg at det kanskje lød litt arrogant, som «hallo, her tar jeg fly hele tiden», mens jeg i virkeligheten alltid kjøper de billigste billettene hos lavprisselskapene, noe som innebærer at jeg er nødt til å stå opp halv fem om morgenen og ikke sover et sekund hele natten av redsel for å ikke høre vekkerklokken, og ender med å bruke en formue på taxi for å komme meg til flyplassen på et ugudelig tidspunkt og deretter heller i meg så mye overpriset kaffe at jeg like gjerne kunne ha betalt for en billett til et fornuftig tidspunkt i utgangspunktet … men uansett.

Altså.

Hvis du noensinne har kommet med fly til London, så vet du at flyene ofte holdes i ventemønster mens de sirkler rundt og venter på landingstillatelse. Og jeg har vanligvis ikke noe imot det. Jeg liker å se den enorme byen bre seg ut under meg og tenke på de ufattelig mange menneskene som haster hit og dit der nede, fulle av håp og drømmer og skuffelser. Gate etter gate med millioner på millioner av sjeler og drømmer. Det gjør meg alltid svimmel på en frydefull måte.

Og hvis du hadde sirklet over London på nettopp denne tidlige vårdagen, ville du ha sett ned på den enorme storbyen, med de overraskende store grøntområdene i vest, der det ser ut som om det er mulig å gå tvers gjennom hele byen fra park til park, helt ut til de røykfylte, trangbodde områdene i øst, der gatene blir stadig mer fortettet. Pariserhjulet ved Themsen funkler i den tidlige morgensolen, båtene seiler frem og tilbake på elven, som noen ganger er mudrete og andre ganger glitrer. De store glasstårnene ser ut som om de har skutt opp av seg selv, i takt med at London forandrer seg rett for øynene på oss. Forbi Millenniumdomen – vi flyr lavere nå – og der skinner det nye finansstrøket Canary Wharf, som en gang hadde den høyeste skyskraperen i landet og en togstasjon midt inne i bygningen, noe som må ha virket temmelig spektakulært rundt 1988.

Men la oss forestille oss at du kan fortsette nedover, at du kan zoome inn som en levende Google Maps, men at du ikke bare bruker funksjonen til å kikke på ditt eget hus (eller kanskje det bare er jeg som gjør det).

Hvis du fortsetter å zoome enda lenger ned, vil det ganske fort slutte å se så fredfullt ut, og stadig mindre som om du betrakter byen som en gud oppe fra himmelen, og du vil begynne å legge merke til hvor trangt det er overalt, og hvor snuskete det ser ut, og hvor mange mennesker som skubber seg forbi hverandre, allerede nå, selv om klokken bare er litt over sju om morgenen: utmattede renholdere som nettopp er ferdig med nattevakten og strever seg hjemover i motsatt retning av ivrige unge menn og kvinner i dress og støvletter, kontorrotter og butikkmedarbeidere og mobiltelefonreparatører og Uber-sjåfører og vindusvaskere og Big Issue-selgere og de mange mennene med refleksvester som foretar seg mystiske ting med trafikkjegler. Nå er vi nesten nede på bakkenivå, og vi suser rundt hjørner og følger Docklands Light Railway med alle togpassasjerene som prøver å overleve trengselen i morgenrushet, for det er ikke noe annet å gjøre enn å stikke ut albuene hvis man vil prøve å få en sitteplass, og likevel får man kanskje bare ståplass. Forhåpningen om å få en sitteplass forsvant egentlig allerede for flere kilometer siden, på holdeplassen Gallions Reach, men hvis man er veldig heldig, får man kanskje plass i et hjørne der man kan stå uten å bli klemt opp i et annet menneskes armhule. Hele vognen stinker av kaffe og bakrus og dårlig ånde generelt, og det føles som om alle har blitt tvunget opp av sengen altfor tidlig. Selv ikke det bleke morgenlyset som kryper opp over horisonten denne tidlige vårdagen, virker helt overbevist om at det er på tide å stå opp ennå. Men det er ingen bønn, for den store London-kvernen står klar og venter, ivrig etter å svelge deg, presse alt den kan ut av deg og så spytte deg ut igjen etterpå for at du skal gjenta alt sammen i motsatt rekkefølge.

Og der står Flora MacKenzie, med albuene ut, mens hun venter på å gå om bord i det lille førerløse toget som skal kjøre henne inn til det absurde virvaret av linjer og tunneler på Bank undergrunnsstasjon. Du kan se henne – hun går inn på toget akkurat nå. Håret hennes har en merkelig farge. Det er veldig lyst – ikke blondt, men ikke akkurat rødt heller, kanskje en slags rødblondt, men blekere enn det. Det er vel egentlig nesten fargeløst. Hun er akkurat litt for høy, og huden er hvit som melk og øynene så lyse at det kan være vanskelig å si hvilken farge de egentlig har. Der står hun, med vesken og dokumentmappen trykket tett inntil seg, kledd i en regnfrakk som hun ikke er helt sikker på om er for tynn eller for tykk til dagens vær.

På akkurat dette tidspunktet, det er jo fortsatt ganske tidlig om morgenen, tenker Flora MacKenzie ikke på om hun er glad eller trist, selv om det snart skal vise seg å bli veldig viktig.

Hvis du kunne ha stanset og spurt henne om hvordan hun hadde det akkurat da, ville hun antagelig bare ha svart at hun var trett. For det er det folk i London er. De er hele tiden utkjørte eller dødstrette eller fryktelig stresset, fordi … tja, ingen vet helt hvorfor – det er bare sånn det er. Kanskje det finnes en lov som påbyr alle å gå fort eller stå i kø utenfor en popup-restaurant og aldri noensinne besøke Madame Tussauds.

Hun tenker på om hun kommer til å klare å finne seg en plass der hun kan stå og lese i boken sin, på om skjørtet har blitt trangere i livet – mens hun samtidig og med bekymring innser at det har det helt sikkert, siden det i det hele tatt er en tanke som slår henne – om været kommer til å bli varmere, og om hun i så fall skal vurdere å gå uten strømper. (Det er problematisk av flere grunner, ikke minst fordi Floras hud er kritthvit og motsetter seg ethvert forsøk på å endre på det. Hun har prøvd selvbruningskrem, men det så bare ut som om hun hadde vadet gjennom et plaskebasseng fylt med brun saus. Og så fort hun beveget seg, begynte hun å svette i knehasene – hun hadde ikke engang visst at man kunne bli svett på baksiden av knærne – og det ble lange hvite striper på de gusjebrune leggene, noe kollegaen Kai hadde vært så vennlig å gjøre henne oppmerksom på. Selv har Kai nydelig caffé latte-farget hud, og Flora er veldig misunnelig på den. Dessuten foretrekker hun London om høsten.)

Hun tenker på Tinder-daten hun hadde forleden kveld, der fyren som hadde virket så ålreit online, hadde begynt å gjøre narr av dialekten hennes, noe alle for øvrig gjør, hele tiden. Da han endelig skjønte at det ikke imponerte henne, hadde han foreslått at de skulle droppe middagen og dra rett hjem til ham. Flora sukker.

Hun er fylt tjueseks, og hun feiret det med en super fest, og alle ble fulle og sa enten at hun kom til å finne seg en kjæreste når som helst, eller at det var helt umulig å treffe en hyggelig mann i London, siden det ikke fantes noen der, eller hvis det fantes noen, så var de enten homser eller gift eller psykopater. Og det var faktisk ikke alle som drakk seg fulle, for en av venninnene hennes var gravid med sitt første barn, og hele kvelden gjorde hun et stort nummer av å late som om det ikke var viktig, selv om det var helt tydelig at hun var veldig lykkelig. Flora var glad for hennes skyld, selvfølgelig var hun det. Hun har ikke lyst til å være gravid selv. Men likevel.

Flora blir klemt opp mot en mann i elegant dress. For sikkerhets skyld kikker hun raskt opp, selv om det er latterlig. Hun har aldri sett ham ta toget før. Han ser alltid helt nystrøket og plettfri ut når han kommer på kontoret, og hun vet at han bor et eller annet sted i sentrum.

På fødselsdagsfesten hadde Floras venner som vanlig visst bedre enn å spørre henne om hvordan det gikk med sjefen, etter at hun hadde drukket et par glass prosecco. Sjefen som hun er så tåpelig og meningsløst forelsket i.

Hvis du noensinne har opplevd en dyp og pinefull forelskelse, vet du hvordan det er. Kai vet nøyaktig hvor meningsløs forelskelsen er, for det er hans sjef også, og han har for lengst innsett at mannen er en skikkelig drittsekk. Men det er naturligvis ingen vits i å si det til Flora.

Mannen på toget er uansett ikke ham. Flora føler seg dum fordi hun overhodet kikket. Hver gang hun så mye som tenker på ham, føler hun seg som en fjortis, og de bleke kinnene blir håpløst røde. Hun vet at det er latterlig og idiotisk og nytteløst. Men hun klarer ikke å la være likevel.

Klemt inne i den lille vognen begynner Flora halvhjertet å lese i boken sin på lesebrettet, samtidig som hun prøver å unngå å svaie inn i de andre passasjerene. Innimellom kikker hun drømmende ut gjennom vinduet mens forskjellige tanker dukker opp i hodet:

a) Det flytter en ny medboer inn i leiligheten. Igjen. Folk flytter så ofte inn og ut av den store viktorianske leiligheten hun deler, at hun sjelden rekker å bli kjent med noen av dem. Posten deres hoper seg opp i gangen blant etterlatte sykler, og hun tenker at noen burde gjøre noe med det, men hun tar ikke initiativ til det selv.

b) Skal hun flytte? Igjen?

c) Kjæreste. Sukk.

d) Skulle hun kanskje ta en tur innom Pret A Manger?

e) Hva med en ny hårfarge? En som kan vaskes bort? Ville hun kle den moderne sølvfargen, eller vil det bare se ut som om hun har grått hår?

f) Livet, fremtiden, alt.

g) Kanskje hun kunne male rommet sitt i samme farge som den nye hårfargen, eller ville det føre til at hun også måtte flytte?

h) Lykke og sånn.

i) Neglebånd.

j) Kanskje ikke sølvfarget, men blått? Kanskje bare litt blått? Ville det gå an på kontoret? Kanskje hun kunne kjøpe litt blått løshår og teste det ut?

k) Katt?

Hun er på vei til jobben som advokatassistent i sentrum av London, og hun er ikke direkte glad, men hun er ikke direkte nedfor heller, for Flora tenker at det bare er sånn alle har det. At man klemmer seg inn på et pendlertog og spiser for mye kake når noen på jobben har bursdag. Lover seg selv å trene i lunsjen, men kommer aldri så langt. Stirrer på en skjerm så lenge at man får vondt i hodet, og bestiller for mye på nettet og glemmer å sende det i retur.

Noen ganger beveger hun seg frem og tilbake mellom leiligheten og toget og jobben uten engang å legge merke til hva slags vær det er. Det er bare en helt vanlig, kjedelig dag.

Men om to timer og førtifem minutter kommer alt til å endre seg.

 

Kapittel 2

Samtidig, fem kilometer lenger vest, ropte en lyshåret kvinne høyt.

Hun så fantastisk ut. Selv når hun var sur og rasende etter en søvnløs og usedvanlig energisk natt, og med det rufsete håret flommende ned over skuldrene, var hun fortsatt langbent, hadde perfekt hud og var utrolig vakker.

Den svake lyden av trafikkstøy var bare så vidt hørbar gjennom loftsleilighetens tredoble vindusruter. De tidlige morgenskyene hang lavt over Themsen og innhyllet de høye bygningene som skjøt opp av byen – det var et utrolig syn – men værmeldingen varslet om en ubehagelig dag, klam og lummer. Blondinen hylte og bar seg, men Joel stirret bare ut gjennom vinduet, noe som ikke gjorde stemningen bedre. Hun hadde vært hyggelig til å begynne med og foreslått at de skulle spise middag sammen kvelden før, men så snart Joel hadde gjort det klart for henne at han ikke var spesielt interessert i middag, og at tre treff antagelig var mer enn nok for resten av livet, hadde hun ganske fort blitt ubehagelig, og nå ropte og skrek hun fordi hun ikke var vant til at folk behandlet henne slik.

«Vil du vite hva problemet ditt er?»

Det ville ikke Joel.

«Du tror at du er så god på bunnen. Og at det gir deg tillatelse til å oppføre deg som en drittsekk hele tiden. At du har en myk side som du kan ta frem når det passer deg. Men det kan du ikke, bare så du vet det!»

Joel lurte på hvor lang tid dette kom til å ta. Han hadde en psykiater som ikke pleide å være fullt så direkte. Han ville ha en kopp kaffe. Nei: Han ville at hun skulle gå, og så ville han ha en kopp kaffe. Han lurte på om det kom til å gå fortere hvis han begynte å kikke på mobilen. Det gjorde det.

«Bare se på deg! Det er måten du oppfører deg på som viser hvem du er. Sånn er det. Alle driter i hva du føler inni deg, eller hva du har opplevd. Det som betyr noe, er hva du gjør. Og det du gjør, er for jævlig.»

«Er du ferdig?» hørte Joel seg selv si. Blondinen så ut som om hun hadde tenkt å kaste en sko på ham. Så tok hun seg i det og begynte å kle på seg i krenket taushet. Joel visste at han ikke burde se på, men han hadde glemt hvor flott hun var. Han blunket.

«Dra til helvete», freste hun. Skjørtet hennes var utrolig kort. Det var ingen tvil om at de andre passasjerene på undergrunnsbanen ville skjønne hva hun hadde drevet med kvelden før, når hun tok turen hjem til Vest-London.

«Skal jeg ordne med en Uber til deg?» spurte han.

«Nei takk», svarte hun stivt. Men så ombestemte hun seg. «Ja», sa hun. «Med en gang.»

Han tok opp telefonen igjen.

«Hvor bor du?»

«Har du glemt det? Du har jo vært der!»

Joel blunket igjen. Han var ikke så kjent i London.

«Jo, men …»

Hun sukket.

«Shepherd’s Bush.»

«Ja, selvfølgelig.»

Det ble en pause.

«Man høster som man sår, Joel. Bare vent og se.»

Men han var allerede på vei til kaffemaskinen mens han sjekket e-postene sine og gjorde seg klar for dagen. Det var noe han skulle huske i forbindelse med en sak, men han kom ikke på hva det var. Noe bra. Hva var det?

*

Mer enn hundre mil rett nord kom mennene hjem fra jordene. De strakte på de slitne armene og bena mens hundene hoppet og spratt foran dem og ville kaniner pilte til alle kanter. Den store himmelen var hvit og klar, og vinden som kom blåsende inn fra havet, var like frisk og skarp som sitronis. Dagens første arbeidsøkt var over, og nå ventet frokosten på dem. I havnen nedenfor lastet fiskerne morgenens fangst av båtene mens de sang i det klare morgenlyset så stemmene bar oppover åsen og ut i luften:

And what do you think they made of his eyes?

Sing aber o vane sing aber o linn

The finest herring that ever made pies

Sing aber o vane sing aber o linn

           Sing herring, sing eyes, sing fish, sing pies

Sing aber o vane sing aber o linn

And indeed I have more of my herring to sing

Sing aber o vane sing aber o linn

 

Kapittel 3

Joel gikk inn på kontoret sitt med et konsentrert uttrykk i ansiktet. Nå visste han hva han skulle huske: Han hadde et tidlig formiddagsmøte med Colton Rogers, som var amerikaner, akkurat som ham selv. Han var styrtrik og hadde skapt formuen på oppstartsvirksomheter i teknologibransjen. Joel hadde hørt om ham, men aldri møtt ham i virkeligheten. Hvis han kom til London med alle pengene sine, var det noe som gledet Joel i aller høyeste grad. Alle tanker om den ubehagelige episoden tidligere i morges var for lengst glemt.

Han nikket til sin assistent, Margo, for å signalisere at hun skulle hente Rogers og folkene hans, og så kikket han fornøyd ut av kontorvinduet. De befant seg rett over Broadgate, i hjertet av byen, med utsikt mot det runde torget og tårnene bortenfor – han kunne se helt ned til elven. Gatene var fylt av travle mennesker og en lang rekke med svarte drosjer, selv så tidlig på dagen. Han elsket Londons bank- og finanssentrum, han følte seg opplivet av det og nøt å være en del av den store pengemaskinen. Her oppe fra føltes det som hans domene, og han ville eie det. Han smilte litt for seg selv da Margo dukket opp og viste inn Colton Rogers og teamet hans. Hun gjorde en bevegelse mot brettet med bagels og wienerbrød, selv om begge to visste at det aldri var noen som spiste av det.

«Hei», sa Rogers. Han var høy og hengslete og iført den klassiske uniformen til en tech-fyr fra den amerikanske vestkysten – jeans, pologenser og hvite joggesko. Han hadde også et lett grånende, ytterst velpleid skjegg langs kjevelinjen. Joel lurte på om hans egen dress virket like sær i Rogers’ øyne som Rogers’ antrekk gjorde i hans. «Hyggelig å hilse på deg, Mr. Rogers.»

«Si Colton, er du snill.»

Han gikk bort til vinduet og så på utsikten.

«Herregud, denne byen er sinnssyk. Hvordan holder du ut? Så forbasket mye mennesker overalt. Det er jo akkurat som en maurtue.»

Begge to kikket ned.

«Man venner seg til det», sa Joel og pekte på en stol. «Hva kan jeg gjøre for deg, Colton?»

Det ble stille et øyeblikk. Joel prøvde å la være å tenke på hvor mye denne mannen var verdt. Å få en klient av den størrelsen inn i firmaet … ja, det ville bli tatt veldig godt imot.

«Jeg har kjøpt et sted», sa Colton. «Et veldig vakkert sted. Og de har tenkt å bygge vindmøller der. Eller ved siden av. Eller i hvert fall rett i nærheten eller noe sånt. Uansett. Jeg vil ikke ha dem der.»

Joel blunket forvirret.

«Jaha», sa han. «Hvor er dette stedet?»

«I Skottland», sa han.

«Åh», sa Joel. «Da er det nok Skottland-kontoret vårt du trenger.»

«Nei, det må være dere.»

Joel smilte enda bredere.

«Ja, det er jo hyggelig at vi har blitt anbefalt …»

«Nei, for helvete, det er ikke det det dreier seg om. Dere advokater er noen ondskapsfulle blodsugere alle sammen, og jeg har møtt mange av dere, tro du meg. Nei. Jeg har forstått at dere har en her i firmaet som kommer derfra. En som kan stille opp og kjempe for saken min, og som faktisk kjenner stedet.»

Joel knep sammen øynene og la hjernen i bløt. Han hadde aldri vært i Skottland og hadde ingen anelse om hva Colton snakket om. Han trodde ikke at de hadde en sånn person her. En fra Skottland. Men det ville han ikke innrømme.

«Det er jo et stort firma …», begynte han. «Har du fått oppgitt et navn?»

«Ja», sa Colton. «Jeg kan bare ikke huske det. Men det hørtes skotsk ut.»

Joel glippet med øynene. Han ga vanligvis bare uttrykk for sin utålmodighet overfor personalet.

Margo gjorde en bevegelse i hjørnet av rommet, og Joel snudde seg mot henne.

«Ja?»

«Kan det være Flora MacKenzie? Advokatassistenten? Det er et skotsk navn, ikke sant?»

Det ringte absolutt ingen bjeller hos Joel.

«Hun er der oppe fra … et eller annet sprøtt sted.»

«Sprøtt?» sa Colton med et smil på leppene. Han gestikulerte igjen mot mylderet utenfor vinduet. «Å bo som sild i tønne på et sted der man verken kan puste eller kjøre bil fra den ene kanten av byen til den andre – det kaller jeg sprøtt.»

«Unnskyld», sa Margo og ble rød i ansiktet.

«Men hun er jo bare assistent?» sa Joel.

Colton hevet øyebrynene.

«Det går fint. Jeg har jo ikke akkurat drept noen. Jeg vil bare ha en lokalkjent som faktisk har peiling på hva som foregår der oppe, før dere begynner å forlange åtte hundre dollar i timen. Det heter Mure.»

«Hva heter Mure?»

Colton så frustrert ut.

«Stedet jeg snakker om.»

«Ja», mumlet Margo. «Da er det henne.»

«Så gå og hent henne, da», sa Joel irritert.

*

«Jo, men uansett hvor vi bestemmer oss for å gå, så er det sikkert fullt, og vi får ikke plass ute og …»

«Sånn er det bare i London», sa Kai, som satt ved skrivebordet ved siden av Floras. «Vi blir bare nødt til å presse oss inn et sted.»

Flora rynket pannen. Det var alltid så slitsomt å planlegge en utekveld, for alle ventet til siste liten med å bestemme seg, eller de gikk og ventet på et mer spennende tilbud. Men det var så varmt. Hun følte at denne kvelden burde tilbringes utendørs fremfor å være fanget i det klaustrofobiske lille rommet hennes i enden av Docklands Light Railway. Og i tillegg var det så vanskelig å sove når det var så varmt som nå. Hun kunne like gjerne gå ut … Hun kastet et blikk på den store bunken med saksmapper foran seg og sukket. De fikk bestemme det i lunsjen.

Et internnummer ringte, og intetanende tok hun telefonen.

«Flora MacKenzie.»

«Ja, det er deg jeg skal ha tak i», lød Margos korte og ytterst formelle stemme. Flora hadde studert henne inngående siden hun tilbrakte så mye tid i Joels selskap, og hun var absolutt livredd for henne. Det var noe med de perfekte klærne og måten hun betraktet deg på hvis du spurte henne om noe. Som om man var en idiot. «Du er fra Skottland.»

Hun sa det omtrent som om hun skulle sagt: «Du er fra Mars og har fire hoder.»

Flora svelget nervøst. «Ja?»

«Kan du komme opp hit, takk?»

«Hvorfor det?» glapp det ut av Flora før hun klarte å hindre det. Hun arbeidet ikke for Joel, men for noen av de andre partnerne som befant seg lenger ned på rangstigen.

Margo tidde. Hun satte åpenbart ikke pris på å bli forhørt av et mehe i femte etasje.

«Så fort du kan», sa hun iskaldt.

Flora holdt på å si at hun egentlig trengte hårføning, voksing, selvbruning og en total makeover før hun var klar, men hun klarte heldigvis å la være.

«Jeg kommer med en gang», sa hun, la på telefonen og prøvde å ikke få panikk.

*

Floras karriere hadde hittil dreid seg om å holde en lav profil på H&I, University of the Highlands and Islands, der hun hadde tatt en bachelor i jus og veid opp for det hun manglet av naturlige evner og anlegg, ved å jobbe livet av seg. Deretter hadde hun gått på jobbintervju etter jobbintervju. Hun hadde finpusset skoene og CV-en og trasket rundt i et stort, uvennlig og ukjent London, bedt om råd, forsøkt å skaffe seg kontakter og konkurrert med en million andre unge mennesker som ønsket å oppnå akkurat det samme. Og da hun endelig hadde kapret en jobb i et stort firma, med gode karrieremuligheter og kanskje til og med utsikt til å bli jurist en dag, hadde hun sugd til seg alt, prøvd å skaffe seg så mye erfaring og kunnskap som mulig, og lyttet til folks mer eller mindre gode råd.

Ikke en eneste gang på hele den tiden hadde noen sagt til henne: Ikke fall for sjefen din, din idiot. Og ikke en eneste gang hadde hun trodd at det ville skje.

Før det gjorde det.

Det hadde vært et veldig kort intervju. På ulike stadier i prosessen var hun blitt utspurt av en rekke skremmende kvinner som snerret spørsmål til henne, og eldre herrer som sukket som om de mente det var urimelig at de ikke hadde lov til å spørre henne om hun hadde planer om å bli gravid snart. Hun hadde vært innom personalavdelingen og støtt på andre nyutdannede der. Flere av dem kjente hun igjen siden de alle vandret langs den samme, temmelig nedslående veien – for det fantes, som alltid, langt flere kvalifiserte jobbsøkere enn stillinger de kunne søke på.

Men hun hadde forberedt seg grundig og kjente stillingsinstruksen til minste detalj. Nå fikk hun endelig betalt for alle årene ved kjøkkenbordet da moren ustanselig hadde mast på henne om lekselesing: Kunne hun gjøre mer? Var hun forberedt? Hadde hun klart prøven? Det fantes smartere mennesker enn Flora, men ikke mange som jobbet hardere. Og helt til slutt hadde hun blitt bedt om å komme inn på kontoret til en av partnerne. Og der var han.

Han hadde skjelt ut noen i den andre enden av telefonen. Stemmen var høy, og han snakket med utpreget amerikansk aksent som han ikke prøvde å skjule. Han gestikulerte med den ledige armen mens han brølte noe om manglende nøytralitet og at de hadde seg selv å takke, og Margo – selv om Flora på det tidspunktet naturligvis ikke visste hvem denne glamorøse kvinnen var – hadde hastig informert ham om at dette var den nyansatte advokatassistenten. Han hadde viftet Margo irritert bort, slengt fra seg telefonen og strakt frem hånden med et svakt smil på leppene som nesten ga inntrykk av at han var oppmerksom.

«Hei», sa han. «Joel Binder.»

«Flora MacKenzie.»

«Utmerket», hadde han sagt. «Velkommen hit.» Og det var det. Det var alt han hadde sagt. Hun hadde stått og sett på ham – det kastanjebrune håret, den skarpe profilen og de usedvanlig fyldige leppene – helt til Margo hadde vist henne ut. Flora hadde ikke lagt merke til blikket Margo hadde sendt henne da de gikk ut av rommet.

«Han virker hyggelig», sa hun og kjente at hun ble varm i kinnene. Han lignet ikke på de fleste andre advokater hun kjente – stressede og overarbeidede med dissende kulemage og flass på skuldrene og gusten hud som par preg av at den aldri fikk nok frisk luft.

Margo mumlet bare noe.

De neste seks månedene hadde han ikke sagt et ord til henne. Hun så ham av og til på møter, der hun satt sjenert og tok notater og prøvde å få med seg alle detaljene. Han var dominerende, uhøflig, aggressiv og en umåtelig vellykket advokat, og Flora var til sin store skam og forlegenhet opp over ørene forelsket i ham.

«Fortell meg om Joel», hadde hun sagt påtatt henkastet da hun var ute for å ta en bli-kjent-drink med noen av de andre kontorslavene – unge advokatassistenter som var forventet å skulle jobbe døgnet rundt for en slikk og ingenting og i prinsippet ikke hadde noe liv ved siden av jobben. «Han partneren, vet dere.»

Kai hadde snudd seg mot henne og begynt å le.

«Seriøst?» sa han.

«Hva mener du?» sa Flora. Hun kjente at hun ble rød i ansiktet mens hun stirret ned i det store glasset med hvitvin, som var så lys at den nesten så grønn ut. Hun hadde ikke visst hva hun skulle bestille, og hadde latt de andre bestemme, og nå var hun litt bekymret for om hun egentlig hadde råd til å betale for det. Det var forferdelig dyrt å bo i London, selv når man hadde en lønn.

Kai var snart ferdig advokat. Han hadde jobbet i firmaet som trainee hele sommeren, og var godt oppdatert når det gjaldt kontorsladderen. Han himlet med øynene.

«Å nei. Enda en.»

«Hva? Hva mener du? Jeg har ikke sagt noen ting.»

Hvor fikk de denne selvsikkerheten fra? tenkte Flora hele tiden. Det gjaldt spesielt dem som hadde vokst opp i London. Kom den bare av seg selv? Hun visste at hun burde ta mer utdanning – kanskje til og med studere videre til jurist. Men etter det som hadde skjedd … Nei, hun kunne ikke. I hvert fall ikke ennå.

Og jobben virket så … ja. Den var akkurat det hun alltid hadde ønsket seg. En ordentlig, profesjonell jobb. Men da den første begeistringen over å ha månedskort og lønn og fine sko og lunsjpauser hadde avtatt, hadde den begynt å føles litt … Hm. Ensformig. Papirarbeidet tok aldri slutt, og akkurat når hun følte at hun var kommet à jour, ble en sak avsluttet eller avvist, og så begynte alt forfra igjen. Hun visste at hun burde bruke fritiden til å studere og skaffe seg mer kompetanse, men hun følte egentlig at jobben tok alle kreftene hennes.

«Du kommer over det, vennen», hadde Kai sagt beroligende når hun (gjentatte ganger) hadde klaget over arbeidsbyrden. Det spilte ingen rolle hvor lenge hun jobbet, eller hvor effektiv hun var med arkiveringen. Det var synd, tenkte hun, at det ikke var spesielt sexy å være dritgod til å arkivere. Det var nok like bra at hun hadde latt være å nevne det i Tinder-profilen sin.

«Men har du ikke lagt merke til hvor fæl han er?»

Jo da. Han var fæl, minnet Flora seg selv på. Høy, velkledd, brysk, amerikansk. Han strenet gjennom bygningen som om han eide den. Han behandlet de underordnede med forakt, husket aldri hva noen het, og ga aldri komplimenter.

«Han er en negger», sa Kai.

«En hva?» spurte Flora forferdet.

«En negger.»

Flora så forvirret ut.

«Det betyr at han er så ekkel mot folk at de legger merke til ham og håper at han vil si noe pent til dem. Det fungerer omtrent som hundetrening eller noe i den retningen.»

«Jeg skjønner ikke hva du mener.»

Kai så det som sin oppgave å gi den sjenerte jenta med det spesielle utseendet fra den skotske øya en viss innsikt, og benyttet enhver anledning til å dele av sin samlede tjueseksårige sofistikerte kunnskap.

«At man for eksempel går rundt og bare lengter etter et vennlig ord, en smule anerkjennelse, og det gjør at folk faller for ham. I hvert fall folk med lav selvfølelse.»

Flora rynket pannen.

«Kanskje jeg bare synes han er sexy.»

«Ja. Ondskapsfullt sexy. Ikke gå i den fella. Og dessuten er han den øverste sjefen din. Ikke bland sammen jobb og privatliv. Og dessuten …»

«Er det enda flere dessuten-er? Jeg tror ikke jeg trenger flere nå.»

«Altså, Flors, jeg tror kanskje ikke du er hans type … og faen, når man snakker som djevelen. Og jeg tror faktisk han er djevelen. Nå kan du forresten selv se hvordan typen hans er.»

Flora kikket opp, og ganske riktig, der kom han selvsikkert og overlegent gående over Broadgate Circle, midt blant alle advokatfirmaene i sentrum. Det nøttebrune håret skinte i solen mens han eskorterte en høyreist sylfide av en blondine som klapret over det steinlagte torget kledd i knall rosa – en farge som ville sett bisarr ut på alle andre, men som fikk henne til å se ut som en gudinne. Noe Flora aldri kunne oppnå, uansett hva hun gjorde. Joels venninne var en paradisfugl fra en helt annen verden.

Flora så etter dem og stønnet.

«Ja», sa hun. «Jeg skjønner hva du mener.»

«Men du er veldig god til å arkivere», hadde Kai sagt oppmuntrende. «Jeg mener, det må jo bety noe.»

Hun hadde ledd, og så hadde de bestilt en flaske til.

*

Dette var for et par år siden, og Kais karriere hadde gått fremover med stormskritt. Mens hennes … ikke hadde det. Hun hadde selvfølgelig blitt mer vant til London, mer kynisk når det gjaldt jobben, og hun hadde hatt dater og småforelskelser og et par dårlige opplevelser med forskjellige menn – noen av dem klarte hun ikke å tenke på uten å bli flau – men hun hadde også hatt et forhold til en hyggelig fyr som het Hugh. De hadde vært sammen i et års tid, og han hadde villet at de skulle ta forholdet et skritt videre, men hun hadde ikke følt … tja. Det. Hva det nå enn var meningen at man skulle føle. Hun hadde aldri opplevd det. Allerede da de gjorde det slutt (veldig sivilisert, for Hugh var en ekte gentleman), hadde hun tenkt at hun kanskje ville angre bittert på det om cirka ti år, når alle andre hadde slått seg til ro og var lykkelige og hun fremdeles surret rundt og var singel. Men hun hadde gjort det slutt likevel. Hun hadde også hatt lange perioder uten menn. Og hun hadde det bra. For det meste. Det var bare en dum forelskelse, en fjollete følelse som hele tiden lå der i bakgrunnen, mens hun fortsatte å skape seg et nytt liv i storbyen for å komme bort fra alt som hadde skjedd før.

Bare at nå, kvart på elleve på en stekende varm torsdag i begynnelsen av mai, ønsket plutselig objektet for forelskelsen hennes – for aller første gang – å treffe henne på kontoret sitt.


Velkommen til Floras kafé

Velkommen til Floras kafé er den første boken i en serie om Flora MacKenzie.

Flora MacKenzie har aldri sett seg tilbake etter at hun forlot den lille, skotske øya Mure. På Mure vet alle hvem hun er, og ingen ser ut til å ville la fortid være fortid. I pulserende London kan hun derimot være helt anonym – og gi etter for den håpløse forelskelsen i den kjekke, men arrogante sjefen Joel.
   
Da en viktig arbeidsoppgave likevel tvinger Flora tilbake til øya, befinner hun seg med ett i den gamle tilværelsen blant brødrene, som knapt er i stand til å utføre grunnleggende husarbeid, og faren, som hun har hatt lite kontakt med siden morens død. Men en dag kommer Flora over en notisbok full av oppskrifter som har tilhørt moren, og sakte, men sikkert oppdager hun sin egen kjærlighet til matlaging. Før hun vet av ordet av det, er hun i ferd med å puste liv i en støvete liten kafé på havna – og innser at hun må ta et oppgjør med fortidens feil for å kunne møte fremtiden.

«En naturlig morsom, varmhjertet forfatter som skaper personer du elsker og bryr deg om lenge etter at du er ferdig med å lese.»
Lisa Jewel
  
«Hun er veldig, veldig morsom.»
Express
  
«Høyt tempo, morsomt, intenst og godt observert.»
Daily Mail
  
«Munter og hjertevarm.»
Sunday Mirror
 
«Colgan lykkes! En annerledes chicklit-forfatter som aldri er redd for å prøve noe nytt.» 
Image

 

Oversetter: Hege Frydenlund

 

Les mer her!

velkommentilfloraskafe

Jenny Colgan

Jenny Colgan

Den skotske bestselgerforfatteren Jenny Colgan forener romantikk med humor og hjertevarme.

Jenny Colgan (f. 1972) er født i Skottland og har studert ved universitetet i Edinburgh. Hun har tidligere bodd i England, Nederland, USA og Frankrike, men bor nå nord for Edinburgh med sin mann og tre barn. Colgan er en bestselgerforfatter i blant annet England, Tyskland og i Sverige, der bøkene hennes er solgt i over 800 000 eksemplarer. Hun fikk tildelt prisen Romantic Comedy Novel of the Year i 2018 for Velkommen til Floras kafé.

«En naturlig morsom, varmhjertet forfatter som skaper personer du elsker og bryr deg om lenge etter at du er ferdig med å lese.» Lisa Jewell

«Hun er veldig, veldig morsom.» Express

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Utdrag: Barnepiken

Utdrag: Barnepiken

Har du lyst til å lese et moderne herregårdsmysterium? «Barnepiken» er en nervepirrende historie om tvillingene...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...