Forord og første kapittel i «Den lille bokhandelen på hjørnet»

Den første boken i en frittstående bokhandel-serie av Jenny Colgan.

FORORD: En beskjed til leserne

Det finnes ingen dedikasjoner i denne boken fordi hele boken er tilegnet deg: leseren. Alle lesere.

For den handler nemlig om å lese og om bøker, og om hvordan de to tingene kan forandre livet ditt – og alltid til det bedre, vil jeg mene. Den handler også om hvordan det føles å flytte og begynne på nytt (noe jeg selv har gjort en del ganger i livet), om hvilken betydning det stedet vi velger å bo har for hvordan vi har det, og kan det å forelske seg i virkeligheten ligne på det å forelske seg i historier, og så er det noen greier om ost, for jeg har nettopp flyttet til et sted der de lager masse ost, og jeg klarer ikke å slutte å spise det. Og en hund som heter Persille.

Men den handler også mye om bøker, for Nina Redmond, heltinnen, drømmer om å åpne en bokhandel.

Så her kommer noen nyttige tips om hvor du kan lese, for jeg vil at du skal ha det så behagelig som mulig. Hvis jeg har glemt et helt opplagt sted, eller du har noen andre forslag, så vær så snill og send meg noen ord på Facebook eller @jennycolgan på Twitter, for jeg er av den gammeldagse oppfatningen at lesing er noe dyrebart som må vernes om til enhver tid, og jeg håper inderlig at du synes denne boken er like hyggelig å lese – hvor du enn gjør det – som jeg syntes det var å skrive den.

I badekaret

Jeg liker å roe ned med et bad kvart på ti om kvelden, og det driver mannen min til vanvidd, for det er han som må ordne med termostaten hvis vannet ikke har den riktige temperaturen (det skal være en anelse kjøligere enn solas overflate) og sørge for at badekaret konstant er fylt. Det er en sann luksus. Men jeg liker ikke badeolje. Det er ekkelt, ikke sant? Det legger seg som en hinne på alt mulig. Uansett – det er ikke poenget. Bok i badekaret. En pocketbok er selvfølgelig det ideelle, og det verste som kan skje, er at den må legges til tørk på radiatoren etterpå (alle de arvede Harry Potter-bøkene til barna mine er skakke og skjeve), men jeg leser mye på lesebrett, og nå skal jeg fortelle en hemmelighet: Jeg blar om med nesen. Du er muligens ikke velsignet med en prektig skotskitaliensk Peter Capaldi-nese slik som jeg, men med litt øvelse burde du snart oppdage at det er fullt mulig å ha den frie hånden nede i vannet og samtidig bla om. Hvis det er noen hjemme hos deg som har det med å komme brasende inn på badet, så sørg for å låse døren, for min erfaring er at folk synes dette er hysterisk morsomt.

En annen mulighet er å gjøre som min venninne Sez. Hun bruker begge hender, men pakker lesebrettet inn i en plastpose. Veldig praktisk.

På sengen

Det eneste problemet med å lese på sengen, er at det varer så kort. To eller tre sider, og så slokner man. Hvis det har vært en ekstra lang dag, kan det hende du glir litt inn og ut av søvnen før du sovner helt, og da tenker du neste gang du tar opp boken: Var det virkelig en rosa enhjørning her som løp gjennom et eksamenslokale mens jeg sprang etter i bare pyjamasen? Og da må jeg si nei. Det er ikke noe sånt i denne boken. Du holdt på å sovne, og jeg er redd du må bla noen sider tilbake. Men jeg har i hvert fall vært grei og gitt alle personene veldig forskjellige navn. Det er ikke noe verre enn å lese om en Cathy og en Katie sent på kvelden, og jeg vil ikke gjøre livet vanskeligere enn nødvendig for noen.

På solsengen

Det burde være perfekt å ligge på en solseng i ferien og lese, og gjennom livet har det hendt at jeg har kunnet måle solbrentheten etter hvor bra bøkene jeg leste der og da, var. Men det er litt problematisk å vite hvordan man skal holde boken. Hvis man holder den opp, blir man sliten i armene og får en stor, hvit, bokformet flekk på kroppen (hvilket jeg i visse kretser faktisk tror kjennetegner de skikkelig kule). Sitter man i sola og leser, myser man på en temmelig usjarmerende måte. Å sitte med bena i kryss med boken på et håndkle er heller ikke den mest flatterende stillingen (i hvert fall hvis du er som meg – jeg synker lett sammen). Legger man seg på magen, drypper det svette ned på boken, og plastdelene på solsengen skjærer seg inn i huden. Det beste er hvis man klarer å finne en av de supre gammel dame-solsengene med stoffbeskytter som man kan dra over hodet. Ja, det ser helt idiotisk ut. Men du ligger tross alt i en behagelig lesestilling, og det gjør ingen andre, så du vinner uansett.

Gående på gaten

Før i tiden var det helt i orden å gå på gaten med nesen i en bok. Folk smilte overbærende og trådte til side fordi de visste hvordan det var å ha et så desperat behov for å fortsette å lese (en gang så jeg hvordan en jente som holdt seg fast i en stropp på undergrunnsbanen i London, fikk hånden ut av ledd da hun prøvde å bytte tog på Bank-stasjonen samtidig som hun leste ut En passende ung mann).

Men nå for tiden holder alle bestandig de dumme smarttelefonene sine foran seg, i tilfelle noen skulle like et hundebilde på Facebook og de oppdaget det to sekunder for sent, og derfor har det å gå bortover fortauet blitt som en hinderløype, til og med uten nesen i en bok. Så gå forsiktig.

I en lesesirkel

Hvis du leser denne boken fordi du er medlem av en lesesirkel, kan jeg bare be om unnskyldning og anta at klokken er kvart over to om natten før den aktuelle kvelden. Det er noe med å være tvunget til å lese en bok, synes jeg, som får det til å føles som om man fortsatt går på skolen. Og hallo, hvis vi hadde hatt lyst til å gjøre lekser, ville vi heller tatt det kveldskurset vi hele tiden går og sier at vi skal begynne på når vi får tid. Når man føler seg tvunget til å lese ut en bok veldig fort, er det som regel i tilfelle noen skulle spørre: «Hva syntes du om slutten?» Da er man bare nødt til å nikke og håpe desperat at det ikke var en vri på slutten, der alt ble snudd på hodet (og jeg kan fortelle at det har skjedd meg). Derfor kan jeg berolige deg med at det ikke er noen overraskende slutt på denne boken. Men det må jeg selvfølgelig si selv om det ikke skulle stemme, ikke sant?

I hengekøya

En gang for lenge siden, da jeg var ung, hadde jeg en veldig snill kjæreste som kjøpte en hengekøye til meg og hengte den opp på den bitte lille og veldig farlige takterrassen min, der jeg tilbrakte mange lykkelige timer med bare å vugge og lese, spise potetgull og tenke på den herlige, kjekke kjæresten min.

Så giftet jeg meg med ham, og vi fikk en skokk barn og en hund og flyttet til et sted der det regner hele tiden, og jeg tror hengekøya ligger i en bod. Dette, kjære venner, er åpenbart det som kalles «lykkelig alle sine dager».

Stjålen lesetid

Å, det er den beste tiden. Jeg kommer ofte ti minutter for tidlig når jeg skal hente barna på svømming, eller stjeler meg til et kvarter i bilen etter at jeg har vært og handlet mat for å trekke meg unna verden sammen med boken min. Vi har fortjent det, og det føles herlig.

På offentlig transport

Å lese mens man sitter på tog, buss eller bane er supert hvis man får dreisen på det. Siden offentlig transport er så ensformig – bare se på de glassaktige blikkene hos dem som hver dag lar seg føre av sted i den uendelig kompliserte og vakre dansen mellom stasjonene – begynner hjernen straks å innstille seg på å forflytte deg bort fra alt det i nøyaktig det antallet minutter reisen varer. Legg bort telefonen – det tøyset kan vente til du kommer på jobb. Dette er belønningen for at du er nødt til å reise kollektivt.

På reise

Å reise er ikke det samme som å pendle til jobb. Jeg er, som du sikkert har forstått, sterkt imot trådløst nett i tog og på fly. Så derfor: Sørg for å reservere en vindusplass, der du kan sette deg godt til rette. Ta på deg hodetelefonene, velg noe beroligende på radioen om bord, og la deg oppsluke av lesingen i noen timer. Bortsett fra akkurat når de kommer nedover midtgangen med serveringsvognen, og du frykter at de skal overse deg, og du blir rastløs og ikke klarer å konsentrere deg. Da legger du fra deg boken og kikker nonsjalant i et blad og later som om du er helt avslappet og likegyldig til om du blir servert eller ikke. Jeg har også prøvd å spise, drikke, lytte til musikk og lese samtidig på en lavprisflyging. Ikke gjør det med mindre du har mye kontanter parat til å betale for andres renseriregning.

Tog er som skapt for lesing. Jeg synes det er mindre brysomt med et par gode hodetelefoner enn å sitte i stillevognen og skulle være politi for støyende idioter. Jeg sier ikke at de burde få fengselsstraff. Men jeg sier ikke at de ikke burde det heller.

Foran peisen

Hvis du ikke har peis, går det fint med stearinlys. Det jeg virkelig gleder meg til når kvelden nærmer seg, er et sprakende peisbål og en god bok – jo lengre, desto bedre. Jeg elsker en skikkelig lang roman, en stor kopp te – eller et glass vin avhengig av hvor nær helgen vi er (eller hvor stort behov jeg har for å tøye definisjonen av ordet helg) – og litt fred og ro. En hund hjelper også. Hunder er utrolig gode til å vise at du ikke trenger å sjekke mobilen hvert annet sekund for å ha et godt liv.

På sykehuset

Jeg har tilbrakt mye tid på sykehus av forskjellige grunner: Jeg har jobbet på et, født en haug med barn på et, og disse barna har i sin tur brukt masse tid på å falle ned fra trær og brekke armer og ben osv., osv.

Sykehustid beveger seg ikke på samme måte som annen tid. For det første går den fryktelig mye langsommere. Den stopper ikke om natten. Og det som foregår på sykehuset, vekker alltid en følelse av forundring. For alle de store dramaene som de fleste av oss kommer til å oppleve – tap, nytt liv, lykke og den dypeste sorg – skjer overalt, i hver eneste etasje i den sterile, overopphetede bygningen. Redselen og smerten og gleden bor i de raske, profesjonelle fottrinnene på bonede linoleumsgulv.

Jeg synes det er vanskelig å lese på sykehus. Det er som å være på et stort skip som seiler gjennom et vanskelig farvann, mens alle andre befinner seg på land og går rundt og lever sitt vanlige liv, uten å ense den krappe sjøen det blir navigert i rett i nærheten av dem.

Dikt fungerer godt på sykehus, synes jeg. Korte tekster, som man kan se opp fra og ikke kjenne seg fullt så skjør, fullt så løsrevet fra alt. For vi er alle sammen der, eller har vært der, eller kommer til å være det.

Det er også et veldig vennlig sted, der man kan sitte og lese stille for noen andre.

Det er derfor jeg ikke føler noen moralsk indignasjon over at sykehuskiosker selger kaker og is. Sykehus burde alltid ha kaker. Som et absolutt minimum.

Under et skyggefullt tre i en solfylt park

Ja visst! Men det må være softis, folkens! Ikke den harde sorten.

Diverse

Noen av mine stolteste bragder har vært å finne ut hvordan man leser mens man ammer (husk å legge en pute UNDER hodet til babyen), tørker håret (jeg har et håpløst hår), pusser tennene (jeg har gode tenner, kanskje fordi jeg pusser godt ut over den anbefalte tiden), venter på at trafikklyset ved veiarbeider skal skifte til grønt, sitter innelåst på toalettet i et fryktelig kjedelig bryllup (ikke mitt eget), på lekeland (jeg leste en gang en hel roman på en regnværsettermiddag mens barna mine boltret seg i en ballbinge – vi hadde verdens herligste dag, alle sammen), når jeg får pedikyr (jeg tar aldri manikyr, for da klarer jeg ikke å lese), når jeg står i kø, i en kabriolet (kinkig), i kirken (en synd, og noe jeg ble rettmessig straffet for), på forretningsreiser når jeg har måttet spise alene på restaurant (man er aldri ensom med en bok), og den gangen alt begynte, for omtrent en million år siden på høyre side i baksetet på pappas gamle grønne Saab 99, med en ispinne i hånden og vekten av min sovende lillebrors krøllete hode i fanget. Så la meg få vite hvor og når du leser. For hver dag med en bok er litt bedre enn én uten, og jeg ønsker deg bare gode dager.

Men nå skal du få møte Nina …

Jenny xxx

 

KAPITTEL 1

Problemet når det skjer noe bra, er at det veldig ofte er forkledd som noe dårlig. Hadde det ikke vært deilig hvis noen bare prikket deg på skulderen når du opplevde noe vanskelig, og sa: «Ikke vær redd, det er verdt det. Det er grusomt akkurat nå, men jeg lover deg at alt kommer til å bli bra til slutt.» Da kunne du sagt: «Takk, min gode fe.» Og kanskje: «Kommer jeg til å gå ned de tre kiloene også?» Og fått svaret: «Naturligvis, mitt barn!»

Det hadde vært fint, men det er ikke sånn det er, og det er derfor vi innimellom strever altfor lenge med noe vi ikke trives med, eller gir altfor fort opp noe som kanskje ville løst seg av seg selv, og det er ofte vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som er hva.

Et liv levd forlengs kan være veldig irriterende. Det syntes i hvert fall Nina.

***

Nina Redmond, tjueni, sa til seg selv at hun ikke måtte gråte i andres påsyn. Hvis du noensinne har prøvd å snakke skikkelig hardt til deg selv, så vet du at det ikke fungerer særlig bra. Men hun var jo på jobb, for søren, og man gråter ikke på jobb.

Hun lurte på om noen andre gjorde det. Så tenkte hun at kanskje alle gjorde det, til og med Cathy Neeson, med det stive, altfor lyse håret og den smale munnen og alle excelarkene sine. Akkurat nå sto Cathy Neeson i et hjørne og så ut over rommet med et bistert oppsyn og armene i kors. Hun hadde nettopp holdt en tale for det lille teamet Nina var en del av, en tale fylt med noe kaudervelsk om nedskjæringer overalt, om at Birmingham ikke hadde råd til å beholde alle bibliotekfilialene og at innstramminger var noe de bare måtte venne seg til.

Sikkert ikke, tenkte Nina. Noen mennesker hadde bare ingen tårer i seg.

(Det Nina ikke visste, var at Cathy Neeson gråt på vei til jobben, på vei hjem fra jobben – klokken ble over åtte de fleste kvelder – hver gang hun sa opp noen, hver gang hun ble bedt om å kutte enda et par prosent av et budsjett som allerede var skrapet til beinet, hver gang hun ble beordret til å fremskaffe nye relevante kvalitetsdata, og hver gang sjefen hennes dumpet en bunke papirer på skrivebordet hennes klokken fire fredag ettermiddag på vei til en av de mange skiferiene sine.

Til slutt sa hun opp og begynte å jobbe i en National Trust-gavebutikk med en femtedel av lønnen, halvparten av arbeidstiden og ingen av tårene. Men denne historien handler ikke om Cathy Neeson.)

Det var bare det, tenkte Nina og prøve å svelge klumpen i halsen … det var bare det at de hadde vært et så lite bibliotek.

Lesestund for barn tirsdag og torsdag formiddag. Tidlig stengetid onsdag ettermiddag. En shabby, gammeldags bygning med billige linoleumsgulv. Litt fuktskader her og der, det innrømmet hun gjerne. Det kunne ta sin tid å få i gang de store dryppende radiatorene om morgenen, og så ble de plutselig altfor varme, og det kunne lukte litt vondt, spesielt fra gamle Charlie Evans, som kom inn for å varme seg og lese Morning Star fra første til siste linje, veldig langsomt. Hun lurte på hvor verdens Charlie Evans-er skulle gjøre av seg nå.

Cathy Neeson hadde forklart at de skulle samle alle bibliotektjenestene inne i sentrum, der de skulle bli et «nav», med en «multimedial opplevelsessone», en kafé og en «tverrsanselig opplevelse», hva nå enn det var, til tross for at sentrum lå minst to bussreiser for langt unna for de fleste av de eldre brukerne deres og dem med barnevogn.

De kjære, nedslitte lokalene deres med skråtak skulle selges og bygges om til luksusleiligheter, som ville koste betydelig mer enn det folk med bibliotekarlønn ville kunne klare.

Og nå hadde Nina Redmond, tjueni, bokorm, med langt, viltert kastanjebrunt hår, lys hud med fregner her og der, og en sjenanse som fikk henne til å rødme – eller til å ville briste i gråt – på de mest upassende tidspunkter, en følelse av at hun var i ferd med å bli kastet ut i en kald verden, der mange arbeidsløse bibliotekarer måtte kjempe om de få jobbene som fortsatt fantes.

«Derfor», hadde Cathy Neeson konkludert, «kan dere like godt begynne å pakke sammen ‘bøkene’ med en gang.»

Hun sa «bøker» som om det var et motbydelig ord som ikke passet inn i den strålende nye mediatekvisjonen hennes. Alle disse skitne, upraktiske bøkene.

***

Nina slepte seg ut på personalrommet med tungt hjerte og lett rødkantede øyne. Heldigvis så alle de andre mer eller mindre likedan ut. Gamle Rita O’Leary, som antagelig burde ha gått av med pensjon for cirka ti år siden, men var så hyggelig mot brukerne at alle så gjennom fingrene med at hun ikke klarte å se tallene i Deweysystemet lenger og dermed katalogiserte mer eller mindre på måfå, gråt i strie strømmer, og Nina kunne skjule sin egen sorg ved å trøste henne.

«Vet du hvilke andre som gjorde dette?» freste kollegaen Griffin gjennom det pistrete skjegget da Nina gikk forbi. Han kastet et vaktsomt blikk på Cathy Neeson, som fortsatt sto ute i hovedlokalet: «Nazistene. De konfiskerte alle bøker og brente dem på bålet.»

«De skal ikke brenne bøkene!» sa Nina. «De er tross alt ikke nazister.»

«Det er det alle tror. Men før du aner ordet av det, er nazistene her.»

***

Med svimlende fart hadde de arrangert et slags boksalg, der flesteparten av brukerne hadde bladd gjennom de gamle yndlingsbøkene i 10 pence-hyllen, og latt de nyeste bøkene stå.

Dagene gikk, og nå var det meningen at de skulle pakke ned resten av bøkene og sende dem til hovedbiblioteket. Griffin så enda dystrere ut enn han pleide. Han hadde langt, utiltalende, tynt skjegg og en foraktfull holdning mot alle som ikke leste de bøkene han selv likte. Siden de eneste bøkene han likte, var obskure romaner fra 1950-tallet som ikke lenger var i salg, om frustrerte unge menn i Fitzrovia-området i London som drakk for mye, ga det ham rikelig tid til å finpusse den holdningen. Han snakket fortsatt om bokbål.

«De kommer ikke til å bli brent! De skal til det store biblioteket i sentrum.»

Nina fikk seg ikke engang til å si ordet mediatek.

Griffin fnyste. «Har du sett tegningene? Kaffe, datamaskiner, DVD-er, planter, administrasjonskontorer og folk som driver med lønnsomhetsanalyser og trakasserer arbeidsløse – beklager, holder ‘mindfulnesskurs’. Det er ikke plass til en eneste bok på hele det forbannede stedet.» Han gestikulerte mot alle eskene. «Dette kommer til å bli fyllmasse. De kommer til å bruke dem når de bygger veier.»

«Det gjør de ikke!»

«Jo, det gjør de! Det er det de gjør med døde bøker, visste du ikke det? Bruker dem som underlag for veier. Sånn at kjempestore biler kan kjøre over mange århundrer med tanker og ideer og lærdom og billedlig talt trykke kjærligheten til kunnskap ned i dritten med de idiotiske digre dekkene og skrålende Top Gear-idioter som ødelegger jordkloden.»

«Du er visst ikke i så godt humør i dag, Griffin?»

«Kan dere to skynde dere litt der borte?» sa Cathy Neeson, som hørtes bekymret ut da hun kom ilende. Budsjettet deres tillot bare leie av transportbiler én ettermiddag, og hvis de ikke klarte å få med alle bøkene i tide, ville hun få store problemer.

«Ja vel, kommandant Über-Führer», mumlet Griffin da hun skyndte seg bort igjen. Den lyse boben var like stiv som vanlig. «Herregud, den dama er så ond at det er helt utrolig.»

Men Nina hørte ikke etter. Hun kikket i stedet fortvilet på de tusenvis av bøkene som omga dem. De så så forhåpningsfulle ut med de pene omslagene og optimistiske baksidetekstene. Det var uutholdelig å tenke på at noen av dem skulle makuleres og bli til søppel. Det var jo bøker! For Nina var det omtrent som om å stenge et sted for herreløse hunder. Og det var helt umulig å rekke alt i dag, uansett hva Cathy Neeson måtte mene.

Det var grunnen til at Ninas Mini Metro var stappfull av bøker da hun seks timer senere parkerte foran ytterdøren til det lille huset som hun delte med venninnen Surinder.

***

«Åh, nei», sa Surinder og stilte seg i døråpningen med armene i kors over den temmelig imponerende barmen. Hun så bister ut. Nina hadde truffet moren hennes, som var politioverbetjent. Surinder hadde arvet ansiktsuttrykket hennes. Hun brukte det ganske mye på Nina. «Du får ikke ta dem med inn. Ikke under noen omstendigheter.»

«Det er bare det at … jeg mener, de er jo i perfekt stand.»

«Det er ikke det det dreier seg om», sa Surinder. «Og ikke se på meg som om det er foreldreløse barn jeg avviser.»

«Men du gjør jo på en måte det …», sa Nina og prøvde å la være å se altfor bedende ut.

«Huset tåler ikke flere bøker, Nina! Det har jeg sagt til deg før.»

Nina og Surinder hadde i fred og fordragelighet delt det lille rekkehuset i fire år, helt siden Nina kom til Edgbaston fra Chester. De hadde ikke kjent hverandre fra før og hadde derfor vært i den heldige situasjonen at de kunne flytte sammen og bli venner i stedet for å være venner som flyttet sammen og ble uvenner.

Nina var bekymret for at Surinder skulle havne i et seriøst forhold og flytte ut, eller at denne kjæresten skulle flytte inn, men til tross for et stort antall beilere, hadde det heldigvis ikke skjedd ennå. Surinder påpekte at det ikke var noen grunn til å tro at hun var den eneste som kunne oppleve dette. Men Ninas lammende sjenanse og vanen hun hadde med å lese støtt og stadig, gjorde at begge følte seg temmelig sikre på at det var Surinder som kom til å treffe noen først. Nina hadde alltid vært den stilleste av dem, den som observerte omverdenen fra sidelinjen og levde livet gjennom sine elskede romaner.

Og dessuten, tenkte hun, etter enda en pinlig kveld i selskap med noen av de klossete vennene til den fyren Surinder datet nå, hadde hun ganske enkelt ikke møtt noen som kunne sammenlignes med heltene i yndlingsbøkene hennes. En Mr. Darcy eller en Heathcliff, eller til og med, hvis hun var i det rette humøret, en Christian Grey … Ingen av de nervøse guttene med klamme hender, som hun aldri klarte å finne noe morsomt eller vittig å si til, kunne måle seg med dem. De gikk ikke med lange steg over heiene i Yorkshire, rasende og svarte i blikket. De nektet ikke å danse med deg på The Grand Pump Room samtidig som de i hemmelighet elsket deg dypt og lidenskapelig. De drakk seg bare fulle på julebordet, sånn som Griffin, og prøvde å stikke tungen ned i halsen på deg samtidig som de gnålte i timevis om at forholdet til kjæresten deres egentlig ikke var så seriøst. Uansett. Surinder så rasende ut, og det verste av alt var at hun hadde rett. De hadde simpelthen ikke plass til flere bøker. Det var bøker overalt. Bøker i gangen i andre etasje, bøker i trappen, rommet til Nina var stappfullt. Det lå bøker i sirlige stabler i stuen, bøker på toalettet – for sikkerhets skyld. Nina likte alltid å ha Småfrøkner i nærheten i tilfelle det skulle oppstå en krisesituasjon.

«Men jeg kan ikke la dem være ute i kulda», bønnfalt hun.

«Nina, det er en haug med DØDE TRÆR! Og noen av dem lukter!»

«Men …»

Surinder så strengt på Nina. «Nå er det nok, Nina. Dette holder på å gå helt over styr. Dere skal pakke ned biblioteket hele uka. Det kommer bare til å bli verre og verre.»

Hun tok et skritt frem og løftet opp en bok fra haugen – en tykk kjærlighetsroman som Nina elsket.

«Se på denne! Du har den jo fra før.»

«Jeg vet det, men dette er den innbundne førsteutgaven. Se! Den er nydelig! Den har aldri vært lest.»

«Og det kommer den ikke til å bli heller, for du har allerede en stabel med bøker som venter på å bli lest, og den er høyere enn meg!»

Nå sto begge jentene ute på gaten. Surinder var så sint at hun hadde gått ut av ytterdøren.

«Nei!» sa Surinder med hevet stemme. «Nei. Denne gangen setter jeg definitivt ned foten.»

Nina kjente at hun begynte å skjelve. Hun forsto at de holdt på å begynne å krangle, og hun orket ikke tanken på konfrontasjoner eller konflikter av noe slag. Det visste Surinder veldig godt.

«Vær så snill», sa hun.

Surinder slo ut med hendene. «Herregud, dette er akkurat som å sparke til en hundevalp. Du håndterer ikke denne jobbendringen spesielt godt, hva? Du håndterer den ikke i det hele tatt. Du legger deg bare på ryggen og spiller død.»

«Det er en annen ting også», hvisket Nina og stirret ned i fortauet idet døren slo igjen bak dem. «Jeg glemte nøklene hjemme i morges. Jeg tror vi har låst oss ute.»

***

Surinder hadde stirret rasende på henne med politioverbetjentutrykket, men så, gudskjelov, hadde hun begynt å le. De hadde gått ned til gatehjørnet, der det lå en hyggelig liten gastropub. Det pleide å være fullpakket der, men i kveld var det ikke så mange mennesker, og de fant seg en koselig krok.

Surinder kjøpte en flaske vin, noe Nina betraktet vaktsomt. Vin var vanligvis et dårlig tegn, for etter det andre glasset pleide Surinder å innlede en samtale om «hva som er i veien med Nina».

For det var da vel helt greit, eller? Å elske bøker og elske jobben sin og leve på den måten. Hyggelig, koselig. Faste rutiner. Sånn hadde det i hvert fall vært.

«Nei», sa Surinder og satte ned glass nummer to med et sukk.

Nina la ansiktet i tålmodige, lyttende folder. Surinder jobbet i et firma som drev med import av smykker. Hun hadde ansvar for regnskapet og diamanthandlerne. Hun var kjempegod til det. Alle var livredd henne. Både de administrative ferdighetene hennes og evnen til å komme unna med ugyldig fravær var legendariske.

«Det er ikke nok, er det vel, Nina?»

Nina konsentrerte seg om glasset sitt og skulle ønske at Surinders oppmerksomhet var rettet alle andre steder enn mot henne.

«Hva sa han som har ansvar for omorganiseringen?»

«Han sa … han sa at det ikke var så mange jobber igjen på bibliotekene, ikke etter nedskjæringene. De skal bemanne dem med frivillige.»

Surinder fnyste. «De søte gamle damene?»

Nina nikket.

«Men de klarer ikke å finne de riktige bøkene til folk! De vet ikke hva en niåring trenger å lese etter Harry Potter.»

«Kniven», sa Nina automatisk.

«Det er nettopp det jeg mener! Den ekspertisen! Vet de hvordan bestillingssystemet fungerer? Katalogiseringen? Kan de utføre de administrative oppgavene?»

Nina ristet på hodet. «Egentlig ikke.»

«Hvor er det meningen at du skal jobbe, da?»

Nina trakk på skuldrene. «Det finnes noen servicefunksjoner på det nye multimediesenteret, men for å komme i betraktning til de stillingene er jeg nødt til å ta et teambuildingskurs og søke på nytt.»

«Teambuildingskurs?»

«Ja.»

«Du?» Surinder lo. «Har du meldt deg på?»

Nina ristet på hodet. «Men Griffin har.»

«Du er nødt til å gjøre det.»

Nina sukket. «Ja, jeg er vel det.»

«Du mister jobben, Nina! Det kommer ikke til å forandre seg bare fordi du går rundt og dagdrømmer og leser Georgette Heyer hele ettermiddagen, gjør det vel?»

Nina ristet på hodet.

«Skjerp deg!»

«Får jeg ta med bøkene inn hvis jeg gjør det?»

«Nei!»

 

<slutt utdrag>

 

Kjøp boka her!

 

Romanen er oversatt av Hege Frydenlund

 

 

Relaterte artikler

Fem oppløftende romaner

Fem oppløftende romaner

Det blir mørkere ute, og det frister aller mest å drømme seg bort med en god bok. November er her, og vi slår et...