DEN LILLE BOKHANDELEN PÅ STRANDEN: Kapittel 1
DEL 1
«Utsikten er annerledes her oppe fra», sa Robert Carrier og bredte ut vingene. «Når man ser på ting på samme måte som man alltid har gjort, er det ingenting som forandrer seg. Når man skifter perspektiv, forandrer alt seg.»
«Men dette ligner ikke på byen i det hele tatt», sa Wallace forundret. «Alt er bare himmel.»
«Nettopp», sa Robert Carrier og festet de kulerunde øynene på den ganske så skitne gutten. «Det finnes mange forskjellige slags himler.»
Fra Oppe på hustakene
KAPITTEL 1
«Hvordan er det med gråt?»
Damen satt vennlig, men formell, bak det slitte, gamle skrivebordet på sykehuset. På en plakat på veggen var det et forvirrende akronym man ble anbefalt å huske hvis man trodde man var i ferd med å få hjerneslag.
Tanken på å måtte huske et akronym samtidig som man fikk slag, gjorde Zoe veldig nervøs, enda mer nervøs enn hun var over å være der i utgangspunktet. En skitten persienne dekket mesteparten av en dyp vindusnisje som vendte ut mot en rød teglsteinsvegg, og de stygge teppeflisene på gulvet var fulle av kaffeflekker.
«Mest på mandager», sa Zoe og beundret det vakre blanke, mørke håret til damen. Hennes eget hår var også langt og mørkt, men akkurat nå var det satt opp i en rufsete hestehale med noe hun håpet var en hårstrikk, og ikke for eksempel en gummistrikk postbudet hadde lagt igjen. «Og når T-banen er forsinket eller det ikke er plass til vogna der. Eller når noen sukker og rister på hodet fordi jeg prøver å få den inn, for hvis jeg ikke gjør det, så kommer jeg en time for sent, selv om Hari egentlig er for stor til å sitte i vogn, og det vet jeg godt, takk, så det hadde vært fint hvis folk kunne slutte med de fordømmende blikkene.
Eller når jeg ikke får gått fra jobben i tide, og jeg kan regne ut for hvert minutt hva det kommer til å koste meg innen jeg får hentet ham, og resultatet blir at jeg har jobbet en hel dag til ingen nytte. Eller når jeg har tenkt å ta bussen, og vi kommer til holdeplassen og sjåføren lukker døra rett foran nesa på meg selv om han har sett meg, bare fordi han ikke gidder å ta med vogna. Eller når det er tomt for ost i kjøleskapet og jeg ikke har råd til å kjøpe mer. Har du sett hva ost koster nå for tiden? Eller …»
Damen smilte vennlig samtidig som hun så lettere bekymret ut.
«Jeg mente sønnen din, Mrs. O’Connell. Når gråter han?»
«Åh!» sa Zoe forskrekket.
Begge så på den lille mørkhårede gutten som satt og lekte forsiktig med et bondegårdssett i hjørnet. Han løftet hodet og så vaktsomt på dem.
«Jeg … jeg misforsto», sa Zoe og var redd for at hun skulle begynne å gråte igjen. Den vennlige doktor Baqri skjøv esken med papirlommetørklær som sto på skrivebordet nærmere henne, men det gjorde det bare verre.
«… og det er ‘miss’», fortsatte Zoe med skjelvende stemme. «Han gråter ikke så mye … jeg mener, noen tårer en gang iblant, men han …» Nå visste hun at hun kom til å begynne å gråte for alvor. «Han … Han sier ikke en lyd.»
***
I det minste, tenkte Zoe, etter at hun hadde tørket tårene, vært på nippet til å begynne å gråte igjen og klart å ta seg sammen da hun til sin skrekk innså at timen de hadde ventet på i så mange måneder, snart var over, og at hun hadde brukt mesteparten av tiden til å gråte og se på doktor Baqri med en blanding av håp og fortvilelse, nå med en glad Hari sprellende på fanget – i det minste hadde ikke doktor Baqri sagt det de fleste sa …
«Du vet kanskje at Einstein …» begynte doktor Baqri, og Zoe stønnet innvendig. Nå kom det: «… ikke snakket før han var fem?»
Zoe smilte stramt. «Takk, det vet jeg», sa hun sammenbitt.
«Selektiv mutisme … har han opplevd et traume?»
Zoe bet seg i leppen. Hun håpet virkelig ikke det.
«Ja, altså, faren hans … han kommer og går en del», sa hun, og så tilføyde hun litt bønnfallende, som om hun ville at legen skulle like henne: «Men det er vel ikke så uvanlig, er det vel? Du liker å treffe pappa, ikke sant, Hari?»
Det lille ansiktet lyste opp, slik det alltid gjorde når faren ble nevnt, og han prikket henne spørrende på kinnet med en lubben finger.
«Snart», sa hun til ham.
«Når så dere ham sist?» spurte legen.
«Eh … for tre … seks …»
Zoe prøvde å tenke tilbake. Sannheten var at Jaz hadde vært borte hele sommeren. Hun sa konstant til seg selv at hun måtte slutte å følge ham på Instagram, men det var som en motbydelig avhengighet. Han hadde vært på minst fire forskjellige festivaler. Det var mange bilder av ham med ulike fargesprakende hodeplagg.
«Jaha», sa legen, som hadde spilt et pedagogisk kortspill med Hari, lært ham å knipse, lekt titt-tei med ham og fått ham til å finne forskjellige ting hun hadde gjemt rundt i rommet. Alt sammen hadde fireåringen prøvd å gjøre, samtidig som han hele tiden nervøst kom tilbake til moren og klatret opp på fanget hennes, med runde og redde mørke øyne.
«Det er en form for sosial angst.»
«Jeg vet det.»
«Det er veldig uvanlig at et barn ikke engang snakker med noen av foreldrene.» Legen kastet et blikk på notatene sine. «Er det noe ved hjemmesituasjonen han føler seg utrygg på?»
De bodde i en hovedgate i Wembley, i første etasje i en gyselig bygning fra viktoriatiden som var ombygd til små leiligheter. Det dunket i rørene, og naboen i etasjen over kom ofte full hjem og spilte høy musikk til langt på natt. Noen ganger hadde han med seg venner, som banket på døren hennes og lo støyende. Å skaffe penger til depositum på en annen leilighet – for ikke å snakke om å skulle betale høyere leie enn hun gjorde nå – var en urealistisk drøm. Kommunen hadde tilbudt henne et rom på et pensjonat, men hun tenkte at det ville være enda verre. Moren kunne ikke hjelpe. Hun hadde flyttet til Spania for flere år siden og opplevde at det ble vanskeligere og vanskeligere å få pengene til å strekke til der. Nå spedde hun på pensjonen ved å jobbe i en skrekkelig bar med bilder av speilegg i vinduet.
Dessuten hadde Zoe, etter at hun ved et uhell ble gravid med Hari, brukt mye tid på å innbille slekt og venner at hun klarte seg bra – at alt var helt fint. Hun orket ikke å fortelle noen hvor alvorlig situasjonen egentlig var. Men det hadde fått dramatiske konsekvenser.
Doktor Baqri så ansiktsuttrykket til Zoe.
«Jeg … klandrer ikke deg.»
Underleppen til Zoe begynte å dirre igjen.
«Det ser ut til at dere har veldig god tilknytning til hverandre» sa doktor Baqri. «Han er sjenert, men jeg tror ikke han er traumatisert. Noen ganger – noen ganger er det ganske enkelt ingen grunn.»
Det ble stille en lang stund.
«Det», sa Zoe lavt, «er nok det peneste noen har sagt til meg på evigheter, tror jeg.»
«Vi pleier å begynne med et system der vi belønner innsats», sa doktor Baqri og rakte henne en bunke skjemaer og lister over målsettinger. «Bare en liten oppmuntring. Noe hyggelig for å hviske … en liten godbit for en sang.»
Zoe så på legen mens hun prøvde å tenke ut hvor hun skulle få penger til gaver og godteri fra, når hun allerede var skrekkslagen ved tanken på hva de skulle gjøre når det ble for kaldt til at Hari kunne gå med sommersandalene sine hver dag.
«Hvis ikke det fungerer, kan vi prøve medisiner.»
Zoe stirret bare på henne. Dope ned den fine gutten hennes. Dette var slutten – bokstavelig talt: Det hadde tatt dem to timer å tråkle seg gjennom London på en stekende varm dag for å treffe en spesialist i logopedi, etter å ha ventet på time i åtte måneder.
«Snakker du mye med ham?» spurte doktor Baqri.
«Ja», sa Zoe, glad for at det endelig var noe som ikke lot til å være hennes skyld. «Ja, det gjør jeg! Hele tiden!»
«Bare pass på at du ikke snakker for mye. Hvis du forstår alt han vil og trenger, så uteblir motivasjonen til å snakke. Og det er motivasjon vi trenger.»
Doktor Baqri reiste seg. Da hun så det ulykkelige ansiktet til Zoe, smilte hun.
«Jeg forstår at det er vanskelig at det ikke finnes noen mirakelkur», sa hun og samlet sammen papirene sine.
Zoe fikk en klump i halsen igjen.
«Ja, det er det», sa hun.
Og det var det.
***
Zoe prøvde å smile oppmuntrende til den lille gutten sin. Men under hjemreisen på de to fulle, bråkete og ulidelig langsomme bussene – der skolebarn ropte og hoiet og så på videoer på høyt volum på telefonene sine, og altfor mange mennesker trengte seg inn så Hari måtte sitte på fanget hennes for å gjøre plass til andre, noe som førte til at benet hennes dovnet bort, og hun prøvde å regne ut hva det hadde kostet henne at hun måtte ta enda en fridag, samtidig som hun tenkte at sjefen hennes, Xania, sikkert snart hadde fått nok av at hun var så mye borte, men hun kunne ikke miste denne jobben – ble det nesten for mye for henne. Og da de endelig kom hjem og lukket den tynne, stygge finerdøren bak seg – Hari så trett at han nesten ikke klarte å stå på bena – lå det et brev blant posten på dørmatten som snart skulle gjøre alt enda mye verre.
Oversetter: Hege Frydenlund