PROLOG

Tårene som renner nedover kinnene til Emily, har ingenting med kisten oppe ved alteret å gjøre. Den eneste forbindelsen hennes til Otto Schantz er det store portrettet av ham som hun ser hver dag når hun går gjennom de tunge dobbeltdørene i forlagshuset ved Mosebacke torg. Men akkurat der kisten hans står plassert nå, sto hun selv for drøye fem år siden. Det mørke håret hadde fremdeles vært langt og satt opp i en komplisert frisyre, og hun og Petter hadde måttet slåss med alle hårnålene i tjue minutter da de sjekket inn i bryllupssuiten senere på kvelden. På ett av de mange fotografiene på bunnen av en flytteeske kan man se den ene hånden hennes som hviler på den bulende magen mens hun strekker den andre fram mot Petter for å la ham sette ringen fra mormoren på fingeren hennes. De tre steinene som, ifølge presten, kunne være et symbol for henne, Petter og det lille barnet som vokste i magen hennes. Barnet var Theo, som for bare et par dager siden blåste ut de fem lysene på bursdagskaken sin, lykkelig uvitende om at foreldrene hans snart ikke skulle bo sammen lenger.

Det er nesten så hun skammer seg over at hun sitter her og gråter over skilsmissen, mens tonene av Griegs «Våren» strømmer ut fra orgelet i Högalidskyrkan. Derimot tviler hun ikke på at Clara, som snufser til venstre for henne, er oppriktig rørt. Hun er det mest lettrørte mennesket Emily noen gang har møtt. Gråter når katten Marian blir syk. Gråter når hun leser en spesielt fin setning i en av kjærlighetsromanene hun jobber med. Gråter når vinnerne av Augustprisen holder takketale.

Daniel, som sitter til høyre for Emily, er rett i ryggen. Hun tviler på at han har grått i hele sitt liv. Blikket hans vandrer hele tiden mellom de mange kvinnene i benkeradene foran ham. Hun styrer impulsen til å hviske at minnesamværet til Otto Schantz absolutt ikke kommer til å være et passende sted å flørte. Samtidig er hun ikke sikker på om Otto selv hadde hatt noe imot at Daniel sonderte terrenget blant de mange gjestene. Han hadde tross alt selv vært litt av en rundbrenner, i hvert fall ut fra hva eldre forfattere og kolleger sa.

Selv om hun bare har vært i bransjen i fire år, drar hun kjensel på en stor del av menneskene i kirken. Forlagssjefer og redaktører fra alle de store forlagene er her. En haug kjente forfattere. Dessuten er det en liten bransje, og Emily har alltid vært god til å huske navn og ansikter. Det er både en fantastisk egenskap og en plage. I denne sammenhengen det siste, ettersom det får øynene hennes til å virre rundt akkurat som Daniel sine. Hun tar hånden innenfor det ene ermet på dressjakken og griper tak i det første hårstrået hun finner. Rykker til så det løsner, og fortsetter med neste. Den raske, stikkende smerten får henne til å klare å fokusere blikket på presten. Han nikker til Beatrice og Jack Schantz som sitter alene på første rad.

Da Bea reiser seg, slår det Emily at det er første gang hun ser forlagets litterære direktør kledd i svart. Den tjue år yngre halvbroren Jack går etter henne fram til kisten der de stiller seg på hver sin side med senkede hoder for å ta farvel med faren, som var snublende nær å oppleve hundreårsdagen sin. Kisten er dekket av enorme blomsterarrangementer, og Emily tar seg i å lure på hvor de egentlig tar veien etter at begravelsen er over. Med tanke på den bitende februarkulden som har festet grepet på Stockholm, kommer blomstene knapt til å overleve en time utendørs.

Jack legger den ene hånden mot leppene før han plasserer den på kisten. Kroppen skaker av gråt. Bea står med hendene på ryggen, betydelig mer fattet. Da presten legger en hånd på skulderen til Jack for å vise at de skal gå tilbake til plassene sine, stiller han seg ved siden av halvsøsteren. Blikkene de sender hverandre da de har satt seg igjen, er umulige å tolke for dem som ikke har møtt søsknene annet enn på bokmesser og lanseringsfester. Men det har Emily. Og hun vet akkurat hva de betyr.

Hun titter på Daniel og vet at han også har sett blikkene. Otto Schantz kommer knapt til å bli kald før de to barna hans erklærer krig mot hverandre.

 

Kapittel 1

Tre måneder senere

 

Emily kikker ut over selskapslokalene i forlaget. Selv om det fremdeles er kaldt om kvelden nå i slutten av mai, har hun valgt å være barbeint under den renskårne, gullglinsende kjolen. På den enorme terrassen utenfor, med utsikt over Stockholms havneinnløp, står gjester med tepper over skuldrene og sigaretter i hendene. Hun har nok aldri lengtet så mye etter sommer som hun har gjort de siste månedene. Og aldri jobbet så hardt for å holde de destruktive tankene i sjakk. Akkurat nå er hun fornøyd med det. Skikkelig fornøyd. Den spesialbestilte fotoveggen i gull gjør seg nøyaktig like bra på bildene som fyller Instagram-feeden hennes som hun hadde håpet. Tiden da aviser og magasiner sendte journalister og fotografer til denne typen tilstelninger, er over. Nå er gjestenes bilder på Instagram det som sprer budskapet om at Schantz forlag har de absolutt beste lanseringsfestene.

Emily hadde kunnet dra historien om forlaget i søvne. Hvordan den unge Otto Schantz kom til Sverige fra Tyskland under andre verdenskrig og forelsket seg i den innesluttede, men ulidelig vakre adelsjenta Vera Silfverbielke – Vera som ble utstøtt av familien fordi hun giftet seg med en så enkel mann som Otto – og hvordan de startet forlaget sammen med penger Vera hadde fått da hun solgte de eiendelene hun hadde klart å få med seg hjemmefra. Beatrice og Jack hadde fortalt henne historien da de spiste lunsj i restauranten på Södra Teatern dit de inviterte alle nyansatte da de underskrev ansettelseskontrakten, og selv om Emily mistenkte at det var like mye en god historie som en sann en, så var det umulig å ikke la seg rive med da Bea gestikulerende forklarte at foreldrene hadde startet med to kobberpanner og en håndfull gullsmykker, og endt opp med det vakre huset på Mosebacke torg med Södra Teatern som nabo og utsikt over hele Stockholm.

Det at Otto hadde truffet en ny kvinne bare et par måneder etter Veras bortgang, som han så hadde fått Jack med, var noe Bea tilsynelatende tok tungt, og selv om halvsøsknene gjorde gode miner til slett spill utad, visste alle i forlaget at den stadige småkranglingen deres handlet om noe helt annet enn søskenkjærlighet. Ifølge Cathrine, den redaktøren som hadde vært lengst i forlaget, hadde det pågått helt til Otto Schantz hadde kalt dem til seg og krevd at de i det minste skulle holde fred fram til hans død. Så da Emily begynte i forlaget, hadde det vært en slags våpenhvile. Helt til for et par måneder siden.

«Jeg kan ikke fatte at Nellie fikk oss til å skvise inn hundre og femti personer», sier Clara oppgitt og peker diskré på skiltet som informerer om at maks antall tillatte personer i lokalet er hundre og tretti. Daniel flirer, mens Emily smiler anstrengt.

«Eh, det kan være jeg som kom til å spontaninvitere noen som er viktige for karrieren til Nellie.»

«Hvis det ikke var for dere to, hadde folka på Agat sugd henne til seg for lenge siden. Uten å nøle! Slurp!»

Daniel lager en høy slurpelyd med gullsugerøret som er stukket ned i miniflasken med prosecco.

Selv om de er forskjellige, er de en sammensveiset gjeng. I løpet av årene har Emily rukket å avansere fra koordinator til kommunikasjonsrådgiver. Clara fra manusredaktør til redaktør og Daniel fra å være en slags altmuligmann i salg- og markedsavdelingen til markedsansvarlig for skjønnlitteratur. Mulighetene for å avansere her var enormt mye bedre enn i det PR-byrået Emily jobbet i før hun ble gravid med Theo. Mange ble sikkert skremt av de stadige omorganiseringene i forlagsbransjen, men for Emily passet det perfekt. Hun elsket å kaste seg ut i nye prosjekter, og hun elsket enda mer å jobbe sammen med Clara og Daniel. De vet alle tre at Nellie Khalil ikke hadde vært i nærheten av den suksessen hun har hatt om det ikke var for det tette samarbeidet deres. Dessverre har agenten til Nellie ikke lagt skjul på at hvis det ikke hadde vært for de vanvittige salgstallene på bøkene hennes, så hadde forlagets framtid hengt i en tynn tråd nå. Borgholmskrimmen til Liz Hedman selger fremdeles veldig bra, akkurat som de overpretensiøse thrillerne til Lukas Einarsson. Men å ha en forfatter som Nellie på lista er mer avgjørende enn noen gang for å nå ut til den brede, kvinnelige målgruppa som elsker å lese, men som vil ha noe annet enn krim og spenning.

Da Emily var ny i forlaget, hadde Petter spøkt med hvem som var den egentlige familien hennes: han og Theo, eller Clara og Daniel. Hun husker ikke helt når han sluttet å si det med et glimt i øyet og begynte å sukke isteden.

En enorm forstørrelse av omslaget til siste Elle er projisert på en av veggene. Der troner Nellie iført en helt utrolig, sandfarget buksedress overstrødd med bitte små gullperler, signert Fadi al Khoury, under overskriften Jenta med gullbuksene. Ifølge pressemeldingen Emily sendte ut tidligere på dagen, har bøkene til Emily så langt solgt to millioner eksemplarer verden over. Et svimlende tall for en forfatter som debuterte bare to år tidligere.

Emily skotter bort på fotoet av Nellie og ønsker inderlig at hun var en sånn kvinne som raste ned i vekt når hun hadde det dårlig. Isteden kjenner hun hvordan kjolen strammer over puppene og rumpa, mer enn hun kan huske at den har gjort før. Den psykiske påkjenningen skilsmissen fra Petter førte til, har ikke akkurat gjort underverker verken for utseendet eller velværet hennes. Hun stryker seg over venstrehånden i ren refleks. Det kjennes mindre uvant at de to ringene ikke er der lenger. Men beslutningen om å klippe det lange, mørke håret til en mer praktisk, skulderlang frisyre får henne til å kjenne seg naken, og en av de tingene hun har bestemt seg for å skjære ned på nå som økonomien er betydelig mer begrenset, er øyevippeextension og farging av bryn, som hun har gjort regelmessig siden de flyttet til Stockholm fra Lund. De hasselnøttbrune øynene hennes blir nesten borte når de bare er rammet inn av maskaravipper, og de mørke øyebrynene har blitt tjukkere og mer buskete enn hun noen gang kan huske at de har vært bare på et par måneder.

Ved et ståbord står redaksjonskoordinatoren Julia og deler ut gullglitrende, midlertidige tatoveringer med tittelen på den siste boka i Nellies trilogi: Gullgaven. Emily skynder seg fram til bordet og stiller seg opp ved siden av Julia, som for første gang i løpet av kvelden ikke er opptatt med å sette tatoveringer på armene til gjestene.

«Har folk det bra?» sier hun.

«Gud, ja! Du er bare best på å fikse fest!»

Julia smiler mot henne og holder fram sin egen underarm der to tatoveringer glitrer i lyset fra krystallkronene.

«Jeg rapper med meg noen av dem til Theo», teaterhvisker Emily, og soper en håndfull av de kvadratiske små papirbitene ned i håndvesken sin.

«Vennene hans må være så misunnelige på alt det kule du tar med til ham herfra», sier Julia.

Kommentaren renner gjennom kroppen til Emily som honning. For selv om hun blir glad av å se hvor oppspilt Theo blir når hun kommer hjem med tatoveringer, ballonger og klistremerker fra jobben, så har noe av gleden alltid blitt ødelagt av Petters sukking og mumling om at tingene bare blir liggende og slenge etter et par timer. At Theo gjør akkurat det samme med Legoen og tusjene, har han tydeligvis ikke tenkt på.

Emily fortsetter å sveipe med blikket over lokalet og er glad for at hun fikk slå på stortromma med lanseringsfesten for Gullgaven, som garantert kommer til å bli en like stor suksess som de første bøkene. Bronsebeltet og Sølvsagaen lå på bestselgerlistene i flere måneder, og rettighetene har blitt solgt til trettifem land. HBO har kjøpt rettighetene til TV-serien. Instagram og Goodreads oversvømmes fremdeles av lovprisninger av bøkene, der handlingen er lagt til et nordisk tettsted som bare består av kvinner, et matriarkat som vil ha verdensherredømme. Bøkene har detaljerte beskrivelser av lesbisk sex i omtrent hvert fjerde kapittel. Anmelderen i New York Times omtalte den første boka i trilogien som et «feministisk mesterverk», ettersom romanen er helt uten replikker fra menn.

Hele verden elsker dessuten askepotthistorien om hvordan Nellie kom til Sverige som flyktning sammen med foreldrene og tre eldre søstre. Det er nettopp dette Nellie gjerne snakker om i intervjuer og frokost-TV-sofaer, samtidig som hun overøser den gamle skolebibliotekaren sin med kjærlighet fordi hun introduserte henne for Ringenes Herre, Narnia og Harry Potter. De svenske kritikerne er derimot atskillig mer lunkne. Emily og Clara hadde trøstet Nellie så godt de kunne med at ingen forfatter noen gang hadde fått strålende kritikker for den andre boka i en trilogi. Løgn. At anmelderne alltid følte seg tvunget til å disse forfattere med suksess. Hele tiden mens de forsikret Nellie om at boka var helt fantastisk. Ekstremt stor løgn.

Sperrefristen for anmeldelser for Gullgaven er ikke før om tre dager, til helgen. En svært bevisst strategi.

«Vil du gå og spørre Nellie om hun er klar for talen nå?» hvisker Clara.

«Du mener før hun har fått i seg så mye bobler at hun begynner å snøvle?»

«Emily!»

Selv om Clara presser sammen leppene, er det ikke vanskelig å se at hun prøver å skjule et fnis.

«Jeg tror at Bea vil si noe, så få tak i henne også», hvisker Daniel.

Det er ikke mange mennesker Emily blir skremt av, men Bea Schantz er definitivt en av dem som kan få henne til å våkne kaldsvettende.

«Oi. Tror du ikke at Jack blir sur hvis Bea holder tale?» sier Clara urolig.

«Jo, det er vel naturlig at forlagssjefen eller redaktøren sier noe, så hva skal Bea opp der å gjøre?» mumler Emily.

«Du har ikke tenkt å være litt mer åpen på at du er på Team Jack?»

Daniel smiler skjevt mot henne, og Emily rister på hodet.

«Jeg synes bare at han har en litt mer moderne innstilling til hvordan dette forlaget skal drives. Kan ikke du snakke med henne isteden?»

Hun retter spørsmålet til Daniel, som har vært favoritten til Bea Schantz fra første dag. Antakelig handler det mer om de grønne øynene og den urimelig veltrente kroppen enn om kompetansen hans. Selv om det ikke er noe galt med kompetansen heller. Daniel ler og rister på hodet.

«Ja, ja», mumler hun og leter med blikket etter ekstravagante mønster, sterke farger og glitrende edelsteiner.

Gulltemaet på festen har ikke akkurat fått Bea til å spare på kruttet, og selv om stort sett alle gjestene har et eller annet glitrende på seg, er det ikke vanskelig å få øye på det oppsiktsvekkende gullantrekket til Bea i folkehavet. Hele henne er en bekreftelse på at dårlig smak og mye penger ofte er en veldig dårlig kombinasjon. Emily legger hånden på armen til Bea for å signalisere at hun har noe å si, men at hun ikke vil avbryte samtalen sjefen hennes er midt oppe i. Etter noen sekunder snur Bea seg mot henne.

«Beatrice, vil du si noen ord før Nellie holder talen sin?»

Det er som en uskreven regel på forlaget. Når man prater om henne, sier man Bea. Når man prater med henne, kaller man henne uten unntak Beatrice. Det er ikke ofte hun deltar på forfatternes lanseringsfester. Med siden Bea vet hvor viktig det er for Schantz at Nellie er fornøyd, hadde hun ettertrykkelig gitt beskjed om at hun ville være til stede. Emily tviler på at hun har så mye som åpnet noen av bøkene til Nellie. Likevel nikker hun kort til svar.

«Henter du Nellie, så innleder jeg?»

Emily brøyter seg vei forbi en gjeng unge, mannlige forfattere som etterlever myten om jevnlige fyllekuler og et avslappet forhold til deadline. De står i en klynge og lytter henført til Lukas Einarsson. Lukas er ikke bare barnebarn til en av Sveriges mest anerkjente poeter, sønn av to skuespillere på Dramaten og halvbroren til en Gullpalme-prisvinnende regissør, han sjokkerte også hele Kultur-Sverige da det viste seg at han var mannen, eller snarere gutten, bak pseudonymet til den mest bejublede thrillerserien de seneste årene. Han er like engasjert enten han snakker om bøkene sine for et publikum på tre på Kramfors bibliotek eller er vert i Sommer i P1, som han var i fjor. Et ærefullt oppdrag som han neppe hadde fått hvis det ikke var for at Emily hadde planlagt hvordan de skulle gå fram da avsløringen kom om at det var Lukas som gjemte seg bak pseudonymet. Hun mistenker at den eneste grunnen til at han er her i kveld, er at han ville minne Nellie på at hun ikke er den eneste som topper bestselgerlistene.

Så snart Emily har kommet seg bort fra guttegjengen, smiler hun til en programleder fra morgen-TV som fører en lavmælt samtale med Jack et stykke unna, og kysser en influenser, som helt uventet virkelig hadde imponert redaksjonen med den nylig innsendte selvbiografien sin, på begge kinn. Så legger hun armen rundt skulderen til Nellie og smiler unnskyldende til gjengen hun har hatt en ivrig, men hjertelig diskusjon med.

«Nå tenkte jeg å låne hovedpersonen en stund. For du har vel lyst til å si noen ord, Nellie?»

Noen ord pleide i Nellies tilfelle å være en femten-tjue minutter lang enetale om handlingen, og en oppramsing av alle historikerne, sexologene og andre som hun hadde intervjuet under arbeidet med boka. Med den ene hånden på ryggen hennes leder Emily forfatteren mot scenen og nikker oppmuntrende. Bea rekker knapt å avslutte den pliktskyldige skålen før Nellie formelig river mikrofonen ut av hånden hennes og tryller fram tre A4-ark fra den mikroskopiske Chanel-vesken sin. Men, sier Emily til seg selv, dette er hennes kveld.

Da Nellie har snakket et drøyt kvarter, kjenner hun hvordan Daniel dulter til henne der de står foran scenen. En dult som helt klart sier at de burde avrunde snart. Som om Nellie kjenner deres og de andre gjestenes vibber, løfter hun glasset og lar blikket sveipe over salen mens hun smiler bredt.

«Og så de viktigste: agenten min Victoria, redaktøren min Clara, og … skal vi kalle det PR-guruen min … Emily.»

Nellie blunker bort en tåre og biter seg i underleppa. Det kan se teatralsk ut, men Emily vet at den tåren er ekte. Og det er akkurat i stunder som dette hun glemmer hvor mye hun banner inni seg når en forfatter tekster henne klokka 23.32 med en fantastisk idé til lanseringen av boka si, hvor trøtt hun kan bli av å ta melkeruta til Vimmerby for å stille opp for en forfatter som skal delta på en litteratursamtale med sju pensjonister, og hvor mange middager hun har spist med forfattere og agentene deres når hun egentlig bare har villet ligge hjemme i sofaen med en skål potetgull på magen og «Gift ved første blikk» flimrende på TV-en.

«… det er takket være dere at bøkene mine har nådd ut på denne måten. Uten dere er jeg ingenting. Skål, og takk, takk, takk til dere alle sammen for at dere er her og feirer sammen med meg!»

Da Emily hadde sett navnet sitt i takkelisten bak i den første boka til Nellie, hadde hun trodd at det var en spøk. Ingen hadde noen gang takket henne på den måten før. Da hun jobbet som juniorkonsulent i et PR-byrå før hun begynte i Schantz, hadde hun blitt smigret hvis klientene husket navnet hennes. I løpet av de årene Emily har vært på forlaget, kan hun knapt huske en eneste dag hun ikke har hatt det gøy på jobb. Selvfølgelig er mange av forfatterne ekstremt slitsomme. Men hun hadde ganske snart skjønt at de fleste i bunn og grunn er ganske usikre mennesker som bare vil bli elsket. Ikke for den de er, men for det de presterer. Humøret deres styres helt og holdent av salgstall og anmeldelser. Og siden det ikke alltid er en sammenheng mellom disse to parameterne, er forfatterne ofte både kjempesinte og kjempeglade på en gang. Derfor har hun tatt seg en runde for å skryte av de Schantz-forfatterne som er til stede. Av det siste manuset de har levert, av noe klokt de har sagt i et intervju, eller av hvor fine de er på håret. Sånt hun tenker at hun selv ville bli glad for hvis noen sa det samme til henne.

På den andre siden av lokalet ser hun at Daniel gir henne tommel opp. Clara, som nærmer seg fra den andre siden, ser også ut til å ha fått med seg gesten. Daniel nikker mot baren, og Emily ser at de alle tre tenker det samme: oppdrag utført. Nå kan de endelig ta en drink og senke skuldrene. Uten at de trenger å avtale noe nærmere, begynner de å albue seg fram mot baren, i trygg forvissning om at lommebøkene deres er stappfulle av spesiallagde, gullfolierte drikkebonger.

«Hvorfor er Lukas her, han og Nellie kan jo ikke fordra hverandre», sier Clara da de har kommet fram til bardisken.

Hun smiler, og det er umulig å ikke se hvor fornøyd hun er med at Nellie, som hun fant på selvpubliseringsappen Wattpad for tre år siden, stjeler en del av rampelyset fra Lukas.

«Men det største spørsmålet er vel hvorfor hun er her?» fnyser Emily og nikker diskré i retning en slank kvinne med gråblond bob og svarte klær som står i et hjørne og snurrer vinglasset sitt mellom fingrene mens hun snakker med Victoria, agenten til Nellie.

«Hun er vel her for å prøve å snafse til seg Nellie», fnyser Daniel tilbake.

«Men det er jo helt absurd! Nellie ville fått helt panikk sammen med alle nobelprisvinnerne og poetene. Vet de i det hele tatt hvordan man selger kommersiell litteratur på det stedet?»

«Karin Ekman er vel desperat etter noe nytt og spennende. Og nå når Nellie avslutter trilogien hos oss, ser hun sitt snitt.»

«Hun er skikkelig usympatisk.» Emily lager en grimase. «I fjor, da en av forfatterne deres ble nominert til Augustprisen, lot hun ikke engang redaktøren få gå på gallaen, men gikk selv isteden.»

Daniel nikker gjenkjennende. Clara bare sukker og trekker på skuldrene.

«Det skulle ikke forundre meg om hun og Vickan har kokt sammen noe. Ekmans har jo penger. Vickan har allerede begynt å mase om den neste avtalen til Nellie, og ser for seg et fantasiforskudd.»

«Nemlig! Det er nok akkurat det Vickan vil. At vi skal bli nervøse av å se Karin Ekman her, og bla opp penger til Nellie sånn at hun blir», hvisker Emily.

«Jack virker mer forbanna enn nervøs», konstaterer Clara og peker diskré mot den andre siden av lokalet der Jack har lagt armen rundt Nellie mens han kaster fiendtlige blikk mot hjørnet der Karin Ekman lener seg over bordet som for å si noe til Victoria.

«Hm. Han kan ikke fordra henne», mumler Emily, og merker seg hvordan Clara og Daniel ser megetsigende på hverandre.

«Er ikke hun blonde agenten som pleide å være med Nellie på lanseringsmøter, her, forresten?» spør Daniel.

«Nei, hun mistet visst jobben da hun ble gravid.»

«Å faen.»

«Ja, det er jo skikkelig drøyt.»

«Jeg tenkte mer å faen at hun er gravid», sier Daniel og flirer, mens Emily dytter til ham.

«Så, så. Nå roer vi det ned og går og skåler med Nellie for å vise Karin Ekman hvor høyt forfatterne våre elsker oss, og så drikker vi oss akkurat passe fulle.»

 

Kjøp boken her

Oversetter: Ingrid Greaker Myhren