Les kapittel 1 og 2 av «Mitt hemmelige liv»

Da Moas farmor dør, arver Moa leiligheten hennes på Södermalm i Stockholm. Hun får også ansvaret for farmorens kongepuddel, Iris. Men en overfylt leilighet med moderniseringsbehov er langt unna hva kjæresten Ruben drømmer om. I tillegg er han allergisk mot hunder. Så Moa bestemmer seg for å gi Iris et nytt hjem og pusse opp for å selge. Men det som starter som et oppussingsprosjekt, blir snart til Moas tilfluktssted. Gradvis innser hun at hun er i ferd med å bygge en drømmeleilighet og et eget, hemmelig liv, langt unna andres krav og forventninger. Det livet hun egentlig vil leve.

KAPITTEL 1

Nøkkelen gikk en smule tregt, og Moa måtte rikle på den flere ganger før hun fikk vridd den rundt. Det føltes merkelig å være her. Å stå utenfor døra og vite at ingen ville komme ut i entreen for å møte henne. Men nå var leiligheten hennes, en arv som hadde kommet som en overraskelse. Hun hadde selvsagt håpet å få et lite minne etter farmoren sin, men ikke en hel leilighet med alt av inventar på Södermalm i Stockholm sentrum.

Moa nølte et kort øyeblikk før hun trykket ned dørhåndtaket. Lavendelduften som møtte henne, var så velkjent at hun fikk tårer i øynene. Forsiktig sparket hun av seg skoene og så at de havnet ved siden av et par velkjente mønstrete tøfler. Her inne var alt som før. Absolutt alt. På en av krokene hang farmors tynne røde vindjakke, den hun alltid hadde på seg når hun gikk tur med hunden Iris. På hattehylla lå flere hatter i forskjellig materiale og med forskjellig fasong. Alle var like elegante og utvalgt med omhu.

Moa fortsatte inn på kjøkkenet. Her var alt i sin skjønneste orden. Tekjelen sto på komfyren, klar til å fylles med vann, koppene var vasket og plassert i tørkestativet, de hadde tørket for lenge siden. Moa strøk hånden over den rødblomstrede voksduken på kjøkkenbordet. Hvis hun lukket øynene, kunne hun nesten høre farmor ståke rundt på kjøkkenet, lytte til den lave nynningen, tekopper som klirret og kjøleskapet som ble åpnet og lukket. Bankingen på ytterdøra fikk henne til å skyve vekk tankene på farmor og gå ut i entreen igjen.

«Beklager at det tok litt tid, jeg måtte bli ferdig med et par ting på kontoret.» Ruben kysset henne raskt på munnen. «Hvordan går det?»

«Jeg kom akkurat, så jeg har ikke rukket å gjøre noe.» Moa ventet mens han tok av seg skoene og la fra seg dokumentmappen i skinn. «Vil du ha en kopp te?»

«Takk, men ellers takk.» Ruben så seg rundt og pustet tungt ut. «Farmoren din hadde utrolig mange møbler.»

«Ja, her får man ikke presset inn stort mer,» svarte Moa. «Samtidig er det litt koselig.»

Ruben løftet en vase med tørkede blomster fra entrébordet. «Men du må ta bort en del før leiligheten kan legges ut for salg.»

Moa lo høyt. «Akkurat den der er kanskje ikke så fin.» Hun tok vasen og berørte de sprø blomstene, det var nok til at de gikk i stykker og falt ned på entrébenken. Så fulgte hun etter Ruben inn i dagligstua. Her var det også mange møbler og gjenstander, fra de tunge sofamøblene til alle pyntetingene som sto plassert litt her og der. Uten å se bort på peishylla visste hun at der sto det mange fotografier av farmoren som ung, av faren hennes fra ulike tider i livet, faren og morens bryllupsbilde og noen bilder av henne.

«Utsikten over Stockholms innløp er fantastisk, den er folk sikkert villige til å betale for.» Ruben åpnet balkongdøra og gikk ut på gulvbordene.

Moa stilte seg ved siden av ham og la albuene på balkongrekkverket. Herfra kunne hun se Kastellholmen og Djurgården. Ruben hadde rett i at utsikten var praktfull. Spesielt nå på sensommeren, når alt var grønt og sola speilte seg i vannet.

«Jeg forstår fortsatt ikke at jeg har arvet leiligheten, det føles nesten litt feil.»

«Hvorfor det?»

«Pappa burde ha fått den, ikke jeg.»

«Men han fikk jo sommerhuset i Mölle og alle aksjene.» Ruben strøk henne på armen. «Tenk at farmoren din var en skikkelig børshai.»

«Kanskje ikke akkurat en børshai.»

«Med tanke på at plasseringene hennes gjorde at hun kunne kjøpe denne leiligheten uten å ta opp lån, vil jeg nok bruke det uttrykket.»

«Det er i og for seg sant.» Moa stirret ut over vannet og sukket. «Det kommer til å ta tid å venne seg til at hun er borte.»

«Du kan heller tenke at hun levde et langt og godt liv.»

Moa svarte ikke. Uansett hvor gammel farmor hadde blitt, var det vanskelig å tenke seg en tilværelse uten henne. En tilværelse der Moa ikke kunne løfte telefonrøret og ta en prat, eller stikke innom med kaker og sitte på kjøkkenet og bare være sammen med henne noen timer.

«Har du kontaktet noen meglere ennå?»

Moas tanker vendte tilbake til nåtiden, og hun så på Ruben. «Det har jeg ikke rukket.»

«Det må du ta tak i så fort som mulig. Det er dyrt å betale for to leiligheter.»

Ruben hadde rett. I lengden ville det bli uholdbart å betale fellesutgifter her og halvparten av utgiftene på Rubens leilighet hver måned. «Jeg vet det, men det har vært så mye annet å tenke på.»

«Unnskyld.» Ruben trakk henne inntil seg. «Jeg mente ikke å være ufølsom.»

Moa boret ansiktet inn mot brystet hans. Han luktet svette og etterbarberingsvann. En velkjent duft som hun elsket.

«Jeg ringer megleren i morgen, og så begynner jeg å tømme leiligheten i helgen.» Moa løftet blikket. «Har du lyst til å hjelpe meg?»

«Jeg skulle ønske at jeg kunne det, men jeg må reise til Milano på torsdag. Vi har et viktig møte mellom klokka ti og klokka fire på fredag, og på mandag skal vi møte direktøren, så jeg har tenkt å bli der i helgen. Sa jeg ikke det her om dagen?»

Det hadde han sikkert gjort. Det hadde vært så mye med farmor og begravelsen at hun ikke hadde hengt helt med. Dessuten var det ikke noe merkelig at Ruben skulle ut og reise. Han reiste mye i jobben, og hun visste hvor viktig dette oppdraget var. Hvis han klarte å overtale kunden til å bruke konsulentfirmaet som han var deleier i, ville han få en skikkelig bonus.

«Jeg kan hjelpe til når jeg kommer hjem igjen.» Ruben presset leppene mot Moas lepper. «Og når du har fått solgt denne leiligheten, er det kanskje på tide at vi kjøper en ny leilighet sammen.»

En felles leilighet. Moa kjente at det kilte i magen. «Det høres vidunderlig ut,» mumlet hun mot leppene hans.

Ruben trakk seg unna og strøk henne over håret. «Jeg må ta en telefon, men når jeg er ferdig, kan vi vel gå hjem?»

Mens han forsvant inn i leiligheten, ble Moa stående ute på balkongen. Hun vendte ansiktet mot himmelen og trakk pusten dypt. De neste ukene ville bli travle, og antagelig ganske slitsomme rent følelsesmessig. Men leiligheten måtte ryddes og vaskes, og det var hennes jobb.

 

KAPITTEL 2

pressemeldingen måtte skrives om. Igjen. Moa stirret på skjermen foran seg. Susanne hadde bedt henne om å omarbeide teksten om Stopalo Antik siden Ulrika, som jobbet med markedsføring og pressespørsmål, hadde fri på onsdagene. Som Susannes assistent hørte det egentlig ikke til hennes arbeidsoppgaver. Men etter at Moa begynte i auksjonshuset Sundblad & Ström, måtte hun håndtere alle mulige arbeidsoppgaver og hoppe inn der det trengtes. Moa kikket gjennom teksten og Susannes kommentarer. Ifølge Susanne var det som en drøm å få inn disse antikvitetene og gjenstandene. Mer enn det hadde hun ikke sagt før hun forsvant inn på et av sine mange møter.

Etter å ha googlet Stopalo Antik, hadde Moa funnet ut at Stopalo sto for Stockholm-Paris-London, og at firmaet hadde en lang fortid som antikvitetshandlere med gjenstander fra forskjellige tidsepoker. Det som var mest spennende, og som hun gjettet at Susanne ville at hun skulle skrive om, var at de var kjent for å leie ut møbler og gjenstander til filmindustrien. Blant annet hadde filmer og tv-serier som Fanny og Alexander og Frøken Frimans krig brukt ting fra dem som rekvisitter.

«Hvordan går det med deg?» Artur, en av Moas kolleger, kom inn på kontoret. Han hadde tatt på seg sin lyse fedorahatt og så ut til å være på vei ut. Til tross for at det var over tjue grader ute, var han like velkledd som alltid i nypressede bukser, hvit skjorte, dressjakke, slips og italienske skinnsko. Han så nesten ut som han hadde havnet i feil tidsalder, og hørte mer hjemme i begynnelsen av nittenhundretallet.

«Det går bra, jeg skriver på en pressemelding om Stopalo.»

Artur slo seg ned i en besøksstol og plasserte hatten i fanget. «Selv har jeg akkurat levert ut en Nanna Ditzel-lenestol til en entusiastisk herre som skal ha den i sommerhuset sitt.»

«Det høres herlig ut.» Moa ante ikke hvem Nanna Ditzel var, men med tanke på at Artur så fornøyd ut, gjettet hun at det var en kjent møbeldesigner.

«Han gjorde et bra kjøp.» Artur banket på armbåndsuret med fingrene. «Du vet at det er lunsjtid nå?»

«Jeg har akkurat spist et smørbrød,» svarte Moa og gjorde en bevegelse mot den tomme asjetten på skrivebordet.

«Det er vel ikke lunsj? Du må jo unne deg en pause.»

«Ingen fare, jeg synes nesten det er deilig når det er tomt på kontoret. Da får jeg gjort mer.» Det var sant. Å arbeide i lunsjen eller etter kontortid var mye mer effektivt, siden det var tomt for folk og stille og rolig.

«Jeg håper Susanne betaler overtid.» Artur betraktet Moa med en bekymret mine. «Jeg har nok sett at du har blitt sittende til sent på kvelden også.»

Moa vred seg. «Jeg hadde jo fri noen dager i sommer.»

«For å gå i begravelse. Det var vel uansett ferie, og det trenger man ikke å jobbe inn.»

«Ubetalt ferie, jeg har fortsatt ingen dager å ta av.»

«Med tanke på hvor mye du jobber, burde du fått avspasering.»

Moa visste ikke hva hun skulle svare. Til tross for at Artur hadde rett i at hun jobbet mye, var det travelt på kontoret akkurat nå, og hun ville ikke være den som sa nei til arbeidsoppgaver. Hun hadde jobbet mye overtid siden hun begynte her for tre måneder siden, men hun trivdes i dette miljøet. Av og til lurte hun på om hun noen gang ville lære seg hvordan alt fungerte. Mengden gjenstander som passerte gjennom auksjonshuset hver eneste dag, var stor. Det var malerier, møbler, smykker, leker, porselensfigurer, lamper og en masse annet som havnet i en stri strøm av gjenstander før de ble funnet av en entusiastisk ny eier.

«Hvor langt har du kommet med teksten?» spurte Artur.

«Halvveis, jeg har litt igjen før Susanne kan lese gjennom den.»

Artur nikket og så ut som han tenkte seg om før han spurte om hun hadde sett på tingene.

«Susanne ville at pressemeldingen skulle bli ferdig så fort som mulig, så jeg har dessverre ikke rukket det ennå.»

«Uff, du kan jo ikke skrive noe hvis du ikke får en følelse av gjenstandene. Kom, så går vi ned og kikker.» Artur gikk mot døra, og etter en kort nøling fulgte Moa etter ham. Dette var research, tenkte hun for å overtale seg selv. Til og med hun, som ikke kunne så mye om antikviteter, forsto at dette var noe helt spesielt. Selv om det gjorde at det tok litt lengre tid å skrive ferdig pressemeldingen, ville besøket i utstillingshallen forhåpentligvis gi teksten mer dybde.

***

Det var stille i utstillingshallen da Artur og Moa kom inn. Artur gikk målbevisst mellom alle møblene og maleriene og stoppet ikke før de kom til et adskilt rom som var fylt med møbler, lysekroner og skulpturer.

«Wow, så mange ting.» Moa stoppet foran et stort speil med forgylt ramme.

«Stopalo åpnet allerede på femtitallet. De rakk å samle en del i årenes løp.»

«Har ikke mange av gjenstandene blitt brukt som filmrekvisitter?»

«Det er helt korrekt. Interiørdesignere elsket også å besøke butikken.»

«Pleide du også å gjøre det?» Moa strøk hånden over et mahognibord. Det hadde noen skavanker, men det gjorde ikke så mye. Det viste bare at bordet hadde en historie.

«Ja visst, det var som å komme inn i en eventyrverden, utstoppede dyr kjempet om plassen med skulpturer, møbler og sølvgjenstander.» Minnet fikk Artur til å smile. «Det er trist at Stopalo Antik ikke skal drives videre. Det er en hel epoke som går i graven.»

Moa forsto ham. Hun hadde lest at de to sønnene til grunnleggeren hadde overtatt etter faren sin, men at begge hadde gått bort for noen år siden.

Moa og Artur gikk videre, og mens Artur viste henne noen gjenstander, tenkte hun at dette var grunnen til at hun hadde takket ja til vikariatet som Susannes assistent. Duftene, alle inntrykkene og følelsen av at hver eneste ting hadde en historie å fortelle. I hvilke hjem hadde de stått? Hadde de vært elsket? Hatet? Et nødvendig onde? Hva hadde de vært med på, sett og hørt? Krangler, sorger, kjærlighet, forelskelser, barn som sloss, barn som lo? Moa stoppet foran et dukkehus der hvert rom var så detaljrikt at det var som å kikke inn i hjemmet til noen. Tenk om man kunne se sitt eget hjem på denne måten, betrakte alle detaljer utenfra og forandre på det som var nødvendig.

«Vi kommer til å ha flere auksjoner med disse gjenstandene. Du vil kanskje være med på noen av dem?»

Arturs stemme fikk Moa til å rive seg løs fra dukkehuset.

«Gjerne. Det hadde vært morsomt,» svarte hun.

Moa kikket på Artur. Siden hun begynte i auksjonshuset, hadde han tatt seg av henne. Vist henne rundt og forklart hvordan alt fungerte. Av Susanne hadde hun fått vite at han hadde arbeidet der i over femti år, og at det ikke fantes noe som han ikke kunne svare på. Derimot visste hun ikke helt hvilken rolle han hadde, det virket som om han hoppet inn der det var behov for det. Noen ganger så hun ham prate i evigheter med en kunde om en gjenstand, andre ganger hjalp han til når noe skulle fotograferes til hjemmesiden. Man visste aldri hvor han ville dukke opp, men hun trodde at de fleste som jobbet her, satte pris på ham. Selvsagt hadde hun hørt noen av de unge jentene på utleveringen hviske om at han brukte altfor lang tid når han hjalp kunder, og at han bare fikk være der fordi Susanne likte ham så godt. Moa håpet at det ikke stemte, for selv om han ikke var den mest effektive, var han helt klart den mest genuint hjelpsomme. Selv hadde hun fått jobben på auksjonshuset via sin venninne Sofia, som hadde jobbet her for noen somre siden. Jobben lå egentlig langt utenfor Moas erfaring og kompetanse, men Sofia hadde forklart at firmaet hadde et desperat behov for hjelp, og siden hun nettopp hadde blitt arbeidsledig, føltes det som en god midlertidig løsning. Tidligere hadde hun jobbet som grafisk designer i et reklamebyrå, men rett før sommeren hadde det blitt nedskjæringer som innebar at hun og flere andre hadde mistet jobben. Hun hadde trivdes sånn passe, det hadde vært høyt trykk, og hun hadde ofte jobbet til langt utpå kvelden med forskjellige kampanjer. Dette vikariatet var som en ferie i sammenligning, selv om det kunne være mye innimellom her også. Samtidig burde hun ikke bli her for lenge. Hun hadde bare jobbet i reklamebransjen etter at hun var ferdigutdannet.

Et mobilsignal fikk Artur og Moa til å skvette, før Artur unnskyldte seg og tok telefonen.

«Christina Hammarlund, en stamkunde, er her med en sekretær,» sa han da han var ferdig.

«Jeg må gå tilbake til kontoret og skrive på pressemeldingen.»

«Kan den ikke vente litt til? Jeg tror jeg trenger hjelp med å få sekretæren inn på lageret.»

Moa kikket på klokka. «Jeg rekker sikkert å bli med en liten stund.»

Da de kom ut på lasterampen, ble de møtt av en kvinne i femtiårene. Artur kysset henne på begge kinn, og de vekslet noen ord før han presenterte henne for Moa.

«Så bra at dere kom. Jeg fikk hjelp av noen snille karer til å bære sekretæren til lasterampen, men de kunne ikke bli.» Christina Hammarlund viftet med hånden så det tynne gullarmbåndet dinglet rundt håndleddet.

«Vi tar den inn,» svarte Artur.

«Takk. Sekretæren har stått hjemme hos mamma så lenge jeg kan huske. Jeg tror den er fra slutten av attenhundretallet eller begynnelsen av nittenhundretallet.»

«Det er et fint møbel.» Artur betraktet sekretæren og åpnet luken. Innenfor avslørte det seg flere rom og hyller. «I bra stand,» kommenterte han.

«Det var ikke en enkel beslutning å komme hit. Mamma skal flytte inn i en eldrebolig i helgen, og der er det ikke plass til sekretæren,» svarte Christina, og en skygge gled over ansiktet hennes. «Jeg har målt rommet, men i første omgang må hun jo ha plass til sengen, sofaen og kjøkkenbordet.»

«Det er aldri lett å kvitte seg med eiendelene sine,» sa Artur. «Spesielt ikke hvis de har høy affeksjonsverdi.»

«Det er fryktelig. Bare det å rydde ut et helt hjem og prøve å velge ut noen få ting er vanskelig. Jeg vil jo at mamma skal få ha alle tingene sine rundt seg, men det går ikke. Og hun kan ikke bo hjemme lenger, heller. Hun har falt flere ganger og trenger ekstra tilsyn.»

«Noen ganger må man gjøre prioriteringer.» Artur klappet Christina på armen. «Jeg synes du tenker riktig som prøver å gi moren din et trygt hjem.»

«Av og til føles det som om jeg bare gjør alt verre. Mamma gråt da vi hentet sekretæren.» Christina svelget tungt. «Uff, jeg vil ikke snakke mer om dette. Vi snakkes kanskje på telefon før dere legger sekretæren ut til salgs?»

«Selvsagt, det skal du ikke bekymre deg for.»

«Takk, Artur. Du skal vite at jeg virkelig setter pris på all hjelpen. Mamma også, hun snakker alltid så pent om deg, hun har fortalt at du har hjulpet henne og pappa flere ganger.» Christina smilte fort til dem begge og forlot lasterampen.

Artur stirret tankefull etter henne. «Christinas mor var også en av stamkundene våre. Jeg har vært hjemme hos henne flere ganger og sett på forskjellige gjenstander.»

«Har hun solgt mye via oss?» spurte Moa.

«En hel del, enkelte ting har hun beholdt. Mange av møblene som kunder vurderer å selge, har høy affeksjonsverdi, og det skal man ikke undervurdere.»

«Jeg kan forstå at man ikke vil kvitte seg med ting som det er mange minner ved.»

«Noen ganger har man ikke noe valg.»

Artur hadde rett, men samtidig føltes det leit å måtte selge noe som betydde mye for kunden. Det fikk henne til å tenke på alt hun selv hadde å ta tak i. Hvor mye hun ville bli nødt til å kvitte seg med til tross for at mange av møblene og tingene var en del av farmor og av Moas oppvekst.

«Hva sier du, skal vi gå tilbake til jobben?» sa han.

«Skal vi virkelig legge sekretæren ut til salg?» lurte Moa da hun hjalp Artur med å rulle den inn på lageret ved hjelp av en transporttralle. «Christina klarer kanskje å løse morens plassmangel på en eller annen måte.»

«Vi trenger ikke å legge den ut på nettsiden med en gang. Noen ganger skader det ikke å ta det litt rolig.»

***

Noen timer senere gikk Moa inn i sin og Rubens leilighet ved Stadion på Östermalm, varm etter den raske gåturen fra jobben. Hun hadde hatt behov for å røre på seg, kjenne at kroppen fikk strekke seg etter en lang dag på kontoret. Pressemeldingen hadde blitt ferdig til slutt, etter en rekke korrigeringer, og hun hadde avsluttet dagen med å hoppe inn for en ansatt på utleveringen, som måtte hjem fordi et barn plutselig hadde blitt sykt. Nå gjespet hun høyt og gned seg i nakken. Det hadde vært gøy på utleveringen. Hektisk da mange kom for å hente ut ting de hadde fått tilslag på, men morsomt å være der alt skjedde. Etter å ha plukket opp posten fra gulvet i entreen og lagt den på kjøkkenbenken, gikk hun mot soverommet. Ved dørterskelen stoppet hun og betraktet Ruben, som satt bøyd over pc-en. Han så konsentrert ut, med en dyp rynke mellom øyenbrynene og de lyse skjorteermene brettet opp til albuene.

«Hei.»

Ruben skvatt og snudde seg. «Er du hjemme allerede?»

«Klokka er halv åtte,» svarte Moa og smilte. «Jeg er sen.»

«Oi, så mye?» Ruben strakte seg. «Er du sulten?»

«Det hadde vært godt med middag.» Moa ga ham et kyss på kinnet. «Hva gjør du?» spurte hun og kikket over skulderen hans.

«Jeg forbereder presentasjonen jeg skal holde i Milano på fredag.» Ruben kikket på skjermen. «Jeg trenger ti minutter til. Så kan vi vel gå ut og spise et eller annet sted.»

«Ok, jeg setter meg på balkongen så lenge.» Da Moa kom til døråpningen, snudde hun seg. «Jeg ringte forresten en megler i dag. Han kommer om to uker.»

«Topp. Da rekker du å rydde og fjerne en del møbler.» Ruben smilte kjapt mot Moa. «Ti minutter, så er jeg din.»

Moa åpnet balkongdøra og gikk ut på det kalde betonggulvet. I år var første gang hun ikke hadde plantet blomster eller grønne vekster her ute, siden tiden ikke strakk til. Hun sank ned i en av stolene og vendte ansiktet mot sola. Dette var favorittplassen hennes i leiligheten. Hun elsket å sitte her og pusle med blomstene, som akkurat nå glimret med sitt fravær, eller lese en bok. Helst en herlig relasjonsroman hun kunne drømme seg bort i. Der var hun og Ruben ulike. Han var nesten aldri ute på balkongen, påsto at det var mye mer bekvemt å være innendørs.

Moa rynket øyenbrynene. Hadde ikke hun satt en lykt på bordet i forrige uke? Hun hadde funnet den på et loppemarked, en rundt lykt med små glassbiter i forskjellige farger som ga et vakkert, skimrende lys. Før hun rakk å begynne å lete etter den, ga mobilen fra seg et høyt signal. Det var faren. Et øyeblikk vurderte hun om hun skulle la være å svare, før hun angret seg og trykket fram samtalen. Hvis hun ikke svarte, ville faren bare fortsette å ringe. Det var like greit å høre hva han ville.

«Hei, vennen, hvordan har du det?»

«Det går bra, jeg kom nettopp hjem fra jobben.» Moa gned bort en flekk fra bordet.

«Så sent?»

«Det var en del å gjøre. Hva driver dere med?» Hvorfor føltes det alltid så stivt å snakke med faren? Som om de var to høflige fremmede som prøvde å komme på noe å si.

«Jeg har akkurat fôret hestene, og Astrid er ute på åkeren. Vi har masse grønnsaker å høste inn nå i august.»

Moa kunne se for seg åkeren. Pappa og hans kone Astrid var store hageentusiaster og drev en gårdsbutikk som hadde vært i familien i flere generasjoner. Her dyrket de fram alt fra grønnsaker til blomster, og i tillegg til gårdsbutikken hadde de også hester og et firma der de tilbød rideturer.

«Du kommer kanskje hit til høsttakkefesten?»

«Det hadde vært hyggelig, men jeg tror ikke jeg rekker det,» svarte Moa svevende. Hun hadde ikke vært med på høsttakkefesten på flere år. Før i tiden elsket hun å være med, å omgås naboer og venner og smake på all maten. Men nå var det ikke lenger det samme. Det var lenge siden det hadde vært som da hun var liten.

«Du trenger ikke å bestemme deg nå.»

«Hvordan går det ellers, har du … bestemt deg for hva du vil gjøre med huset til farmor?» spurte Moa, for å slippe å snakke om festen.

Det tok en liten stund før faren svarte. «Vi har så mye å gjøre med gården og åkeren akkurat nå, så jeg venter nok med å ta en beslutning.»

«Så bra.» Moas skuldre sank en anelse. Huset hadde vært i familiens eie så lenge hun kunne huske, og faren hadde vokst opp der. Selv om hun visste at det antagelig skulle selges, håpet hun at faren kom på en annen løsning som innebar at de kunne beholde det.

«Har du vært i leiligheten til farmor?»

«Jeg var innom en kjapp tur i går, og jeg skal dit til helgen igjen. Det er en del som må ryddes unna.»

«Det skjønner jeg.» Moas far raslet med noe i bakgrunnen. «Si fra hvis det er noe vi kan gjøre.»

«Det skal jeg gjøre.» Hun ville aldri finne på å be faren og Astrid om hjelp. Hun visste hvor mye de jobbet, og hun ville ikke være dem til bry.

«Egentlig ringte jeg deg for å be om en tjeneste.»

«Ok.» Når faren ba om en tjeneste, kunne det handle om alt fra å løpe halve byen rundt for å kjøpe noe til å hilse på en ukjent tremenning som ingen visste fantes.

«Vi må hente Iris fra kennelen. De skal legge ned virksomheten og eieren ringte meg i dag tidlig.»

Iris! Moa hadde ikke tenkt på Iris siden hun var i leiligheten. Faren mente vel ikke at hun skulle ta vare på den store kongepuddelen til farmor? Bortsett fra at Ruben absolutt ikke ville ha husdyr, så hadde hun verken tid eller anledning til å ta hånd om en hund.

«Så du mener at …» Moa kremtet og senket stemmen. «Vil du at jeg skal ha henne?»

«Har du mulighet til det?»

Nei! tenkte Moa. «Nja, jeg vet ikke, vi har ikke så mye plass og …»

«Det blir bare en liten stund. Jeg og Astrid kan ta henne om noen uker, men Fanny venter valper, og vi vil ikke stresse henne opp ved å ta inn en fremmed hund akkurat nå.»

Pappa hadde rett. Det var dårlig gjort mot Fanny, den fire år gamle labradoren deres, som ventet sitt første valpekull.

«Jeg skulle gjerne ha hjulpet, men jeg vet ikke om det er noen god idé. Hva skal jeg gjøre med henne når jeg jobber?»

«Hun klarer sikkert å være hjemme alene noen timer.» Hun hørte mumling i bakgrunnen. «Astrid foreslår at vi betaler for hundebarnehage. Men det er det vel ikke bruk for?» Moa merket at faren begynte å miste tålmodigheten.

«Det er sikkert lange køer her i byen.» Hvordan skulle hun komme seg ut av dette? Det var ikke det at hun ikke likte hunder, men Ruben ville nekte å ha en hund i leiligheten. I tillegg en veldig stor hund. Herregud, ingen av vennene deres fikk ta med seg hunden sin hit. Moa lukket balkongdøra så Ruben ikke skulle høre henne.

«Det blir jo ikke en langvarig ordning,» fortsatte faren. «Jeg avtalte med kenneleieren at du henter Iris på fredag.»

«Men jeg tror egentlig ikke at …»

«Snille Moa, jeg forstår at du har mye å gjøre, men vi ville virkelig satt pris på hjelp fra deg. Alternativet er å sette henne bort til et hjem for eierløse hunder.»

Moa sukket. Det var utpressing, og det visste faren.

«Ok, jeg skal hente henne. Men jeg jobber lange dager, så vi må sørge for at noen passer henne når jeg er på jobb. Eller i det minste går tur med henne.»

«Takk, det vet jeg at du kommer til å løse. Jeg sender kontaktopplysningene til kennelen, så kan dere bestemme hvilket tidspunkt som passer.»

«Hva var det for noe?» spurte Ruben og kom ut på balkongen samtidig som Moa la fra seg mobilen.

«Det var pappa som ringte om Iris. Hun bor på en kennel til pappa kan hente henne ned til Båstad, men nå skal den legges ned, og hun kan ikke bli værende der.»

«Synd.»

«Ja, hun har vært der flere ganger, og jeg vet at hun trives kjempegodt,» svarte Moa. «Det er ikke så lett å omplassere en stor kongepuddel på kort varsel.»

«Det skjønner jeg. En kollega har nettopp skaffet seg valp. Han får nesten ikke sove om nettene fordi hunden må ut, for ikke å snakke om hvor låst man blir.»

«Det høres slitsomt ut.»

«Helt klart, og tenk på alt håret og sikkelet.» Ruben grøsset.

«Pappa spurte faktisk om vi kunne tenke oss å ta …»

«Jeg vil heller bo alene enn med noen som har hund,» fortsatte Ruben før han stoppet. «Du tilbød deg vel ikke å passe den?»

Moa flakket med blikket. «Selvsagt gjorde jeg ikke det.» Hun tvang fram et smil som hun håpet så naturlig ut. «Er du ferdig med å jobbe?»

«Jeg må bare svare på noen mail, men det kan jeg gjøre når vi kommer hjem igjen.» Ruben strakte seg. «Jeg må ta kvelden tidlig. Flyet går allerede klokka sju i morgen tidlig.»

Mens han gikk for å hente mobilen og lommeboka, forsøkte Moa å samle tankene. Hun ville ikke svikte faren, og hun ville ikke irritere Ruben. Hvordan skulle hun løse dette?

 

Oversetter: Hege Frydenlund

Kjøp boka her

Relaterte artikler

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Leseutdrag fra TIL PARADIS

Ny stor roman fra forfatteren av ET LITE LIV. Dette er en modig, storslått roman som strekker seg over tre århundrer...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....
Les et utdrag fra «Min Ari»

Les et utdrag fra «Min Ari»

Marianne Behn var bare 18 år gammel da hun ble gravid med sitt første barn. En høstdag i 1972 fødte hun sønnen, som...