I MAI ETTERPÅ

 

Kapittel 1

Da de nærmet seg hjørnet, stoppet Mungo opp og ristet av seg mannens hånd, som hvilte på skulderen hans. Han gjorde det såpass bestemt at det kom overraskende på alle. Mungo snudde seg og myste opp mot leiligheten, og de nervøse trekningene i øynene begynte. Mens moren så på gjennom blondegardinene med hveteaksmønster, prøvde hun å overbevise seg selv om at det ikke var nervøse trekninger, men glade blunk, en fin morsekode, han telegraferte at alt kom til å bli bra. B.R.A. Det var sånn yngstesønnen hennes var. Han smilte når han ikke egentlig ville. Han gjorde hva som helst for at andre skulle føle seg bedre.

Mo-Maw feide gardinen til side og lente seg ut over vinduskarmen som en dame som lokker menn. Hun løftet på tekoppen og banket på ruta med perlemorrosa negler. Den fargen var nøye valgt for at fingrene skulle se friskere ut, for hvis hendene virket yngre enn de var, gjorde kanskje ansiktet det òg, kanskje hele henne. Mens hun så ned på ham, skiftet Mungo stilling igjen, føttene vendte seg mot hjemmet. Hun viftet med neglelakkfingrene og husjet ham videre. Gå, da!

Gutten gikk litt krumbøyd, med sekken som en liten pukkel på ryggen. Han hadde vært usikker på hva han skulle ta med seg, og hadde halvhjertet pakket ned noe tull: en stor tjukkgenser med Fair Isle-mønster, teposer, skisseboka med alle eselørene, Ludo og noen halvbrukte tuber med salver. Likevel ble han stående og vingle på hjørnet som om sekken kunne velte ham baklengs ned i rennesteinen. Mo-Maw visste godt at sekken ikke var tung. Hun visste at det var hans egen kropp som hadde blitt en tung bør.

Dette var til hans eget beste, men tror du ikke han stirret opp på henne med sørgmodig blikk. Det var for varmt for dette tøyset. Han gikk henne på nervene. Gå, da! mimet hun på nytt med munnen og tok en klunk av isteen.

De to mennene ble stående og kope ved svingen. De delte et sukk og et blikk og en liten latter, før de satte fra seg posene og tente en røyk. Mo-Maw kunne se at de klødde etter å komme seg av gårde – fremmede fjes likte de ikke i disse smale gatene – og det var tydelig at de slet med tålmodigheten. De to mennene var lure nok til ikke å presse Mungo, ikke så tett på hjemmet, mens han fortsatt kunne stikke av. De smale øynene deres flakket stadig bortom ham, fulgte med og ventet for å se hva gutten ville gjøre nå, mens hendene deres snoket rundt i bukselommene for å løsne ballene fra lårene. Det kom til å bli en klam og trykkende dag. Den yngste av dem fiklet litt med seg selv. Mo-Maw la tunga mot baksiden på fortennene.

Mungo løftet hånda for å vinke mot vinduet, men Mo-Maw skulte ned på ham. Han måtte ha sett at uttrykket hennes hardnet, eller kanskje han tenkte at det var barnslig å vinke, for han brøt av bevegelsen og lukket neven om lufta, det fikk ham til å minne om et menneske i ferd med å drukne.

I den posete shortsen og den altfor store vindjakka så han ut som en gateunge i donerte klær. Men idet han skjøv skyene av krøller bort fra ansiktet, så Mo-Maw at han ble stram i kjeven, og hun ble mint på at han var i ferd med å bli en egenrådig ung mann. Hun banket på vinduet igjen. Du glor ikke støgt på meg.

Den yngste av de to mennene tok et skritt fram og la armen over skuldrene til Mungo. Mungo krympet seg under vekta. Mo-Maw så at han gned seg i siden, og da husket hun de ømme, lilla blåmerkene som bredte seg over hele brystkassa. Hun dunket i ruta. Å men i jøssenam, gå! Det fikk sønnen til å se ned og villig la seg føre av sted. Mennene lo mens de klappet gutten hennes på ryggen. Bra, kompis. Sånn skarre værra.

Mo-Maw var ikke religiøs, men hun løftet de rosa neglene mot himmelen og viftet med dem mens hun ropte halleluja. Hun helte resten av teen i grønnrennerplanten og fylte koppen med hetvin, hun skrudde opp musikken og sparket av seg skoene.

De tre reisende tok en buss til Sauchiehall Street. Glasgow var midt i en sjelden hetebølge, og de måtte presse seg gjennom støyende gjenger av menn i bar overkropp, som allerede var rosa av sola. På benkene i byen satt bestemødre med lubne armer, pyntelige i hatt og finkåpa i ull, og svettet tungt i barten. Mens unger med klisne ansikter spratt over gata, trakk damene hodet ned mot den omfangsrike bysten og døste av i heten. De minte Mungo om leiegårdsduene, store, late duer med halvlukkede øyne og nakkefjær som slukte hodet.

Det var rungende liv i byen med gatesangere som konkurrerte med et korps fra Oransjeordenen i full mundur. Som kvitrende sangfugler skapte fløytistene dansende pikkolotriller mot dunkende Lambeg-trommer i bunn. Melodien var så rørende at en elegant utseende eldre herre drømte seg fullstendig bort, tårene rant som store duggperler fra øynene hans. Mungo prøvde å la være å stirre ved dette synet av en mann som gråt helt åpenlyst. Han kunne ikke vite sikkert om det var av fortvilelse eller stolthet. Det kom et glimt av en dyr klokkereim innunder ermet hans, og uten noen annen informasjon kom Mungo til at den var for pretensiøs og oppsiktsvekkende til å tilhøre en katolikk.

Mennene trasket i vei i solskinnet. De var tynget ned av en drøss tynne plastposer, en veske med fiskesaker og ryggsekk med campingutstyr. Mungo kunne høre at de klagde over hvor tørste de var. Han hadde bare kjent dem en time, men de hadde nevnt det flere ganger allerede. De var visst alltid tørste. «Jeg er så satans sugen på no godt å drekka», sa den eldste. Han var allerede rødbetrød og overopphetet i den tjukke tweeddressen sin. Den andre mannen overså ham. Han gikk hjulbeint, som om den trange jeansen gnagde i lårene.

De tok med gutten inn på busstasjonen, og med klirrende mynt gikk de om bord i en buss som skulle frakte dem nordover mot de grønne åsene ved Dumbarton.

Da de hadde kjempet seg fram til plastbenken bakerst i bussen, var mennene svette og slet med pusten. Mungo satte seg mellom dem og gjorde seg så liten han kunne. Når en av dem så ut av vinduet, gransket han profilen. Hvis de snudde seg mot ham, lot han som han var interessert i noe utenfor det motsatte vinduet, og prøvde å unngå å møte blikkene deres.

Mungo la haka mot brystet og prøvde å stoppe den nervøse kløen som bredte seg i ansiktet mens han så den grå byen gli forbi. Han visste at han gjorde det der igjen, rynket på nesa, blunket, at ansiktet var som på en som holdt på å nyse, men aldri faktisk gjorde det. Han kunne kjenne at blikket til den eldste av mennene hvilte på ham.

«Kan neimen ikke huske sist denna skrotten kom seg ut av byn en tur.» Stemmen hans var liksom ru, som om han hadde halsen full av knekkebrød. Innimellom slukte han luft midt i en setning, dirrende, som om hvert ord kunne være det siste han fikk fram. Mungo prøvde å smile mot ham, men det var noe lumsk ved mannen som gjorde det vanskelig å møte blikket hans.

Denne fremmede i dress snudde seg mot vinduet sitt igjen, og Mungo utnyttet muligheten til å granske ham fra topp til tå. Han var en knoklete fyr mot slutten av femtiårene eller begynnelsen av sekstiårene, men de årene hadde opplagt vært harde. Mungo hadde sett sånne som ham før. De unge protestantbøllene i området plagde ofte slike menn på gøy, de fant de skranglete fyllikene utenfor arbeiderklubbene, hånte dem og drev dem bortover mot en frityrsjappe før de feide inn når de siste småmyntene falt ut av de sprengte lommene. Årevis med forsømt matinntak og hard drikking hadde gjort mannen uttært og gul i huden. Det var altfor mye hud over altfor lite fett, og det gule ansiktet rynket seg som på et overmodent eple.

Den sjaskete jakka matchet ikke dressbuksa med de posete knærne, som lignet mer strukket hud. Under jakka hadde han en T-skjorte med reklame for en rørlegger på South Side, halslinninga hadde revnet og begynt å løsne. Mungo lurte på om det kanskje var de eneste klærne han hadde, de luktet muggent, som om han hadde dem på i all slags vær.

Mungo syntes merkelig synd på ham. Mannen skalv så vidt. Etter å ha gjemt seg for dagslyset på mørke puber i årevis hadde han fått den samme typen nervøse reaksjonsmønster som en mynde som blir slengt ut i snøen, og han hadde også de samme små, flakkende øynene og lange, rykkende lemmene som mishandlede hunder. Det virket som han var på spranget vekk.

Da de siste høyblokkene forsvant av syne, kom det noen små lyder fra dressmannen som fylte den tomme lufta og inviterte til samtale. Mungo holdt haka mot brystet og sa ingenting. Den yngre mannen klødde seg i skrittet. Mungo betraktet ham fra øyekroken.

Han her måtte være i begynnelsen av tjueårene. Han hadde på seg blå jeans og hadde tredd beltet under logoen så det ikke dekket over det stolte Armani-merket. Han var kjekk – eller han måtte ha vært noe som minte om kjekk en gang – men det var allerede noe fordervet over ham, som kvalitetskjøtt fra slakteren som har blitt liggende ute. Enda så varmt det var, hadde han gått med en boblebomberjakke. Da han tok den av, kunne Mungo se at han hadde tydelige muskler i armene, som antydet kroppsarbeid eller årevis med slåsskamper, eller begge deler.

Håret var kortklipt. Luggen var gredd forover med gelé i og lå i små sagtannspisser, som om det var klipt med taggesaks. Mungo stirret på den skadde huden på knokene hans. Han var honningbrun på den måten skotter sjelden var, kanskje familien var kafé-italienere eller mørke irer med spansk blod i årene.

Alle spor av den slags romantikk forsvant da han sa på heftig glasgowmål: «Øy, bare gløm han herre gamle St. Christopher.» Han sa det uten å se på noen av dem. «Han kunne kjeda ræva av en dauing.»

Mungo satt der og tenkte på hvorfor han befant seg på en buss med St. Christopher, mens den andre ble taus og pillet seg i nesa igjen. Da mannens lillefinger gravde rundt inni neseboret, merket Mungo seg at han hadde signetringer på alle fingrene og tatoveringer som snodde seg oppetter underarmene. Han var dekket i ord: med logoer på brystet, på skoene og på jeansen, og så huden full. Han hadde skrevet på den med en synål, kvinnenavn, gjengnavn: Sandra, Jackie, RFC, Mad Squad. Her og der hadde det blå blekket flytt litt ut, det gråt under huden hans som en akvarellfarge og ga den et pent fiolett skjær. Mungo leste omhyggelig teksten på armene hans. Han innprentet seg så mye han klarte.

St. Christopher stakk hånda i en av handleposene, og med et sleskt blunk tok han ut en sekspakning med Tennent’s Super. Mens de små øynene fulgte med på bussjåføren, løsnet han to bokser og tilbød gutten og mannen med tatoveringene. Mungo ristet på hodet, men den unge mannen tok imot en boks med et takknemlig stønn. Han brøt den opp og la leppene over skummet som flommet opp. Han tømte boksen i tre slurker.

St. Christopher måtte ha lest guttens tanker, for han sa: «Dem kaller meg St. Christopher for at jeg går på alkoholikermøtene på Hope Street hver søndag og torsdag. Jeg er Søndag-Torsdag-Christopher, og absolutt ikke Castlemilk-Chris eller rødtopp-Chrissy.» Mannen tok en slurk, og Mungo så på strupen som strevde med å få ned nok. «S-T Christopher, erumed?»

Mungo hadde hørt noe lignende før. Mo-Maw ble faktisk kalt Mandag-Torsdag-Maureen. Det var henne alkoholikerne spurte etter når gutten tok telefonen ute i gangen. De som ringte, ville være sikre på at de ikke hadde havnet hos «Maureen fra Millerston» eller «Vesle-Mo fra Milk» ved en feiltakelse. Disse små distinksjonene betydde mye hvis de skulle opprettholde anonymiteten de sverget til.

«Hender jeg får så storskjælven at jeg skulle vært på onsdagsmøte òg, men det går bare ikke.» St. Christopher satte opp et trist uttrykk. «Skjønner du hva jeg mener?»

Mungo hadde jobbet hardt med å skjønne hva folk egentlig mente. Mo-Maw og søsteren hans, Jodie, maste alltid om det. Visstnok kunne det være stor forskjell på hva noen sa, og hva man skulle skjønne. Jodie sa at han var lettlurt. Mo-Maw sa hun skulle ønske hun hadde oppdratt ham til en smartere, mindre blåøyd gutt. Det var rare greier å være en skuffelse fordi man var ærlig og tok for gitt at andre også var det. Han fikk vondt i hodet av alle spillene folk drev på med.

St. Christopher slurpet i seg fra boksen sin da Mungo sa: «Kanskje du skal gå på onsdager òg. Asså, hvis du virkelig har behov for det?»

«Joa, men jeg liker jo det nye navnet mitt.» Hånda gled innenfor skjorta og tok fram en liten tinnmedaljong av helgenen. Han kikket ned på den langs den kopparrete nesa si. «S-T Christopher. Det er det fineste noen har sagt om meg noensinne.»

«Kan du ikke bare gi dem etternavnet ditt?»

«Ja, for da er du mye anonym», brøt den tatoverte mannen inn. «Bretter du bare ut alt og lar alle høre om dem jævlene som rir deg, så kan dem jo rope det ut midt på gata.»

Mungo visste veldig godt at folk var ridd av djevler. Mo-Maw sin viste seg hver gang hun higet etter litt drikke. Djevelen hennes var en flat, åleaktig slange med kjeven og de små, svarte øynene til en mår og den tjafsete pelsen til en skabbete rotte. Den var en svikefull sak i lenker som ristet henne og halte henne mot det hun burde holde seg unna. Den var grådig, og den var slu. Den kunne ligge i dvale, vente til barna gikk på skolen, til de kysset moren sin og sa ha det, og så kastet den seg over Mo-Maw, strupte henne som om hun var en skjelvende liten mus. Andre ganger kveilet den seg sammen inni henne og lå tungt på hjertet hennes. Djevelen var alltid der like under overflaten, selv på gode dager.

De dagene hun ga etter og drakk, kunne djevelen bli stagget en stund. Men noen ganger kunne Mo-Maw havne så langt utpå at hun ble en helt annen dame, en helt annen skapning. Det første tegnet var at huden ble slapp, som om det ekte ansiktet gled av og en fremmed dame tok over, en som hadde ligget på lur under der. Mungo og broren og søsteren kalte denne slappe versjonen av henne for Fugleskremslet, hjerteløs og hjelpeløs som hun ble. Uansett hvor mye barna stappet henne med kjærlighet eller prøvde å støtte og stive henne opp, så tok hun bare imot all omsorgen og oppmerksomheten, men følte seg like hul.

Når Fugleskremslet snakket, var underkjeven slapp og løs, og tunga rullet rundt i munnen på en ekkel, lysten måte, som om hun hadde voldsom trang til å slikke på noe. Fugleskremslet hadde alltid en mistanke om at hun gikk glipp av en fest, at noe mer spennende foregikk like rundt hjørnet eller inne i den neste oppgangen. Når hun hadde det sånn, snudde hun seg mot barna og husjet dem vekk som om de var irriterende småfugler. Fugleskremslet var sikker på at kvinner uten barn alltid fikk mer av alt, strålende lys, stormende latter, storslåtte gleder.

Fugleskremslet ble bestevenner med damer hun nettopp hadde møtt, og over en halvflaske Black & White-whisky kunne hun røpe sine dypeste hemmeligheter og så bli såret når de nye vennene ikke svarte med samme inderlighet. Når det så kom til krangel, slepte hun dem, eller ble selv slept, over teppet og ned trappene. Om morgenen kunne Mungo finne tjafser av parfymert hår, som strå fra et sprukket fugleskremsel, liggende omkring i gangen, dansende i trekken som kom vislende inn under døra. Enten han eller Jodie støvsugde opp alt sammen, og nevnte det ikke med et ord.

Det var Jodie som hadde delt moren i to. Det trikset gjorde det lettere for Mungo å tilgi Mo-Maw i det kjølige morgenlyset etter en kveld da drikkinga hadde gjort henne hevngjerrig og slem. «Det var ikke Mo-Maw», trøstet Jodie mens hun holdt rundt ham i tørkeskapet, «det var bare fæle gamle Fugleskremslet, og hu sover nå.»

Mungo visste hvordan djevler så ut. Mens bussen kjørte nordover, satt han stille og tenkte på sin egen.

«Jeg skulle ønske den jævla sjåføren kunne kjappe seg litt», sa mannen med tatoveringene. Han stakk hånda ned i veska han hadde mellom beina, det var agn i sterke farger langsetter lerretsstroppen. Etter å ha rotet rundt i fiskesakene tok han opp en pakke tobakk og rullet seg en tjukk en, tunga for langs papiret. Mannen tok et dypt drag og blåste røyken ned i den tomme ølboksen. Han la hånda over åpninga som om han hadde fanget en edderkopp, men stanken av tobakk drev allerede framover i bussen. Flere av passasjerene snudde seg og glodde bakover mot dem. Mungo strakte seg forbi ham med et spakt smil og åpnet haspa på det tynne vinduet.

«Røyker du?» spurte mannen mellom grådige trekk. Øynene hans var dypgrønne, med glimt av gylne spetter.

«Nei.»

«Sånn skarre værra.» Han tok et nytt magadrag. «Røyking er ikke bra, vettu.»

St. Christopher strakte ut en skjelvende hånd, og mannen med tatoveringene ga motvillig slipp på rullingsen. St. Christopher trakk dypt inn og fylte seg helt til randen. De tørre leppene klebet seg til papiret. Mannen med tatoveringene kjørte skulderen inn i Mungos. «Kompisene kaller meg Gallowgate for at det er der jeg er fra.» Han rettet på signetringene og nikket mot den intetanende bussjåføren. «Du er en liten nervebunt, du, hæ? Bare slapp av. Hvis han slenger med leppa, så kjører jeg faen meg kniven i han.»

St. Christopher sugde på sneipen til den var så liten at han brant seg på fingrene. «Liker du å fiske?»

«Jeg veit ikke.» Mungo var glad for å se at rullingsen sloknet. «Jeg har aldri gjort det før.»

«Burte bli både gjedde, ål og røye på oss, det er et bra sted», sa Gallowgate. «Du kan fiske hele hælja uten at noen kommer og spør etter kort. Ikke en levende sjel på flere mil her.»

St. Christopher nikket enig. «Å ja. Det er så nær himmern som du kan komme med dissa tre bussene.»

«Fire», rettet Gallowgate, «fire busser.»

At det var så avsides, ga Mungo en synkende følelse i kroppen. «Eter dere fisken?»

«Kommer an på hvor digre dem er», sa Gallowgate. «Under gytinga kan en få så mange at det må en svær fryser til for å få plass til alle. Har mammaen din en stor fryser?»

Mungo ristet på hodet. Han tenkte på den lille boksen i kjøleskapet, at isen lå tjukk i den. Han lurte på om hun ville blitt glad for en feit røye, men det tvilte han på. Hun ble visst ikke glad av noe han gjorde. Han hadde gitt det stakkars moderhjertet hennes store bekymringer, det visste han fordi hun hadde sagt det til ham. Han hadde prøvd å la være å le da hun sa det, men han ble ikke kvitt tanken på hjertet hennes som gikk omkring i stua der inne i brystet hennes og opprørt brettet et hvitt lommetørkle. Der og da hadde Jodie himlet med øynene og sagt: «Hør på deg sjøl, Maureen. Har du i det hele tatt noe hjerte?»

Mungo pirket på kinnbeinet mens bussen kjørte forbi Dumbarton og Loch Lomonds okergule bredder kom til syne. Han husket alt det vonde som Mo-Maw hadde sagt. Han visste hvorfor han var her, det var hans egen feil.

«Hvor gammal er du, egentlig?» spurte Gallowgate.

«Femten.» Mungo prøvde å strekke seg i full høyde, men det gjorde fortsatt vondt i brystkassa, og den gamle bussen hadde så dårlig fjæring. Han var middels høy for alderen, en av de siste i klassen som begynte på vekstspurten. Storebroren Hamish likte å ta tak om haka hans og vippe ansiktet opp mot lyset, granske den tynne streken med dun som begynte å komme fram over munnen, slik en gartner vurderer en spinkel spire. Ofte blåste han på den bare for å irritere Mungo. Selv om Mungo ikke var spesielt høy, var han likevel høyere enn Hamish. Hamish likte ikke det.

St. Christopher strakte fram hånda og la de lange fingrene om håndleddet på gutten. «Neimen ikke store karen, hæ? Ville gjetta på tolv, maks tretten.»

«Å, han er nesten mann.» Gallowgate la en blekkdekt arm over skuldrene på gutten. Han vekslet et stjålent blikk med vennen sin. «Er det no fart i ballene enda, Mungo?»

Mungo svarte ikke. De bare hang der helt rynkete og unyttige. Det var absolutt ikke noe fart i dem.

«Du veit, pungen under pikken?» Gallowgate ga gutten et lett slag i skrittet.

«Veit ikke.» Mungo bøyde seg fram for å beskytte seg.

Mennene lo for seg selv, og Mungo prøvde å le med, men det var en usikker latter, som kom et øyeblikk for seint. St. Christopher gled over i en hakkende hoste, og Gallowgate snudde seg foraktfullt mot vinduet igjen. Han sa: «Vi passer på deg, Mungo. Ikke tenk på det. Vi skal le og kose oss, og så kommer du hjem til mamma med fersk fisk.»

Mungo gned litt på de såre ballene. Igjen tenkte han på det stakkars bekymrede moderhjertet til Mo-Maw.

«Joa. Morra di er ei bra dame. Ei av dem siste.» Gallowgate begynte å gnage på den tørre huden rundt pekefingeren og spyttet den ut på gulvet. Plutselig stoppet han. «Får jeg se?» Før Mungo rakk å protestere, hadde han hektet hånda rundt kanten på vindjakka til Mungo. Han begynte å dra den opp og kle av gutten. «Få se, da.»

Mungo løftet på armene og lot mannen trekke klærne opp så nylonjakka dekket ansiktet og alt fikk et rolig, blått skjær. Mungo kunne ikke se noe, men han kunne høre mennene og den ujevne pusten deres. Sørgelig innpust, et opphold, og så et sukk. Fingertuppen til Gallowgate var slimete der han hadde tygd på den. Han trykket den mot et mørknende blåmerke på brystet til Mungo, og Mungo kjente at den beveget seg bort fra brystbeinet, rundt buen på det nederste ribbeinet, som om mannen leste et kart. Gallowgate pirket rundt på brystkassa hans, og så, som om han ville sjekke hvor ømt det var, boret han fingeren inn i blåmerket. Mungo rykket til og vred på seg for å komme unna. Han trakk klærne ned igjen, kinnene kjentes glovarme. Gallowgate ristet på hodet. «Støgge saker, det der. Morra di har fortalt oss hva du rota deg inn i med dem skitne fenierne. Dissa katolikkene, ass. Ikke mye reint mjøl der.»

Mungo hadde prøvd å la være å tenke på det.

«Bare slapp av», gliste Gallowgate. «Vi skal nok få deg bort fra det der. Nå blir det ordentlig guttetur. Skal nok bli mann av deg, vettu.»

De skiftet buss én gang, og så en gang til, og så ventet de i nesten tre timer på den neste. De var langt forbi Loch Lomond nå, og Mungo fikk en følelse av at mennene egentlig ikke visste hvor de var. For ham så alt likt ut.

De to fyllesvina lå i gulltornbuskene bak metallskuret og drakk opp de siste Tennent’s-boksene. Innimellom slengte Gallowgate en tom en over hekken og ut på landeveien og spurte gutten om det kom noen buss. Mungo ryddet opp søppelet og svarte nei: «Ingen buss.»

Mungo sto og skalv i sollyset og lot spasmene drive på så mye de ville, nå som ingen måpende fremmede stirret på ham. Når han var alene, prøvde han å slite ut plagen på den måten, men det fungerte aldri.

Det var kaldere her ute på landsbygda. Det var som den trege nordsola satt fast på himmelen, men varmen ble stjålet av vinddragene som skar gjennom dalene. Det begynte å dryppe av nesa hans. Kunne godt hende han ble solbrent også.

Han sank ned på rumpa. Han hadde et skrubbsår på det høyre kneet, huden rynket seg og klødde. Mungo sjekket at ingen så på ham. Så la han munnen mot såret, slikket på det for å mykne det opp og sugde til han fikk metallsmak i munnen. Mungo visste at han kunne bli fristet til å slikke på det igjen, så han trakk knærne opp til brystet og la vindjakka over de bare leggene, skjulte dem for den varmeløse sola. Det hadde vært så uvanlig varmt i byen at han ikke hadde tenkt på å ta med seg noe mer enn den tynne fotballshortsen. Mo-Maw hadde gitt ham dårlig tid til å pakke, og hun hadde ikke stoppet ham da han krumbøyd og dårlig kledd gikk ut døra.

Han tok opp den tjukke Fair Isle-genseren fra sekken og dro på seg den under vindjakka. Den tørre shetlandsullen klødde da han trakk den ned over ansiktet. Mungo sjekket at fyllesvina fortsatt lå i gulltornbuskene. Han trakk genseren opp over nesa og lot tunga gli langs innsiden. Den luktet fortsatt av frisk luft, sagmugg og den sure ammoniakken fra piss i dueslaget. Det minte ham om hjemme. Med tommelen stappet han stoffet inn i den åpne munnen og lukket øynene. Han kjørte det inn helt til han brekte seg.

Da bygdebussen til slutt kom, var de to mennene dritings. Mungo hjalp dem på bussen med poser og sekker og fiskestenger, og så ventet han tålmodig mens St. Christopher betalte. Den fulle mannen sto svaiende og fikk fram en håndfull med sølv- og kobbermynter. Damer med såre, røde ansikter stønnet utålmodig, med handlevarer som tinte ved føttene deres, og Mungo kjente at det brant i nakken mens han plukket småmyntene fra den krumme hånda til St. Christopher og slapp mynt etter mynt på brettet. Gutten kunne kjenne at det rykket i øyet, og han ble lettet da sjåføren endelig sa: «Greit, greit, stopp. Det holder, gutt.» Han hadde vært flau over at han ikke klarte å regne så fort. Det var ikke mye skole han hadde fått siden Mo-Maw hadde blitt syk av drikkinga igjen.

Sjåføren løsnet håndbrekket. Mungo klarte ikke å møte blikkene til bygdedamene, men han lo da han hørte St. Christopher komme luntende etter og ønske de sure oppsynene en «strålende og herlig ettermiddag». Gallowgate sov allerede dypt på stabelen med utstyr og plastposer. Mungo satte seg på setet foran og plukket på den svarte gummifugen rundt vinduet.

Den svære bussen humpet av sted på den slyngende veien. Nå og da stoppet den og slapp ut en liten hvit dame utenfor det lille hvite huset hennes. Dieselmotoren trommet en vuggevise, og gutten kunne kjenne at øyelokkene begynte å bli tunge etter den lange dagen. Furu og barlind begynte gradvis å trenge seg på veien, og sollyset brøt gjennom løvet og dannet et spraglete mønster i ansiktet hans. Mungo la hodet mot ruta. Han falt i urolig søvn.

Hamish var der. Broren hans lå i enkeltsenga tvers overfor hans egen. Ut fra hvordan dagslyset skinte i de tjukke brilleglassene, kunne Mungo se at det var tidlig på kvelden. Hamish satt og spiste frokostblanding så den sjokoladebrune melka rant nedover den hårløse brystkassa. Mungo lå stille og fulgte med på ham. Han hadde alltid likt sånne øyeblikk, å observere noen uten at de visste det. Hamish smilte for seg selv. Venstresiden av ansiktet snurpet seg i et slibrig flir mens han bladde om. Mungo kunne se de sterkt sminkede ansiktene til de nakne damene som så opp på Hamish med rare grimaser og sprikende bein. Men da Mungo så på ansiktet til broren igjen, var det Hamish som observerte ham. Han gliste ikke lenger. «Er det min feil alt samma, Mungo?»

Gallowgate ristet gutten ut av drømmen. Overleppa hang fast i det klissete belegget som hadde dannet seg på tennene, og et øyeblikk visste ikke Mungo om mannen smilte eller snerret til ham.

Da de tumlet ut av bussen, vrikket St. Christopher ankelen og falt ut i grøfta. De var på et veistykke der oretrær dannet et tak og gjorde lufta grønn, fuktig og stille. St. Christopher lå og vred seg på bakken og trakk dressjakka tett rundt det tynne fuglebrystet. «Åssen faen kunne du bare la oss sove!» Det var frådende skum i munnvikene hans. «Vi har jo havna langt pokker i vold.»

«Jeg veit ikke hvor vi skal. Alt ser likt ut for meg.»

Gallowgate tok et skritt fram som om han ville slå gutten, og Mungo krympet seg automatisk og løftet hendene opp foran seg.

«Men i hælvete.» Ånden var sur av øl og søvn. «Slapp av litt, da. Vi er vel ikke der alt, vel.» Gallowgate slengte noen av posene over skulderen. Mannen begynte å gå i den retninga bussen hadde kommet, slentret av sted midt i veien, som om han utfordret alle sjåfører til å prøve seg. «Vi må gå flere kilometer tilbake, så det er bare å få opp farta.»

Det kom ingen biler noen av veiene, men Mungo og St. Christopher slet seg fram i veikanten. Posene hektet seg stadig fast i tornebuskene. Gutten trakk glidelåsen på vindjakka helt opp til halsen og forbi munnen. Han senket hodet lenger ned i trakten og ble til et par rykkende øyne med senket blikk.

De hadde gått i førti minutter da St. Christopher begynte å jamre seg. Posene med utstyr gravde seg inn i fingrene, og han begynte å få gnagsår på de tynnslitte hælene. Gallowgate skulte mot dem som en far som ikke kunne få ungene til å oppføre seg. Han dro gutten hardt i armen og røsket tommelen ut, fikk ham til å stå der vendt mot den ikke-eksisterende trafikken. Gallowgate skled ned veifyllinga, og den eldre mannen fulgte etter, ikke uten å klage. De lå bak steingjerdet mens Mungo ventet ved den øde veien og prøvde å få haik. Ikke en bil i noen retning. Litt lenger bort var det fullt av sauer på veien.

Mungo visste ikke hva klokka var, men det var kaldt under barlindtrærne. De bare beina var blåflekkete, så litt på tull tok han av seg jakka og stakk beina ned i ermene. Da han hadde blitt kaldere på brystet enn på beina, åpnet han glidelåsen på vindjakka igjen og tok den på seg som vanlig. Det gikk en time, to timer. Ingen biler kom. Han kunne høre freset hver gang de åpnet en ny ølboks der nede bak steingjerdet. St. Christopher reiste seg opp innimellom for å oppmuntre ham. «Knakandes god jobb du gjør, gutt. Helt fennomenal.»

Den mannhaftige dama ble synlig rystet over å komme over en gutt midt i veien. Overraskelsen ble til frykt og så skuffelse da de to alkisene kom kravlende fram fra buskaset. Mungo sto pal foran den brune Ladaen og sperret fluktruta mens han smilte så varmt han kunne. Han var et nifst syn der han strålte av lettelse i det svake lyset fra frontlyktene.

Dama nektet å la noen av dem sitte foran. Men i baksetet, klemt mellom de fremmede mennene, var han glad for varmen fra kroppene deres. Alkoholen brant blått nå, og røykånden fikk ham til å tenke på vinterbål. Kulda hadde ribbet Mungo for enhver trang til uavhengighet, og han var fornøyd med å la kroppene deres sluke hans. Gallowgate lirte av seg så mange høflige utsagn han bare klarte. Mungo hørte hvordan han strevde med å få til klare, pene vokaler. Han spurte dama om hun kunne kjøre dem til den nedoverbakken der gjerdet var ødelagt og det gikk en gjørmete sti ned til innsjøen. Mungo skjønte at dette var vanskelig å finne selv i fullt dagslys, for ikke å snakke om i blåtimen.

Dama kjørte sakte, hun var redd for mennene i baksetet, livredd for å gå glipp av det hullet i gjerdet og ha dem lenger enn nødvendig i bilen. Mungo så hvordan blikket skar mot bakspeilet, og hver gang øynene dere møttes, smilte han sitt beste skolefotosmil.

«Jeg har aldri sett sauer før», sa han.

Dama smilte, sikkert bare for å være høflig. Det virket som Mungo gjorde henne mer utilpass. Huden hennes var værbitt som om hun arbeidet ute i vind og regn. Hun hadde hornbriller og håndstrikket genser med aranmønster, og over dette beskjedne plagget hadde hun et omhyggelig dandert perlesmykke. Mungo så at hun stakk smykket innenfor genseren.

«Vi er ikke i slekt», sa Mungo lavt. «Dette er non kompiser av morra mi, og dem skal ta meg med på fisketur.»

«Så fint», sa hun, men det hørtes ikke ut som hun mente det.

«Å ja.» Han syntes han måtte få fortalt mer, så noen visste hvem han var sammen med, og hvor de skulle hen, om det så bare var denne snobbete dama. «Dem er med i Anonyme Alkoholikere. Morra mi tenkte vel at vi hadde godt av litt frisk luft alle tre.»

Dama i arangenseren tok blikket fra veien litt for lenge, og bilen havnet i veikanten og skjente brått ut igjen. En tommel, eller kanskje en Bic-lighter, ble dunket advarende i siden på det bare beinet hans. Det var tydelig at Gallowgate ville han skulle holde munn. Mungo kunne høre St. Christopher jamre seg; han smekket misfornøyd med leppene som en dame som er helt fra seg over hva melka koster nå til dags.

* * *

De sneglet seg av sted i flere kilometer, lette desperat etter det stedet Gallowgate hadde et fjernt minne om. Da de endelig kom til det ødelagte gjerdet, var det akkurat som han hadde beskrevet det. Dama plasserte veska godt innunder knærne før hun slapp dem ut. Hun raste av sted i første gir mens de samlet sammen øl og fiskeutstyr.

«Jævla snerpefitte. Trudde hu skulle gnikke av seg hele øreflippen, så nervøst som hu fingra med den perla», sa Gallowgate og lo rått.

St. Christopher hadde stått og ristet borte ved gjerdet. Han smekket fortsatt forarget med leppene. «Mungo. En bryter ikke anonymiteta til folk på den måten.»

Mungo måtte trekke blikket fra baklyktene som forsvant i det fjerne. «Unnskyld. Det visste jeg ikke.» Mungo hadde vært med Mo-Maw på mange nok møter i Hope Street, han visste veldig godt at regel nummer en for alkoholikerne var anonymitet.

«Samma faen det vel?» sa Gallowgate. «Puslingen bare babla litt.»

St. Christopher skranglet som et tivoliskjelett nå. Han begynte å mumle lavt for seg selv. «Jeg sier bare at en skal ikke sverte ryktet til folk på den måten der.»

Gallowgate lot blikket gli over den skjelvende mannen. Det var søle på findressen etter at han hadde ligget i buskene, og det var veistøv på de hvite fem-pund-for-ti-par-tennissokkene. Han hadde mørkerøde flekker på hælene der skoene gnagde seg inn i føttene. Gallowgate ristet på hodet. «Jeg hadde ikke trudd at du var så stolt av deg, må jeg si.» Han tok fram en pakke kjeks fra jakkelomma og ga den til gutten. Gallowgate blunket til ham. Han ba om unnskyldning for den eldre fylliken. Gallowgate syntes tydeligvis at han var ålreit, at de to fikk holde ut med St. Christopher sammen.

Det begynte å bli seint nå. Mens de gikk ned mot innsjøen, tenkte Mungo at det var rart de to mennene var venner – men så visste han at alkoholen var den store utjevneren, den førte alle slags mennesker sammen. Det hadde han sett med egne øyne i sin egen stue, at ulike folk kunne krype solidarisk sammen over en ølpose. Han tenkte på alle tantene og onklene som kom inn døra og hadde ligget strødd med moren hans. Folk hun ville rynket på nesa over på gata, ble som nær familie når de innkasserte trygda og fikk en kvartflaske med sterk, gyllen drikke.

Det var ikke noen sti til innsjøen, bakken var tilslørt av tett i tett med kjempesneller. I det siste blå dagslyset snodde Gallowgate seg mellom bjørketrærne og gled nedover mot en innsjø de ennå ikke kunne se. St. Christopher ble hengende etter. Mungo kunne høre ham mumle for seg selv, og innimellom stoppet han for å smile til den furtende mannen, men da stoppet St. Christopher også og bare plukket i den myke barken som om han var fascinert av den.

Mungo hadde knapt vært ute av byen før. Han hadde aldri vært noe sted hvor det grønne ikke tok slutt. En gang hadde han vandret omkring i de ustelte engene rundt Garthamlock, men der var det bilvrak og ødelagte sofaer rundt omkring, og man kunne ikke løpe gjennom det høye gresset i tilfelle det lå noe søppel der som kunne skjære seg inn i anklene. Nå, mens de gikk gjennom skogen, ble han svimmel ved tanken på at han kanskje var én blant bare en håndfull innvidde som noen gang hadde vært her. Det var ingen lyder, ingen fugler, ingen dyr som pilte omkring på skogbunnen. Det var beroligende å ta del i noe så urørt.

De kom over et bleikt skjelett av en sau. Gallowgate strøk fingrene over de krumme hornene og forklarte at det var en vær, «en mannesau». Mungo romsterte omkring i lomma på jakka til han fant engangskameraet som Jodie hadde gitt ham. Halve rullen var brukt opp allerede, kastet bort på teite bilder av Jodie som eksperimenterte med en hjemmeklipt lugg. Den eneste lyden der de gikk, var skritsj skritsj når han trakk opp til neste bilde. Blitsen fikk det gyngende løvet til å stilne. St. Christopher sluttet til og med å klage.

De gikk på rekke over en dunkel lysning. Gallowgate satte seg ned på huk, han tok seg tid til å vise Mungo hvordan brennesle så ut, og da de kom forbi et hav av de plantene, bar han den shortskledde gutten på ryggen. Gallowgate stormet gjennom underskogen som et nedlastet muldyr. Jo mer Mungo lo, desto fortere galopperte Gallowgate, helt til hylene til Mungo ga gjenklang fra det tjukke løvtaket og Gallowgate peste tungt.

Det hadde føltes rart først, å slå de nakne beina rundt livet til Gallowgate, men han følte seg trygg på ryggen hans. Da Gallowgate satte ham ned igjen, gned han kulda ut av leggene til Mungo, og Mungo lurte på om han hadde tatt feil av mannen. Mungo kikket oppover stien, men han kunne ikke se eller høre St. Christopher der bak lenger. Gallowgate virket ikke bekymret, han harket inn i bregnene og gikk videre.

Sola duppet ned bak høydene da de nådde bredden av innsjøen. Etter den lukkede skogen var alt plutselig vidåpent, og innsjøen var så stor at Mungo nesten ikke klarte å ta det til seg. Han snublet bortover langs bredden.

Dagen var i ferd med å trekke tilbake de siste fargene, og da de sarteste tonene av fiolett og aprikos svant i horisonten, var han lei seg for at de ikke hadde kommet tidligere. Mungo la hodet bakover og gikk i sirkel. Himmelen over ham var mørknende blå med svake striper av sitrongult. Han hadde ikke visst at himmelen kunne ha så mange fargetoner – eller hadde han bare ikke fulgt med på det? Var det noen i Glasgow som så opp?

Han slapp ut et beundrende, lite sukk. All denne skjønnheten på himmelen speilte seg i innsjøen, som om det var moder jord som brisket seg. Gallowgate gliste stolt. «Bare vent til nattehimmern. Tipper du aldri har sett no så svart.»

Gallowgate tilbød Mungo å sitte på skuldrene hans så han kunne få et glimt av den andre siden før den forsvant helt i mørket. Fra den høyden syntes Mungo at innsjøen måtte være tre kilometer bred og sikkert tjue mil lang.

På den andre siden var den rammet inn av mektige høyder med revner i bakkene som om berget under hadde revet dem opp innenfra. Alle fargene var flekkete og skjoldete. For Mungo så det ut som det lå et gigantisk tynnslitt teppe over høydedragene. Noen steder var det mosegrønne og gråbrune gnidd vekk så grå granitt kom fram, som om det var landskapets underlag. Det var lilla myrblomster og gulltorn rundt omkring, og her og der var det flekker av hvit snø som gjenstridig klamret seg fast i de dypeste sprekkene.

Til venstre smalnet innsjøen av syne. Til høyre svingte den rundt et slakt hjørne og forsvant bak en vegg av furutrær. Mungo tenkte at den var ti ganger så stor som bydelen hjemme, ja kanskje større enn hele Glasgow.

Han hadde sett havet to ganger. Der ristet og kvernet vannet alltid. Men her gikk strømmen sakte, og overflaten var like glassaktig som i en liten dam. Ingenting beveget på seg bortsett fra svermen av svart sviknott like over, som lokket fram krusninger fra sultne fisker. Innsjøen så kaldere og dypere ut enn han var i stand til å forestille seg. Den virket trist, som om den var glemt. Stille, som om den holdt på hemmeligheter.

Gallowgate tok gutten ned fra skuldrene. Han gned Mungo litt på den kalde ryggen, før han fortet seg over steinene langs bredden. Tett på en mosedekt bakke var det en stabel av grovt tilhogde steinblokker som minte vagt om en liten steinhytte. Det var parallelle vegger, og Mungo kunne fortsatt skjelne den forfalne døråpninga og restene av et gavltak. Utenfor steinhytta var det en bålplass og en halvsirkel av større steinblokker til å sitte på. I skyggene summet knotten.

«Dem blir du vant til», sa Gallowgate og ga gutten et stort høymoleblad. «Gni med det her, så går det seg til.»

Mungo gned bladet mot de bare beina til de ble grønne og glatte av klorofyll. Knotten virket like ivrig.

St. Christopher kom humpende ut av skogen. Han deiset ned ved bredden og stakk føttene ut i det iskalde vannet. Med den knoklete kroppen og den grå tweeddressen gikk han i ett med steinene.

Gallowgate organiserte leiropplegget rundt bålplassen. Han tok av seg den trendy bomberjakka og pakket ut av haugen med plastposer, og den italienske dongeribuksa ble raskt fuktig ved knærne. Fra sekken tok han fram to spinkle telt. Tomannsteltet satte han opp inne i den forlatte steinhytta. Det minste teltet plasserte han på den andre siden av leiren, på tørr småstein, nesten så langt unna det andre teltet som mulig. Mungo hjalp til å banke teltpluggene i bakken med en flintstein. «Burde ikke telta stå nærmere hverandre?»

Gallowgate så på gutten og ristet på hodet. Det virket som det skulle være et vennlig smil, men det var ikke noe varme i det, og Mungo syntes han så et glimt av noe ondsinnet i de stramme leppene. Kanskje han var som Hamish og ikke likte at man stilte spørsmål ved det han hadde bestemt.

«Næ. Best å værra langt unna bålet», sa Gallowgate. Han begynte å stramme teltbardunen igjen. Han nappet i den for å sjekke at den var stram nok. «Vil du ikke se stjernene, da?»

 

Oversetter: Hilde Stubhaug

Kjøp boken her