Overleverne

772 jøder ble deportert fra Norge, 37 kom hjem.  Overleverne av Ingar Holm forteller den rystende historien til de som overlevde.  

Bare 37 overlevde

Av Ingar Holm, historiker og forfatter av Overleverne

Høsten 2013 ga jeg ut De motvillige germanerne, ei bok om 643 norske studenter som satt i tysk fangenskap fra de ble arrestert 30. november 1943 og til andre verdenskrig slutta. Faren min var en av dem. Etter å ha fullført den boka følte jeg meg ferdig med krig og elendighet og pusla noen år med lokalhistorie. Samtidig reiste jeg flere ganger for organisasjonen Aktive Fredsreiser til Auschwitz og holdt foredrag for norske elever som ≪tidsvitne, generasjon to≫. 

Interessen for de norske fangene ble imidlertid sterkere igjen, og jeg arbeida mye med å få en oversikt over alle norske menn og kvinner som ble sendt til kontinentet som fanger i tukthus, krigsfangeleirer og konsentrasjonsleirer, og hvilken skjebne de fikk. Til sammen var de over 8800. Det som slo meg, var at de aller fleste av dem ble behandla bedre enn storparten av de andre fangene. De norske sto øverst i det forkvakla rasehierarkiet til nazistene, og de ble slått mindre og fikk ofte lettere arbeid enn andre fanger. De fikk pakker både hjemmefra og fra Røde Kors, og i krigens siste kaotiske måneder ble de fleste redda av De hvite bussene.

Men det var to unntak. Det ene var de såkalte Nacht und Nebelfangene – motstandsfolk som tyskerne anså for å være spesielt farlige, og som ble sendt til Tyskland for å arbeide seg til døde – de skulle forsvinne i ≪natt og tåke≫. Av disse døde halvparten. Det andre unntaket var ofrene for det norske holocaust – av de 772 jødene som ble deportert, overlevde bare 37. Jo mer jeg fant ut om dem som hadde klart seg gjennom det helvetet de ble utsatt for, jo mer ble jeg imponert over motet, snarrådigheten og livsviljen de utviste. Denne boka er et forsøk på å skrive deres historie.

Det er ikke mulig å beskrive skjebnen til alle de overlevende like grundig – mange har etterlatt seg få spor i kildene. Men sju av dem vet vi mye om fordi det foreligger utførlige skildringer av opplevelsene deres. Disse er Kai Feinberg, Robert Savosnick, Julius Paltiel, Herman Sachnowitz, Moritz Nachtstern, Josef Berg og Leo Eitinger. Disse sju er de viktigste personene i denne boka.

Jeg har lagt vekt på å gi en grundig beskrivelse av Nazi-Tysklands forsøk på å utrydde jodene i Europa. Dette for å sette behandlinga av jodene fra Norge inn i en større sammenheng. Jeg går imidlertid lite inn på den lokale norske bakgrunnen for deportasjonen fordi den har vært gjenstand for mye forskning og debatt de siste åra. Sentrale forskningsarbeider som Bjarte Brulands Holocaust i Norge og Synne Corells Likvidasjonen har gitt verdifull innsikt. Bøkene til Marte Michelet, særlig Hva visste hjemmefronten?, har skapt debatt
om viktige emner.

Fortellinga om selve fangenskapet handler i hovedsak om sult, kulde, sykdom, savn og lidelse, men også om det brutale møtet mellom uskyldig naivitet og bunnløs ondskap. Det er ikke vanskelig å forstå at de aller fleste gikk til grunne, men det har vært viktig for meg å trekke fram momenter som kan bidra til å forklare hvorfor noen av jødene fra Norge overlevde.

Den siste tida av fangenskapet er vanskelig å beskrive, den var komplisert og uoversiktlig. I små grupper eller enkeltvis ble de overlevende jødene fra Norge først sendt ut på dødsmarsjer for så å bli frakta gjennom store deler av nazistenes leirsystem for leirene ble frigjort av allierte styrker og de kunne ta fatt på veien hjem. Selv om krigen var over, ble heller ikke denne reisa lett.

Vel hjemme skapte de overlevende seg et nytt liv i et Norge hvor mange ikke forsto hva de hadde vært utsatt for. Det nye livet ble for de fleste meningsfylt og langt, men også sterkt prega av minnene fra det de hadde gått igjennom.