Til minne om Alice Munro
Av Cathrine Bakke Bolin, forlagssjef for oversatt skjønnlitteratur i Gyldendal
Det var ikke uventet, og allikevel utrolig trist å høre om Alice Munros bortgang. Det er skrevet og sagt så mye vakkert og dypt personlig de siste dagene. Gyldendal har vært Alice Munros forlag siden 1982, da Tiggerpiken kom i Berit Hoffs oversettelse.
Ingen skriver om hverdagslivets små og store tildragelser som henne, uanstrengt og forunderlig nært. Som en kjær venninne eller fortrolig søster, som en streng mor eller brysom nabokjerring. De beste novellene er de som sier noe annet enn det som står, der de store dramaene utspiller seg under overflaten, og der all menneskelig erfaring løftes opp til noe som gjelder hver og en av oss. Fortellingene favner livet selv.
Jeg oppdaget novellene seint. Første gang var i 1997, i antologien Cargo, redigert av Alice Munros forlegger Gordon Hølmebakk. Novellen het Ottawadalen. Siden den gang har jeg lest henne jevnlig, bokhylla er full av ulike utgaver av de samme bøkene, på forskjellige språk, i ulike utvalg. Jeg leser Alice Munro som en påminner om hvor lista bør ligge i arbeidet med all stor verdenslitteratur vi jakter. Og jeg leser henne for egen del, for å finne dette kartet til sammenhengene i mitt eget liv.
Og jeg har lyst til å dele dette:
I 2013, under bokmessa i Frankfurt, skulle årets Nobelpris i litteratur annonseres. Som alltid var spenningen stor og ryktene svirret. Hvem hadde Nobelkomiteen samlet seg rundt dette året? Alle håpet på en forfatter som var kjent, som kunne leses av mange, og nå måtte en kvinne løftes frem. På vei mellom møter griper en svensk kollega tak i meg, bøyer seg inntil og hvisker at Svenska Akademien nettopp har ringt ham. De ønsket Alice Munros telefonnummer. Det var under en time igjen til annonseringen. Jeg hastet bort til Gyldendals stand. Var det bare nok et rykte? Kunne det være sant?
Når dørene går opp til Börssalen noen minutter senere, står vi tett samlet rundt en pc på forlagets stand. Og i det øyeblikket faste sekretær Peter Englund forteller at Alice Munro tildeles årets Nobelpris for sin utsøkte novellekunst, stiger rungende jubel mot taket i den enorme messehallen. Overveldet, skjelven og med bankende hjerte, ringer jeg Gordon Hølmebakk og gratulerer ham. Han har fulgt med på sendingen og er dypt beveget. Han kunne Munros noveller i detalj, som en pianist som spiller uten noter. Men det er en annen fortelling.
Knappe to måneder senere sitter jeg gallapyntet i Stockholms Konserthuset. Foran på scenen sitter alle årets Nobelprismottakere, akademimedlemmer og kongelige. Og det er knappenålsstille når Alice Munros datter, Jenny, går den svenske kongen i møte og tar imot prisen på morens vegne. Så bryter en voldsom applaus løs. Alice Munro er ikke der. Allerede den gangen var helsen skjør. Eller kanskje er hun ikke så glad for all viraken. Under den spektakulære banketten i Stadshuset etterpå, sitter datteren ved kongens bord. Etter serveringer, taler og underholdning, må alle mottakerne opp på talerstolen ved foten av den enorme trappen og takke for prisen. Men Alice Munro får ikke takket. Ikke datteren heller. Reglementet tillater ingen å snakke på Nobelprisvinnerens vegne.
Det var en fantastisk markering, og en enorm ære å få være med. Og de siste dagene har jeg kjent noe av det samme jeg kjente på den dagen. Denne enorme takknemligheten, opplevelsen av Alice Munros inderlige tilstedeværelse i sitt fravær. For den dagen i Stockholm. Uanfektet av all kongelig etikette, formaliteter, kutyme og forfengelighet, stod en oppriktig og rakrygget datter, sin mors stedfortreder. Og hun representerte alt det Alice Munros litterære univers representerer; det lille mennesket, det lille stedet. Oss. Folk flest.
Det var kanskje den korteste begrunnelsen i Svenska Akademiens historie.
Samtidsnovellens mester.
Bare det.
Jeg håper mange finner veien til Alice Munros fortellinger.
Vi har uendelig mye å takke henne for.
(Foto: Derek Shapton)
