Mellom ord og jord

Hans Herbjørnsrud døde onsdag 15. november etter kort tids sykdom.

I 2001, fire år før jeg skulle overta redaktøransvaret for Hans Herbjørnsrud etter Irene Engelstads årelange samarbeid med ham, var jeg og to medstudenter i litteraturvitenskap på besøk på gården Herbjørnsrud i Heddal. Vi skulle intervjue ham for studenttidsskriftet Bøygen, og satt fulle av ærefrykt i uppstugo, rommet der den myteomspunne blinddøra befinner seg. Han tenkte seg lenge om etter hvert spørsmål, og svarene var nyanserte og perspektivrike, eiendommelige på herbjørnsrudsk vis. Etter to timers samtale oppdaget vi at vi hadde glemt å trykke på opptaksknappen. Jeg husker skammen, fortvilelsen over å ha kastet bort forfatterens dyrebare tid. Men Hans sa oppglødd: Nå smører vi noen brødskiver og drikker litt kaffe, og så tar vi det hele på nytt etter lunsj!

Det gjorde vi, og i årene som fulgte, nevnte han det stadig: Det intervjuet ville aldri blitt så bra hvis vi ikke hadde hatt den lille generalprøven.

«Endelig et debutantmanuskript som vitner om fordypelse og kunstnerisk vilje!» konkluderte Kjell Heggelund i en konsulentuttalelse til Gyldendal 1. februar 1979. Manuset som hadde skapt begeistringen, var det som kun få måneder senere skulle bli Hans Herbjørnsruds debut, Vitner. En novellesamling han ble tildelt Tarjei Vesaas´ debutantpris for, den første i en lang rekke priser han mottok for sitt forfatterskap.

Det var mange som hadde ventet på denne debuten, og Herbjørnsrud var da også en voksen mann i 1979. Allerede femten år tidligere hadde han debutert i offentligheten med en artikkel om Johan Borgen i Samtiden, ifølge Borgen selv det beste som var skrevet om ham. Herbjørnsrud forklarte den sene debuten med de politiserte 70-årene: «Hadde jeg stått frem da, ville jeg ha stanget hodet mot mange vegger. Man skal ha et voldsomt sterkt talent for å kun¬ne komme velberget gjennom stalinismen», uttalte han i et intervju med Vinduet i 1998.

Hans Herbjørnsrud ble født i 1938 i Heddal i Telemark, noen hundre meter fra landets største stavkirke. Han utdannet seg til lærer og jobbet ved ulike folkehøgskoler og Norsk Korrespondanseskole, før han og familien tok over slektsgården i Heddal i 1976. Hjemflyttingen bidro nok også til å forløse debutsamlingen; gården har tjent som både litterær rekvisitt og kilde gjennom et langt forfatterliv. De sju novellesamlingene som har kommet ut siden 1979, er alle forbundet med heimstaden. Gården i Heddal er hovedscenen i Herbjørnsruds litterære teater, og mens han i yngre år fryktet at bygda ville være en for trang ramme for fantasien, tenkte han senere at nettopp denne forankringen muliggjorde en fordypelse; i et landskap, i et miljø, i et sinn.

Novellene hans er ofte både symbolske og allegoriske, og balansen mellom tekstens fantastiske elementer og realismen var alltid avgjørende for ham. Det fantastiske måtte springe ut av noe reelt. «Man må kjenne språket for å kunne sprenge språket, man må kjenne virkeligheten for å sprenge virkeligheten», sa han en gang. Så han er langt fra noen ren heimstaddikter; han beveger seg bort fra verden slik vi kjenner den, bort fra det hverdagslige, og fortellingene kan gå langt bakover i slektene, i den grå fortid, der den fortaper seg.

Formmessig er Herbjørnsruds noveller påvirket av både muntlig fortellertradisjon og en dyp litterær dannelse. Han var usedvanlig orientert og leste begjærlig helt frem til det siste. All tradisjon var av interesse så sant han kunne bruke den litterært. Med sin barokke myriade av stemmer og innfallsvinkler befinner Herbjørnsruds noveller seg stilistisk i motsatt ytterkant av en annen stor novelleforfatter i norsk etterkrigstid, Kjell Askildsen. «Når man er samtidig med en så sterk forfatter som Askildsen, forsøker man bevisst eller ubevisst å finne et helt annet spor», fortalte han meg.

Han sa også: «Det å skrive er tilintetgjørelse. I hvert fall for den privatpersonen som har forfatteren inni seg.» Og denne spenningen var nok helt reell for ham. En natt, det var i perioden han arbeidet med det som skulle bli hans siste novellesamling, Brønnene, satt han i uppstugo og leste. Plutselig hørte han at tastene på tastaturet inne på arbeidsrommet begynne å klapre. Der sitter den jævelen og jobber på et eller annet, tenkte han. Pønsker på et eller annet, skriver om meg. Han turte ikke gå til sengs før etter flere timer, og først to dager senere våget han å åpne døra inn til arbeidsrommet.

Norge har mistet en helt særegen forfatter, og vi på forlaget har mistet en kjær venn og samtalepartner. Flere forfattere og unge skrivende har mistet en sjenerøs og nysgjerrig kollega og mentor. Vi er mange som har hatt gleden av å bli invitert til gårds, der han og Anna Tranberg, hans ektefelle gjennom et langt liv, har tatt oss gjestmildt imot, servert smørbrød og fulgt oss på historiske vandringer. Det er sytten år siden Brønnene ble utgitt, men samtalen med forlaget har ikke stilnet før nå.

Herbjørnsrud uttalte en gang at melankolien var den viktigste drivkraften for skrivingen hans. Men selv om livet kunne være preget av mørke, var det sannelig også lyst. I sommer skrev han til meg: «Ellers har vi det bedre enn bra. Anna arbeider med historien om gården vi bor på og har funnet mye nytt og spennende om min tipptippoldefar på 1800-tallet. Selv leser jeg som aldri før, nettopp nå Cervantes. Åkrene står dypgrønne nå mens aksene mates.»

Dette gåtefulle, vennlige mennesket vil bli dypt savnet. Det finnes ingen som ligner ham.

På vegne av Gyldendal,
Trude Rønnestad, redaktør på Gyldendal

(Foto: Trude Rønnestad)