Les et utdrag

Utdrag fra «Blå storm» av Ørjan N. Karlsson

Ørjan Nordhus Karlsson er sosiolog og har befalsutdanning fra hæren. Han har jobbet i Forsvarsdepartementet og er i dag avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

I vår er han aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida Vinterdal, lagfører i spesialstyrken Gruppe Alpha.

I den første boken, Hvit armada (2019), holdt hun og Gruppe Alpha russerne unna, i Blå storm er det mer alvorlige farer det må demmes opp for.

De må ta seg usett inn i den russiske enklaven Kaliningrad for å frigjøre informanten sin, som har advart om russisk anslag på norsk jord, og nå er pågrepet av den russiske militæretterretningen. Et umulig oppdrag. Samtidig pågår forberedelsene til NATO-toppmøtet i Oslo for fullt. Det begynner å haste, og for Ida virker det som om russerne hele tiden forutser nordmennenes neste trekk. Er det en sammenheng hun ikke ser?
Hva om hun og Gruppe Alpha bare er en brikke i et velregissert, russisk spill?

Les utdrag fra boken:

Nåtid

«Har du ikke annen identifikasjon enn førerkort?» spurte sikkerhetsvakten.

Løytnant Ida Vinterdal ventet mens nyutnevnt leder for Gruppe Alpha, major Bøygan, lette i jakkelommene etter det militære ID-kortet. Til vanlig var ikke Ida med på møter i Forsvarsdepartementet, slikt var for sjefer og papirkrigere. Men oberst Vinge hadde bedt henne om å dra, «for å assistere Bøygan om han skulle ha behov for det,» som han ordla seg. På militærspråk betydde det å «sitte barnevakt». Og ut fra den mugne stemningen under bilturen fra Rena til Oslo, forsto Bøygan det på samme måte.

Endelig fant Bøygan kortet og la det i skyveskuffen.

«Du skal i møte med statsministeren sammen med E-tjenesten og PST?» spurte vakten usikkert.

«Er du helt idiot?» irettesatte Bøygan ham. «Om jeg var en bedrager, ville informasjonen du nå gav meg, vært gull verdt.»

Vaktens ansikt frøs til. Demonstrativt lot han det gå noen ekstra sekunder før han trykket inn knappen som åpnet rotunden og slapp Bøygan inn. Ida motsto fristelsen til å unnskylde seg på vegne av sjefen sin. Da hun ble sluppet inn på området, hadde Bøygan allerede krysset det brosteinslagte området på innsiden av porten og gått inn hoveddøren i den massive murbygningen.

Wenche Syvertsen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, og generalløytnant Martin Nord, etterretningssjefen, ventet allerede i forværelset.

Ida kjente Nord fra tidligere og gav ham et kort nikk før hun satte seg ned ved siden av Bøygan. Både Syvertsen og Nord var formelt kledd, Syvertsen hadde på seg politiuniform med skjørt, mens Nord gikk i marinens sorte tjenesteantrekk med gullbroderte gradsdistinksjoner på ermene. Til sammenligning så det ut som om hun og Bøygan kom rett fra skogen, noe de jo på sett og vis gjorde. Ida likte det slik.

Uniformen hun bar, signaliserte handlekraft.

Vilje og styrke.

Døren gikk opp, og en kvinne på rundt tretti iført en beige forretningsdress vinket dem inn. Hun hadde brunt, kortklipt hår, minimalt med sminke og gikk i lave Ecco-sko. Ida mente å ha sett henne et sted før, men kom ikke på hvor.

Statsministeren satt allerede ved enden av møtebordet, i lavmælt samtale med regjeringsråd Carl Clovenfeldt junior. CC, som venner og kollegaer kalte regjeringsråden, reiste seg og kom dem i møte med armen utstrakt. Først hilste han på Wenche, deretter Martin og så Bøygan. Til slutt hilste han på Ida. Rekkefølgen var ikke tilfeldig. Clovenfeldt var en embetsmann av den gamle skolen. Norges skjulte adel, en av dem som visste hva som var passende i enhver situasjon. Ida ville ikke blitt forundret om han blødde blått hvis han ble stukket i fingertuppen med en nål.

Etter at CC hadde gjennomført hilserunden på vegne av statsministeren, satte alle seg ned rundt bordet. Ida tok plass på en pinnestol bak Bøygan.

«Carl kjenner dere jo,» innledet statsministeren på sin rolige, mildt betryggende bergensdialekt. «Men Gry Utvik er kanskje et nytt ansikt for noen av dere.»

Ida knipset mentalt med fingrene. Gry Utvik, selvfølgelig. Tidligere annensekretær ved Norges delegasjon til NATO. Hun hadde bidratt med avgjørende informasjon i konflikten med Russland tidligere i år. Ida hadde møtt henne i Frank Halvorsens begravelse.

«I de kommende dagene vil Gry spille en sentral rolle i koordineringen av de hemmelige tjenestene.»

Det rykket til i Wenche Syvertsens ansikt. «Unnskyld, statsminister. Dette var nytt for meg. Hvilken koordinering er det snakk om?»

CC ristet irettesettende på hodet. Wenche la armene i kors over brystet og lente seg bakover i stolen. Ida studerte det usynlige maktspillet. Dette var ikke et av de vanlige informasjonsmøtene slik agendaen de hadde fått tilsendt på forhånd, tilsa. Dette var et ordremøte. Statsministeren hadde noe hun ønsket å formidle, og det på en måte som ikke åpnet for innvendinger.

«Som dere vet, utgjør den rådende splittelsen i NATO et alvorlig sikkerhetsproblem for Norge,» begynte statsministeren. «I realiteten risikerer vi å stå alene om noe alvorlig skulle skje. Russland kommer høyst sannsynlig til å utnytte denne situasjonen til sin fordel. Å tro noe annet er naivt, mener jeg. Når og på hvilken måte de vil gjøre det, er vanskelig å si. Vi vet at Kreml har ambisjoner i nordområdene. Men det finnes også andre scenarioer som det må tas høyde for.»

Statsministeren snudde seg mot Gry og gav henne et landsmoderlig nikk som signaliserte «din tur». Gry videreførte statsministerens innledning helt sømløst.

«Etter konflikten i vinter har den norske utenrikstjenesten jobbet langs to hovedspor. Det ene er å reetablere et normalt forhold til Russland. Det andre sporet har vært forsøket på å få statsoverhodene i NATOs medlemsland til på ny å bekrefte kjernen i Atlanterhavspaktens paragraf 5.»

«Én for alle og alle for én,» la Clovenfeldt noe unødvendig til.

«Norges relasjon til sentralmakten i Russland er fremdeles kjølig, med få tegn til snarlig bedring. Når det gjelder splittelsen i NATO, har vi derimot fått et gjennombrudd.» Gry stanset. Kikket bort på statsministeren. Overlot konfektbiten i orienteringen til henne.

Ida syntes Gry så utilpass ut. Som om hun ikke helt sto inne for budskapet som skulle serveres de fremmøtte.

«Et samstemt og slagkraftig NATO er det som betyr mest for Norges sikkerhet. Det er det eneste som kan avskrekke russerne fra å utfordre vår suverenitet.» Statsministeren snakket med autoritet og innlevelse. «Det er derfor intet mindre enn en diplomatisk triumf at vi nå har fått NATOs statsledere til å komme hit til Oslo for å stadfeste sine forpliktelser i NATO og vise verden at alliansen igjen står samlet.»

Ida merket seg PST- og E-sjefens reaksjoner. Begge så like forbløffet ut. Nyheten om Oslo-møtet var like ny for dem som for henne. Bøygans ansikt kunne hun ikke se. Han satt med ryggen til henne.

Statsministeren tøyde pausen før hun foregrep spørsmålet Wenche Syvertsen ganske sikkert var på vei til å stille. «For å unngå lekkasje, har arbeidet med å arrangere dette toppmøtet vært ivaretatt av Statsministerens kontor under ledelse av regjeringsråd Clovenfeldt.»

Den indirekte mistilliten til de hemmelige tjenestenes evne til å holde tett, ble møtt med hoderisting fra Syvertsen. Men statsministeren lot seg ikke affisere. «Nå er det derimot på tide å koble inn de hemmelige tjenestene,» fullførte hun.

«På høy tid,» mumlet Martin Nord.

CCs øyne flakket advarende mot E-sjefen. Nord møtte regjeringsrådens blikk med en halsstarrig mine. Den byråkratiske alfahann-kampen varte i ett sekund før Nord så ned i bordet. Statsministeren betraktet opptrinnet med det nøytrale uttrykket i ansiktet hun så ofte anla i debatter med opposisjonen.

«SMK vil fortsatt ha det overordnede ansvaret for toppmøtet,» understreket Clovenfeldt. «Den daglige kontakten mellom oss og de hemmelige tjenestene blir ivaretatt av Gry Utvik under min ledelse.»

«Forberedelsene til et slikt toppmøte er svært krevende.» Bøygan tok ordet for første gang. «Da Barack Obama fikk fredsprisen, brukte Oslo-politiet to måneder på å forberede seg. Dette toppmøtet er mye større.»

«Jeg er sikker på at politiet, i samarbeid med Forsvarets spesialkommando, kommer til å håndtere situasjonen helt utmerket,» avbrøt Clovenfeldt ham. «Flere av statssjefene, inkludert USAs president, ankommer om morgenen og reiser tilbake allerede samme kveld. Oppgaven til dere tre,» Clovenfeldt gjorde en sveipende bevegelse med armen, «blir å sørge for god etterretning og et vanntett sikkerhetsopplegg.»

Måten regjeringsråden formulerte seg på, fikk Ida til å mistenke at han hadde memorert et sett snakkepunkter i forkant av møtet. Hun var usikker på om regjeringsråden helt forsto kompleksiteten i vertskapsrollen som Norge i all hemmelighet hadde påtatt seg.

«Og når finner møtet sted?» spurte Bøygan i et toneleie som lå nær opptil det han hadde brukt da han irettesatte vakten.

Ida forsto Bøygans frustrasjon, men å provosere regjeringsråden var aldri smart. Clovenfeldt smilte. Et stramt, humørløst smil.

«Jeg håper dere lærte noe av forberedelsene til Obama-møtet,» sa han kjølig. «For toppmøtet blir arrangert her på Akershus festning førstkommende fredag. Om fire dager.»

 

Dette sier anmelderne:

terning5"Blå storm er naturligvis en fiksjonsroman, men en forfatter med en bakgrunn som Ørjan N. Karlsson sitter nok med solid kompetanse om og innsikt i både etterretning, militærstrategisk tenking og forhold mellom stormaktene der Norge utgjør en strategisk part. Vår nærhet til Russland har vært og er stadig en geopolitisk utfordring som blant annet gir rik grobunn for litterær utforskning, slik denne forfatteren med hell gjør."
Finn Stenset, Tønsberg blad

"Og Karlsson har åpenbart gjort et grundig forarbeid som gir romanen tyngde utover det at den leverer spenning til leseren. Det er ikke vanskelig å forestille seg at både forsvarspolitikere, embetsverk og etterretningsfolk vil glede seg over at denne boken bidrar til å holde viktige debatter levende. Det bør også flere glede seg over."
Tarjei Gilje, Dagen

Relaterte artikler

Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...