Utdrag fra «Det golde landet» av Karin Haguen

Hva skjer når du vil ha barn, men ikke kan få det? Mens samfunnet vrir hendene og bekymrer seg for reproduksjonsteknologien som er i stadig utvikling, stiller de ufrivillig barnløse seg helt andre spørsmål: Hvorfor framstilles ufrivillig barnløse som kravstore? Ligger det og ulmer under det hele en forventning om at ufrivillig barnløse burde akseptere sin skjebne? Og hvordan skal du som feminist forholde deg til biologien, som setter begrensninger for når du burde prøve å få barn? 

I et personlig, litterært essay som spenner fra folkeeventyr og mytologi til historien om Dumbo, fortelles historien om hva det betyr å være ufrivillig barnløs, og om vekten av morskap og utenforskap gjennom ulike tider. Karin Haugen er utdannet litteraturviter. Hun jobber som redaktør for Bokmagasinet i Klassekampen. Det golde landet er hennes første utgivelse.

Les et utdrag fra boken her:

«I korridoren på avdelingen for assistert befruktning hang det en oversikt, laget i kartong, over antallet barn som var blitt født. Statistikken skulle inngi håp og tillit, og ble markert muntert: ett hjerte per fødte barn, i lange rekker bortover. Legenes kontorer var fulle av takkekort. Stive pappkort med bilder av nyfødte, uten unntak ført i pennen av kvinner som med kunstferdige tusjer og sin fineste håndskrift takket så hjertelig for hjelpen med Sivert, Amalie, Oliver! Barna var dandert på lammeull. Jeg holdt blikket fast rettet mot legen.

Skal du være ufrivillig barnløs i vår tid, bør du være det i den skandinaviske velferdsstaten. Her tilbyr det offentlige helsevesenet assistert befruktning, her har feminismen gitt unge kvinner en annen identitet enn vordende mødre. Jeg var ydmyk og takknemlig overfor alt dette, og over velferdsstaten og legekunnskapen som kunne hjelpe meg ut av barnløsheten. Samtidig gikk jeg svanger med bange anelser: Hvorfor prediker vårt samfunn at barn er den lykken alle burde søke, mens veien dit blir stadig lengre for stadig flere? Hvordan kan det ha seg at samfunnet bekymrer seg over synkende fødselstall, samtidig som ufrivillig barnløse framstilles som kravstore?

Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Det er slik Simone de Beauvoir åpner Det annet kjønn, en bok som mer enn noen annen har formet moderne feminisme. Emnet er irriterende, særlig for kvinner, kommenterer hun tørt. Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om ufrivillig barnløse. Emnet er irriterende, særlig for kvinner. Hvordan skal man som feminist forholde seg til kunnskapen om at antallet fruktbare år er begrenset?
Det ville vært smidigere å være en barselkvinne som nøyer seg med å takke sine foregangskvinner, sin velferdsstat og sine redningsmenn. Men det å være ufrivillig barnløs avdekker så mangemedisinske, kulturelle og samfunnsmessige paradokser at det får ikke hjelpe: Dette får bli mitt takkekort. Stiv papp. Korken av tusjen. Jeg skriver, så fint jeg kan: Hjertelig takk til alle dere som har båret meg fram hit! La oss snakke om deres dårskap.»

Dette mener anmelderne:

«Boka er enormt bevisstgjørende og stiller relevante samfunnsmessige spørsmål: Hvor mye tåler vi av hverandre, 'hvor stor makt har normaliteten?'.»
Maya Troberg Djuve, Klassekampen

«Karin Haugen viser hvordan de ufrivillig barnløse stenges ute fra normaliteten på alle kanter [...] Haugen skriver jevnt over så godt at det er en glede å lese, hun er lettfattelig og lærd, og hverken redd for å være frekk eller sentimental. Hun tegner et komplekst bilde av barnløshet, og sjonglerer mange elementer uten å miste balansen.»
Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

«For seksti år siden var p-pillens inntog i kvinners liv frigjørende. I vårt årtusen synker fødselstallene, ufruktbarhet i befolkningen stiger. Da trenger vi tenksomme, opplysende og innsiktsfulle essay som dette.»
Astrid Fosvold, Vårt Land