Utdrag fra «Dypet» av John Kåre Raake

Utdrag fra Dypet av John Kåre Raake

John Kåre Raake (f. 1962) er født i Skudeneshavn, bor nå i Oslo. Han er utdannet art director fra Westerdals reklameskole og har jobbet i over 20 år med reklame og kommunikasjon. Raake var med på å starte tegneseriemagasinet Pyton. Nå jobber han som dramatiker og manusforfatter, og har i løpet av knappe seks år i filmbransjen vært med på å skrive manuset bak filmsuksessene Gåten RagnarokBølgen og Skjelvet i tillegg til flere barnefilmer.

John Kåre Raake debuterte med thrilleren Isen i 2019 til strålende kritikker. Isen er allerede solgt til mange land.

Dypet er en dypt aktuell, intrikat og realistisk thriller.

Les et utdrag fra boken her:

E.K. Fyodorov-stasjonen, Tajmyrhalvøya

28. november 2018

1 meter over havflaten

Isbjørnen som står ti meter foran Anna Aune, kan komme opp i en hastighet på 30 kilometer i timen når den angriper. En gang for 18 år siden løp Anna 100-meteren på 11,1 sekunder. Det var raskt da, men ikke raskt nok nå.

Et gevær, hvorfor i helvete tok du ikke med et gevær? tenker hun. Fordi du er en pasient som virkelig burde holde seg i senga, ikke begi seg ut på vandring på det nordligste punktet i Sibir, midt på vinteren, i bekmørke.

Anna vet at om hun snur seg, vil hun se Fyodorov-observatoriet. Kanskje til og med se lyset fra sitt eget rom som ikke er mer enn to hundre meter unna. Hun vil gjenkjenne vinduet fordi Boris har plassert en julenissedukke i vinduskarmen. Men isbjørnen vil rekke å ta henne igjen på noen få sekunder, spjære buken hennes og forsyne seg av varme, dampende innvoller.

Bjørnen som så brått dukket opp av mørket da hun var på vei ned til stranda, står helt stille. Det svære dyret løfter på nesa, som om den vil lukte hva slags mat hun er.

Jeg kan rope, brøle, kanskje det skremmer den bort. Eller i hvert fall vekker noen folk som har tilgang til et våpen.

Men det blåser friskt, og selv om husene på basen ser ut til å kunne falle sammen hvert øyeblikk, er veggene godt isolert. Og mannskapet på observatoriet har hatt fest i kantina denne kvelden, hun måtte legge puta over hodet for å få sove da de begynte å synge russiske sanger. Det spørs om ropene hennes vil trenge gjennom vinden, veggene og alkoholrusen.

Hun løfter venstrehånda sakte opp for ikke å provosere rovdyret. I den ligger grunnen til at hun befinner seg utendørs midt på natten. En plastmodell av en russisk ubåt. Den sto utstilt i et glasskap i kantina sammen med modeller av russiske jagerfly og tanks. Hvorfor hun hadde bestemt seg for å ta modellen med ned til sjøen da hun våknet midt på natten, hvorfor hun i det hele tatt ville gå utenfor sykestua, det sto ikke klart for henne nå. Hun tror det var noe med en drøm, om Daniel Zakariassen. At han som hun hadde overvintret på Nordpolen med, ropte på henne. At han ville at hun skulle komme og hente ham fra dypet. Modellubåten er rundt en halvmeter lang, laget av plast. Ubrukelig som våpen.

I en glipe mellom hansken og jakken ser hun et plaster på huden.

Morfin.

Det var det hun hadde fått da hun klaget på smerter i låret. Deilig, herlig morfin. Sykepleierne på stasjonen var rause med morfinen. Var hun fremdeles rusa da hun våknet? Var det kombinasjonen av drømmen om Daniel og morfinen som fikk henne til å gjøre dette; å stjele med seg en modellubåt for å sende den til Nordpolen for å finne Daniels kropp? Eller var det det at hun ville dø?

Yann, skjønner du hva jeg holder på med akkurat nå? Er det meningen at jeg skal komme til deg nå? Er det nå jeg dør?

Men det kommer ikke noe svar fra den døde kjæresten, kun suset av vinden som farer mellom husene bak henne. Hun gir opp planen om å bruke ubåten som våpen, senker hånda sakte.

Da ser hun den.

En tykk planke ligger på bakken ikke langt fra henne, den har et rustent jernbeslag i ene enden. Ser ut som den har vært en del av en port.

Da hun løfter en fot for å gå mot planken, knurrer isbjørnen. Rovdyret begynner å gå fram og tilbake. Skal den angripe? Anna trekker pusten, setter foten i bakken og kaster seg fram. Hun hører bjørnen brøle da hun griper om planken og bruker momentet til å rulle rundt, komme seg opp på beina igjen. Nå er hun kun fem meter fra bjørnen, hun holder planken foran seg med jernbeslaget som en skarp spiss i enden.

Hun veiver planken mot det svære dyrets hode mens hun skriker: «Jeg har ikke noe usnakka med deg! La oss skilles som venner! Kom deg vekk før jeg slår hodet ditt i stykker!»

Bjørnen rygger litt unna, Anna følger på. Veiver med planken foran seg som et sverd. Morfinen har sluppet taket, smerten i låret er intens, men hun presser seg framover. Vil for all del ikke gi rovdyret en tanke om at byttet det jakter, er redd.

Isbjørnen brøler, hever hodet. Så blir den stående et øyeblikk mens den ser mot bygningen bak henne. Begynner å gå. Setter de svære labbene ned på snøen og går. Først langs sjøen, så endrer dyret retning og beveger seg mot kantina. Kanskje kjenner den lukten av mat.

Anna blir stående med planken og ser bjørnen luske inn på baksiden av kantina. Hun står en stund til for ikke å risikere at rovdyret brått kommer løpende for å ta henne i bakhold.

Så går hun tilbake og plukker opp ubåten, og kommer seg ned til strandkanten.

Vinden presser små, krappe bølger mot den grove morenegrusen som dekker stranda. En fargerik slange av plastsøppel bukter seg langs strandkanten. Tomme plastdunker, merkebøyer som har slitt seg løs, istykkerrevne garn, brusflasker fra hele verden. Søppel kastet eller blåst over bord fra passerende skip. Til og med et barns oppblåsbare, knallgule gummibåt har funnet veien til denne fjerne stranda. Hun stanser da en bølge treffer støvlene Boris har lånt henne. De er minst tre nummer for store, men fôret med ulvepels og deilig varme.

Hun bøyer seg ned og setter ubåten ned i vannet. En bølge skyller straks plastmodellen opp på stranda igjen. Hun tenker på ubåten kineserne fant på havbunnen, 4000 meter under isen på Nordpolen. Ubåten som de kinesiske forskerne egentlig ikke visste de hadde funnet, fordi en av deres egne var spion for supermakten som hadde senket ubåten. Spionen fjernet alle digitale spor fra radarskanningen av havbunnen, og deretter fjernet han forskerne. 14 mennesker drepte han. Daniel Zakariassen ble det siste offeret. 14 uskyldige drept for å beskytte en hemmelighet selv spionen som drepte dem, ikke ante hva var.

Anna plukker opp ubåten igjen. Det svarte plastskroget vibrerer i hånda da hun prøver å klemme det i stykker, men modellen er forbausende solid. Verken den eller minnene fra Nordpolen lar seg knuse.

Nei! Hun vil ikke tenke på noe av dette lenger og tar noen skritt tilbake, løper fram mot bølgene og kaster ubåten ut over havet. Vinden løfter modellen høyt opp i lufta før den slipper den ned i sjøen et godt stykke ute. Hun kan knapt se det lille skroget i det svake lyset fra basen, men blir stående til hun er helt sikker på at den er sunket, før hun snur seg og går mot det opplyste vinduet med Boris’ julenisse i. Tilbake til et løfte om en koselig jul i trygge omgivelser.

Anna sjekker om hun kan se isbjørnen oppe ved basen, mens hun tenker at hun endelig har lagt marerittet på Nordpolen bak seg. Aldri, aldri skal hun tilbake dit.

Hun ser ikke at modellubåten igjen blir skylt opp på stranda og blir liggende og vippe i bølgeskvulpene med tårnet lent mot en tom Coca-Cola-flaske.

Relaterte artikler

Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....