Les utdrag fra "Et system så storslått av man blendes"

Burlesk språkføring, fargerikt persongalleri og et tett sammenvevd mysterium. Endelig er den storslåtte romanen til P.O. Enquist-vinner Amanda Svensson ute i norsk oversettelse!

Amanda Svensson mottok den prestisjefylte P.O. Enquist-prisen i 2019 for Et system så storslått at man blendes, en roman som skildrer Millenniumsgenerasjonen og vår tids undergangsfølelse med både humor og alvor. Hun har begeistret kritikerne med sitt burleske språk, fargerike persongalleri og tett sammenvevde mysterium, og sammenliknes med forfattere som Thomas Mann, Marisha Pessl og Zadie Smith. Nå er den endelig ute på norsk, oversatt av Vibeke Saugestad.

Les et utdrag her!

Tredagersgråten kom tidlig til trillingenes mor. Men før den, barna, selvfølgelig. Først kom Sebastian, så kom Clara, så kom Matilda. Eller kanskje det var en annen rekkefølge – siden skulle ingen være helt sikre, for så fulgte nemlig ståheien da en av de tre nyfødtes hjerteslag opphørte, og pusten også. En lege kom inn i rommet. Ett barn ble båret ut i rakettfart, og et brett med ostesnitter, tyttebærsaft og tre svenske flagg ble båret inn i stedet (det var helt klart dårlig timing), og en far – det var trillingenes far – sto plutselig med en tom favn og visste ikke hva han skulle gjøre. Han tok en snitte mens kona, med de to gjenværende spedbarna trykket mot hvert sitt bryst, fødte morkaken.

Det var først etterpå han innså at det han selvfølgelig burde ha gjort, var å løpe etter legen som forsvant for å prøve å gjenopplive det tredje barnet hans. Han var muligens i sjokk, det var det kona hans tenkte siden, og dessuten kom jo barnet snart tilbake – plutselig lå det i farens armer igjen: lite, rynkete og andpustent, men helt klart levende. Det var som å få en ny sjanse, tenkte faren da han så ned på det nyfødte barnets dunete isse, og han bestemte seg for å gripe den. Trillingenes far var ikke dum, allerede første gang han stakk hånda innenfor trusa til tannpleieren sin, skjønte han to ting. Nummer én: at han ikke hadde sterke nok nerver til å leve et dobbeltliv i all evighet og derfor før eller senere ville bli nødt til å innrømme affæren overfor sin kone – som han egentlig elsket svært dypt, eller i hvert fall var svært avhengig av, og er ikke det i grunnen to sider av samme sak, resonnerte faren. Og nummer to: at det beste tidspunktet å gjøre dette på, måtte være når hun nettopp hadde fått ansvaret for ikke bare ett, men tre barn og derfor rimeligvis ikke kunne klare seg selv og følgelig heller ikke kaste ham ut.

Det viste seg å være en helt riktig vurdering. Trillingenes mor, som til daglig var prest i Allehelgenskirken i Lund, kjente i de skjelvende minuttene etter at de tre barna var blitt båret fram til livet på en bølge av blod og smerte, en redsel for framtiden som var så intens at den fikk selveste gudstroen til å vike. At et av barna nesten strøk med i noe legene siden skulle omtale som et uforklarlig tilfelle av asphyxia neonatorum uten varige komplikasjoner, forsterket – kanskje ikke så overraskende – denne redselen. I løpet av de drøye ti minuttene da hun i stedet for å kjenne de myke fotsålene som de tre barna i flere måneder hadde trykket mot hendene hennes gjennom bukveggen, plutselig bare hadde to, kjente hun en sorg så grufull og så bunnløs at den fikk all den sorgen som siden skulle komme, inklusive den hun ble påført av sin egen ektemann, til å blekne. I løpet av disse ti minuttene var hun innstilt på å slå Gud ut med barnas første badevann – for hvilken Gud ville vel rykke et nyfødt barn ut av sin mors armer før hun i det hele tatt hadde fått røre ved barnets rynkete lille hånd?

Sammenliknet med dette gudssviket framsto sviket fra den mannen som med munnen full av goudaost og loff dyrt og hellig lovte å bli og ta seg av barna og henne – bare hun kunne se gjennom fingrene med hans fingring i tannpleierens underbukser – som litt av en bagatell.

Dermed var det ikke sagt at hun ikke gråt.

Dermed var det ikke sagt at hun tilga.

Men det gikk, det gikk likevel an å være lykkelig. Så svimlende, jublende lykkelig over barna, over plutselig å ha en familie, om enn noe skakk og bulkete og ørlite grann falsk. Og over all verdens gull som plutselig trådte fram i så klare farger: kaffen, klementinene, de blafrende sykehusgardinene denne uvanlig varme og solfylte høstdagen da den litt vanskelige Sebastian endelig tok puppen på helt riktig måte og spiste seg ordentlig mett for første gang. Alt smakte så himmelsk. Alle farger var så sterke. Hver kroppslige fornemmelse, også de smertefulle, fikk en ny, nærmest euforisk dimensjon. I et hav av sterkt duftende blomster – for dette var på den tiden, på slutten av åttitallet, da det fortsatt var tillatt med blomster på sykehusenes fødeavdelinger – fikk trillingenes mamma i løpet av den uken hun ble værende på sykehuset med de litt undervektige barna, sakte, men sikkert tilbake troen på Gud og den himmelske kjærligheten, som kjærligheten til barna utvilsomt hørte inn under.

Da var det unektelig dårligere stilt med den jordiske kjærligheten til faren, men hun holdt likevel ut i mer enn to tiår. Hun hadde jo annet å tenke på. Matetider. Musikkskolekontingenter. Hemmeligheter.

Men til slutt skulle selvfølgelig ekteskapet rakne likevel.

Først kom trillingene, så kom dramatikken og gråten og dramatikken igjen. Deretter fulgte nesten tjuetre års våpenhvile. Men så kom omsider likevel den dagen da den siste av trillingene flyttet hjemmefra, den førstefødte Sebastian, som kanskje nettopp fordi han hadde vært den første til å forlate livmoren, hadde vanskeligst for å forlate redet. Selv om han ikke fløy lenger enn til en studenthybel på Delphi. Samme dag flyttet faren deres inn på et enkeltrom i Hotel Concordia. Det hadde ikke engang minibar, men stjerner utenfor vinduet, et helt verdensrom, faktisk, og han tittet ut gjennom vinduet og ble for første gang i livet slått av at verdensrommet var veldig, veldig stort og at mennesket, i forhold, var veldig, veldig lite.

Dette skjedde i 2012. Trillingene ble altså født i 1989, i oktober. Samme år ga faren moren deres en bit av Berlinmuren i julegave, som han hadde kjøpt av en gateselger utenfor Ica i Tuna. Tanken var at den skulle symbolisere forsoning. Hun slengte den i veggen og fortsatte å amme.

Sommeren 1994 ble hele søndre Skåne oversvømt av marihøner. Små røde prikker overalt, til og med i pelsen til hunden. Dette husket alle de tre søsknene enda de aldri hadde snakket om det.

Sommeren 1999 døde hunden og ble nærmest sømløst erstattet av en ny. Den var i likhet med den forrige en newfoundlandshund, og de ga den navnet Bernarda. Det hadde ikke noe med García Lorca å gjøre.

1994 var for øvrig også det året Sebastian tisset i senga 3,2 netter i uken i gjennomsnitt.

I oktober 1989 ble det på samme sykehus født en jente som fikk navnet Violetta. Hun hadde bemerkelsesverdig blå øyne, bemerkelsesverdig spinkle lemmer og pusten var merkbart anstrengt.

Våren 1995 lærte Clara å sykle, men ikke Sebastian og Matilda. Til gjengjeld lærte både Sebastian og Matilda å svømme den sommeren, men ikke Clara. Hvem som hadde best motorikk forble barmhjertigvis derfor et ubesvart spørsmål.

I 2016 dro Sebastian til London, Clara til Påskeøya og Matilda til Västerbotten. Etter det ble ingen av dem som før. Samme år skaffet moren deres seg en tomt i St. Månslyckans kolonihage. En frostkald morgen i februar støtte hun på en grevling der, hvis ramme lukt og vasse klør et øyeblikk fikk henne til å tro at hun lik Luther i slottet Warburg var havnet ansikt til ansikt med djevelen. Etter det tenkte hun alltid på St. Månslyckan som Skrekkens hage, et navn som fikk henne til å kjenne seg levende. Det var også startskuddet for det ønsket om å bli helt ren overfor frelseren som i løpet av de neste månedene skulle stille barnas allerede nokså kompliserte liv på hodet.

I 2004 fikk både Clara og Matilda sin første mens, henholdsvis i januar og februar. Sebastian fikk en Playstation 2.

 

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...