Les et utdrag

Utdrag fra «Fødselsdag» av Ida Jackson

Da Ida Jackson ble gravid, tenkte hun at hennes viktigste oppgave som flink, moderne kvinne var å komme seg uforandret gjennom svangerskap, fødsel og barsel. Hun skulle føde naturlig, og raskest mulig vende tilbake; jobbe som før, leve som før. Men hun oppdaget fort at både kroppen og barnet tilhørte biologiens, ikke sivilisasjonens rike. Det å sette et barn til verden ble en erfaring av å måtte gi seg hen til det organiske, til kaoskreftene, til alt som ikke lar seg kontrollere. Jackson skildrer fødselserfaringens språkløse, skremmende og overskridende natur, alt dette hun skal igjennom før hun kan møte blikket til det rasende urvesenet som er blitt til inni henne.

Fødselsdag er en litterær og selvbiografisk utforskning av livets opprinnelse, en personlig sterk, poetisk og politisk bok. En bok om å bli med barn, om å få et barn. Om å bli noen helt andre.

Ida Jackson (f. 1987) er forfatter og samfunnsdebattant som har utgitt et tosifret antall bøker både for barn, ungdom og voksne. Hun er mest kjent for den bestselgende barnebokserien om Brillebjørn (2017–) og den litterære sakprosaboken Morfar, Hitler og jeg (2014). Hun har vært nominert til Brageprisen to ganger. Hun debuterte i 2008 med den skeive selvhjelpsboken Jenter som kommer. Jackson er født og oppvokst i Fredrikstad. 

Les et utdrag fra boken:

Et hemmelig år

Vi er alle eks-babyer. Vi er alle her fordi noen holdt oss og holdt liv i oss. Alle som leser dette, har ligget sammenklemt og sparket en livmor-eier fra innsiden. Vi snakker lite om det. Men etter at det kom en ny person fra inne i meg, har jeg ikke greid å legge det fra meg. Jeg satt med barnet mitt i armene og forstod at alle rundt meg hadde levd et hemmelig liv de selv ikke husket, et liv som tilhørte dem som hadde håndtert kroppene deres.
   For meg var det å bli mor mitt livs største omveltning. Jeg gjennomgikk en enorm somatisk transformasjon, og på den andre siden av fødselen stod jeg i et ukjent landskap med en fremmed i armene mine: Et landskap jeg hadde gjennomlevd og glemt. En fremmed som føltes nærmere enn min egen puls. Jeg kunne se at jeg må ha vært et hjelpeløst og språkløst vesen. Nå har et annet hjelpeløst og språkløst vesen kommet fra meg. Jeg hadde så mange tanker, så mange planer, så mange forventninger til hvorledes jeg skulle navigere denne forvandlingen jeg selv hadde invitert inn. Alt dette smuldret opp i møte med den ultra-virkeligheten barseltiden er. Det fantes flust med instruksjonsmanualer for hvordan håndtere spedbarn på en optimal måte, men jeg fant ingen tekster som satte ord på mysteriet jeg befant meg i. Jeg hadde hørt andre beskrive det å bli mor som «magisk». Jeg hadde laget en hånlig lyd, fordi assosiasjonen min til magi var glitrende Photoshop-stjerner og Askepotts nye kjole. Jeg var ikke forberedt på at magien ville bestå av en plutselig forskyvning av alt jeg hadde tenkt på som fysikkens lover, kombinert med uante mengder forbudte kroppsvæsker. Jeg følte at jeg, midtveis på min vandring gjennom livet, befant meg i mørke, dype skoger, forvillet fra den vei jeg burde følge. Og som Dante, den italienske  dikteren som skrev sin egen reise gjennom helvete, skjærsild og paradis i Den Guddommelige Komedie, ville jeg gå på stier der det dukket opp uoverkommelige hindre. Det var bare at på denne reisen i
underverdenen som barseltiden min var, fantes det ingen Vergil som hadde gått før meg. Da Dante skjønner at det ikke er noen vei utenom å gå ned i selve underverdenen, får han med seg en veiviser som har vært der før ham. Vergil skrev et epos der hovedpersonen også reiser til dødsriket. Selv ikke Dante
dro til helvete alene. Men jeg følte meg fullstendig uten veivisere. Selv om jeg kunne se at nabolaget var fullt av folk som måtte ha vært gjennom den samme transformasjonen som meg. Erfaringen jeg var midt oppi, var selve grunnfjellet eksistensen vår hviler på. Og likevel følte jeg meg utrolig alene og uten forbilder i det hemmelige året. Én ting var fortellingen som gjennomsyrer hele kulturen vår: Den om selvstendighet, produktivitet og selvrealisering. Den som gjorde at jeg visste langt inne i margen at den beste måten å være mor på, den mest imponerende måten, var å gjennomgå svangerskap, fødsel og barsel uten at noen merket noen forskjell. At jeg beholdt alt jeg hadde vært før unnfangelsen og bare fikk et barn i tillegg. Jeg skulle ikke la min egen biologi tvinge meg til å gjøre noe jeg ikke ville. Og jeg skulle i hvert fall ikke la biologien min tvinge meg til å ville noe annet.
   Jeg sa til meg selv: Når jeg blir mor, skal jeg ikke bli en av de mødrene som knuger ungene sine så hardt inntil seg at de ikke blir selvstendige. Jeg skal ikke kvele dem med den grådige mammavarmen min, men dele dem villig med alle gode voksne og ofte ha barnevakt. Jeg skal ta den lille babyen og sende ham (eller henne, når jeg drømmer, er det alltid om døtre) fra fang til fang, jeg skal være fri og blid og ikke la det å bli mor forandre meg noe som helst. Når jeg blir mor, blir jeg en sånn mor som har babyer som ikke skriker og som sover på natten, det vet jeg med meg selv, det har jeg sett for meg, det er bare dårlige mødre som får skrikebabyer, jeg blir en god mor, en likestilt og opplyst mor, en kul mor, en som ikke er redd for litt skriking, en som aldri plager vennene sine med fortellinger om bæsj, en sånn mor er jeg nødt til å bli, bare se på alle disse tafatte mødrene rundt meg, hvorfor gjør de ikke en bedre jobb?
  Du ser venninner som går fra å være superambisiøse til å være ekstra lenge hjemme og utsette barnehagestart, og du tenker: Ikke meg. Ikke faen. Dette kommer ikke til å forandre meg. Jeg kommer til å være kul. Jeg kommer til å være hard. Jeg kommer til å komme tilbake til meg selv fra moderskapet
uten at noen kan se forskjell, merke forskjell, jeg kommer til å være med ut på byen og henge med, jeg kommer til å ha barnevakt og ikke la noe stanse meg, samtidig som jeg skal lage all babymaten fra bunnen og bruke tøybleier og gå på babysang og babygym og barselyoga og barselgruppe og gjøre alle mageøvelsene i Smart mamma med en gang ungen er ute, jeg skal tilbake i buksene mine fra før fødselen, bare vent, jeg kommer til å bli tynnere, enda tynnere, jeg får drahjelp av amming og
trilleturer, og bæreturer, og alle de spreke eventyrene babyen og jeg skal ut på, jeg kommer til å ha så lite å gjøre i perm at jeg starter et firma og begynner to ekstra blogger, hva om jeg bruker permisjonen på å lære meg dataprogrammering skikkelig? Det kommer til å gi meg et karriereboost, det er jeg
sikker på.
  Og så stod jeg der, i den mørke skogen, i møte med en virkelighet som var like umulig å komme forbi som den sultne ulven hos Dante. Og den eneste veien jeg kunne gå, var den jeg foraktet mest: Inn i det seigeste, mest moderlige mørket. Inn i alt jeg ikke skulle bli.

Relaterte artikler

Les et utdrag fra «Tom»

Les et utdrag fra «Tom»

«En elegant og original skrekkroman om galskap, kunstig intelligens og psykiatriens tragikomiske historie.» Cathrine...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....