Gripende og rørende

Dette sier forfatter Jennie Godfrey om bakgrunnen for boka Liste over mistenkelige ting:
«I Nord-England ble barndommen til en hel generasjon preget av seriemorderen Peter Sutcliffe. Et av mine klareste minner er fra dagen han ble tatt, da det viste seg at faren min kjente ham. Det ryster meg fortsatt å tenke på hvor tett på familien min han var. Denne boken er en hyllest til ofrene hans, til dem som over-levde, og til disse barna som i dag er voksne – og som jeg er en av. Liste over mistenkelige ting er et kjærlighetsbrev fra meg til dette velsignede landet.»

Les første kapittel:

1
Miv

Man kunne lett ha hevdet at det startet med drapene, men egentlig startet det med at Margaret Thatcher ble statsminister.
«Ei dame som skal styre landet, det er bare ikke riktig. De er ikke skapt til det», sa tante Jean samme dag som valgresultatet ble erklært. «Som om ikke den forrige gjengen var ille nok. Denne her, hun blir slutten på Yorkshire, og jeg skal fortelle deg hvorfor også.»
Hun drev og stelte på kjøkkenet vårt, gjøv løs på hver eneste flate jeg allerede hadde tørket over. Jeg satt i brun og oransje skoleuniform og pillet friske erter i et dørslag på det slitte, gule respatexbordet mens jeg passet på å putte en i munnen hver gang hun så vekk. Jeg hadde lyst til å påpeke at tante Jean også var kvinne, akkurat som Margaret Thatcher, men tante Jean hatet å bli avbrutt midt i en ordstrøm, og siden det bare var oss to der, var det ingen fred å få for alle hennes talløse meninger og oppfatninger. De var så mange at hun begynte å ramse dem opp.
«For det første», sa hun og ristet på hodet så de grå krøllene danset, «trenger du bare å kaste ett blikk på det fjeset, så skjønner du hva makt gjør med damer: De blir harde. Du ser jo at hun ikke har hjerte, ikke sant?» Hun løftet en tresleiv og understreket ordene sine med å vifte den mot meg.
«Hmm», mumlet jeg.
Jeg overveide om det var mulig bare å nikke litt innimellom mens jeg smugleste i boka som lå foran meg, med det ene hjørnet innunder dørslaget så den skulle holde seg åpen på riktig side. Men sjøl om tante Jean ikke hadde verdens beste hørsel, var de øvrige sansene sylskarpe, og hun ville ha kjent lukten av manglende oppmerksomhet, som en jakthund.
«For det andre så har hun allerede tatt melken fra sultne småunger og masse jobber fra arbeidsføre mannfolk.»
Jeg visste at i hvert fall noe av det var sant. Du kunne fortsatt høre regla «Maggie er en mjølketjuv, mjølketjuv, mjølketjuv …» på skolen min, flere år etter at hun hadde fjernet ordningen med de små flaskene med motbydelig lunken melk som vi pleide å drikke hver dag.
«For det tredje så er det disse jævla drapene hvert femte minutt. Det er det Yorkshire er kjent for nå. Døde jenter.»
Hun la vekk sleiva og åpnet døra til det eldgamle kjøleskapet vårt, som var rustent i hjørnene og knirket i protest mot å bli åpnet. Med et oppgitt sukk over det slunkne innholdet trakk hun fram den slitne notatboka med spiralrygg som hun hadde med seg overalt, trakk ut den like slitne blyanten som lå kilt fast i den, og slikket på spissen.
«Smør, melk, ost.»
Jeg så at hun formet ordene med munnen mens hun førte dem inn i boka i den sirlige skjønnskriften hun var så stolt av. Tante Jean likte å ordne opp i livets uryddigheter, sette alt på plass. Noen ganger føltes det som det var det hun prøvde å gjøre med familien vår. Hun skrev ferdig lista, stengte kjøleskapet og så på meg.
«Ja, og ikke bare døde jenter. Damemennesker av det slaget.»

Jeg kriblet etter å spørre hva slags damemennesker hun siktet til, og om de var av samme slaget som Margaret Thatcher. Jeg syntes det alltid var så fascinerende med damer tante Jean ikke syntes om – det var ganske mange av dem – men jeg visste av erfaring at hun verken forventet eller ønsket noen kommentar, så jeg droppet å si noe og gled heller dypere ned i stolen mens tante Jean gled dypere ned i oppfatningene sine. Jeg trengte imidlertid ikke å spørre hva slags drap hun snakket om. I Yorkshire visste alle at vi hadde en helt egen busemann, en som hadde hammer og hatet kvinner.
Første gang jeg hørte om The Yorkshire Ripper var to år tidligere, litt før jeg fylte ti. Jeg, mamma, pappa og tante Jean satt i dagligstua. Det var rett etter at tante Jean hadde flyttet inn hos oss, og jeg prøvde å tilpasse meg at vi var blitt en til i huset, å tvinge meg inn i den nye formen de forventet av meg. Jeg anstrengte meg for å bli mindre og stillere, men tross alle anstrengelser hadde personligheten min en tendens til å dukke opp som troll av eske.

Kveldsnyhetene gikk i svart-hvitt på det lille fjernsynsapparatet vi hadde stående oppe på en hylle. Mamma, pappa og tante Jean satt vaglet på sofaen og tittet opp på sendingen, nesten som de satt i en kirke og hørte på en preken. Håret mitt var vått etter ukas vask, så jeg fikk sitte i lenestolen som ellers var mammas faste plass når hun kom ned. Den sto rett ved gassovnen med de lysende rørene som gjorde meg varm i fjeset hver gang jeg snudde meg mot den. I resten av rommet var det så kaldt at man pustet frostrøyk. Jeg fulgte det brune, oransje og sennepsgule virvelmønsteret i teppet med øynene – det så ut som mønstrene man kunne lage med spiraltegneren jeg hadde fått til jul – da jeg merket en endring i rommet, som om all lufta var blitt sugd ut av det. Det føltes som alle satt og holdt pusten, slik vi av og til gjorde på skolen, til vi ble røde i fjeset og gispet etter luft og lo.

Jeg løftet blikket og så at en alvorstynget politimann nedlesset med offisielle distinksjoner hadde dukket opp på skjermen. Jeg så at pappa stirret oppmerksomt på mamma, som om han så etter livstegn. Da han ikke så noen, snudde han seg mot tante Jean og hevet og senket øyebrynene på en måte som vanligvis ville ha fått meg til å fnise. Men det var ikke det spor morsomt. Jeg kunne ikke skjønne hva som hadde skjedd.
«Jeg kan nå bekrefte at tjue år gamle Jean Jordan er The Yorkshire Rippers sjette offer. Det var et brutalt drap. Hun var blitt tildelt flere slag mot hodet med en stump gjenstand og knivstukket gjentatte ganger. Også dette offeret var prostituert …»
Jeg rettet meg opp i stolen – det var et nytt ord for meg. Samtidig kremtet pappa høyt for å overdøve lyden fra fjernsyns-apparatet, og tante Jean reiste seg for å bytte kanal, men enda rakk jeg å spørre: «Hva er en prostituert?»
Pappa og tante Jean så på hverandre igjen. Pappa vred på seg; tante Jean stivnet. Mamma fortsatte å glane på skjermen med tomt blikk, bare et nesten umerkbart signal avslørte at hun så på, en oppmerksomhet som tentes i blikket og sluknet igjen med det samme. Ingen så på meg,
Til slutt fant pappa stemmen sin: «Eh, det er, eh, en som hjelper politiet.»
«Vil du ha en kopp varm pulvermelk før du legger deg?» spurte tante Jean med granitt i stemmen og vinket meg med seg ut av rommet. Da jeg kom inn igjen, viste de noe helt annet på tv, og det var som om samtalen vår aldri hadde funnet sted. Etter den dagen hadde jeg alltid The Ripper i bakhodet et sted. På skolen ble kysse-sisten byttet ut med Ripper-sisten, en mye skumlere lek hvor guttene i klassen kneppet parkasen rundt halsen sånn at jakka åpnet seg bak dem når de løp, som vingene på en rovfugl. De fløy etter de peneste jentene i skolegården – blant annet min bestevenninne Sharon – som flyktet skrikende. Men ofrene hans festet jeg meg i grunnen ikke ved, fram til et par uker før parlamentsvalget, da nitten år gamle Josephine Whitaker, kontorist i et boligbyggelag i Halifax, ble drept.

Pappa hadde dratt på puben og lagt igjen avisa på kjøkkenbordet, og jeg plukket den opp fordi jeg ville rydde den vekk. Tante Jean kunne ikke fordra rot. Det er bildene på forsiden jeg husker best: det storøyde, smilende ansiktet til Josephine, innrammet av tjukt, brunt hår, side om side med bilder av det delvis tildekte liket hennes i den lokale parken, hvor hun var blitt stukket tjueen ganger med en skrutrekker og drept.
Det føltes som om noen jeg kjente var blitt drept. Kanskje skyldtes det alderen hennes – hun var ung nok til at mennene på tv omtalte henne som en «jente», og ikke så mange år eldre enn meg. Kanskje skyldtes det måten de beskrev henne på, med ord som uskyldig og respektabel. Hun var ikke et damemenneske av det slaget, som tante Jean pleide å kalle dem. Jeg studerte de bildene om og om igjen, sveipet blikket fram og tilbake mellom dem, og hjertet banket så hardt at jeg kjente det i ørene.
På valgdagen kom pappa hjem etter aftenstid, og jeg satt ved kjøkkenbordet, rastløs av sult mens jeg ventet på at han skulle bli ferdig med å vaske hendene og komme og sette seg. Den velkjente, søtaktige lukten av svette og håndrensekrem bølget gjennom kjøkkenet da han satte seg ned og rufset meg i håret, et av hans sjeldne tegn på hengivenhet.

«Snart klart, Austin», sa tante Jean med et nikk og satte en varm tekanne foran han. Jeg vred meg forventningsfullt på stolen. «Gi deg med det der, Miv», kjeftet hun og så på meg.
«Skulle tro du hadde maur i rumpa.»
Jeg stoppet umiddelbart og hang med hodet, bet meg hardt i leppa. Mamma hadde pleid å bruke det uttrykket om meg. Men da med et smil.
«Hvis du ikke har noe bedre å finne på, kan du gå opp med denne», sa tante Jean og ga meg et brett med en skål suppe, og den rike, fyldige tomatduften fikk hullet i magen til å utvide seg enda mer. Jeg snudde meg og så inn i dagligstua, og nå ble jeg oppmerksom på at den slitte lenestolen var tom. Det hadde tydeligvis vært en dårlig dag.
Jeg manøvrerte meg opp den smale trappa mens jeg holdt blikket stivt festet på brettet og suppen, og gikk med overdrevent forsiktige steg for ikke å søle en dråpe. Vel oppe satte jeg brettet fra meg på gulvet og banket forsiktig på døra, lyttet for å høre om det var bevegelse der inne, men det var helt stille. Jeg listet meg ned trappa igjen, og idet jeg nådde nederste trinn, hørte jeg det hviskende stønnet av en dør som åpnet seg, og pustet lettet ut. Da spiste hun i det minste. Dagen var ikke helt elendig.

Inne på kjøkkenet hadde tante Jean byttet ut forkleet med den vante strikkejakka som var stoppet i albuene og kneppet helt opp til halsen. Tante Jean holdt alt unntatt meningene sine under lokk, enten det var håret hun fikk lagt i tette krøller under en kuppel hos frisøren hver uke eller de tjukke, beige buksene som skjulte enhver antydning til hud. Nå sto hun og skar i en stor pai og lempet stykker over på tallerkener. Pappa var neddykket i de siste cricketresultatene i The Yorkshire Chronicle, men la fra seg avisa da maten ble plassert foran han. Så satt vi der, vi tre, nesten albue mot albue rundt det runde bordet og spiste.

Før tante Jean flyttet inn hos oss, hadde vi pleid å spise aftens i sofaen mens vi så på tv, og det var lov å lage lyder og fnise litt. Til og med under storstreiken en del år tilbake, da vi verken hadde lys eller varme i huset, gjorde mamma situasjonen om til en lek. Hun lot som vi var på telttur, og vi satt med duskeluer på hodet og spiste i lyset fra stearinlys og sang leirbålsanger. Vi måtte spise i mørket, men likevel var livet lyst den gangen, ikke grått og matt, som det ble da mamma stilnet og tante Jean flyttet inn for å fylle tomrommet.

Hun kremtet og gjorde plassen enda trangere ved å legge notatboka ved siden av tallerkenen og åpne den. Hun hadde ført inn flere sirlig nummererte grunner til at Margaret Thatcher var dårlig nytt for landet og særlig for Yorkshire. Ordene var nedskrevet med samme presisjon som de forlot munnen hennes med.
Pappa stirret ned i tallerkenen og spiste biff- og nyrepaien sin uten et ord. Det var umulig å se om han hørte etter mens hun gjentok de samme punktene som hun hadde delt med meg tidligere, med noen tilleggspoeng om at kvinner som innbilte seg at de var noe og noe hun kalte immigrasjon var grunnen til at Yorkshire var gått i hundene.

Hun sukket så de stramme krøllene ristet. «Jeg veit ikke, Austin. Noen ganger tenker jeg at vi like gjerne kan gi opp med en gang og flytte ned til søringene.»
Jeg stivnet med gaffelen halvveis til munnen. Mente hun det hun sa? I vår familie var det å flytte ned til søringene ensbetydende med en skjebne verre enn døden. «Vi er Yorkshire fra topp til tå», pleide tante Jean å si. «Heiene og veveriene her oppe har vært vårt livsblod så langt tilbake som øyet rekker.» Jeg la munnfullen som dinglet ytterst på gaffelen, tilbake på tallerkenen, matlysten var borte. Pappa kikket opp. Ordene glapp ut av meg før jeg rakk å tenke meg om: «Vi kan ikke flytte herfra.»
Sjøl jeg ble overrasket over hvor høy stemmen min var. De snudde seg mot meg.
«Sier du det?» sa pappa og så ut som han moret seg. Men det var ingen morskap å spore i ansiktet til tante Jean.
«Du gjør som du får beskjed om, du», sa hun og pekte på tallerkenen min, som for å si og det gjelder å spise opp maten din også.
«Men ALT er jo her», sa jeg og siktet til Sharon, min eneste og beste venn. Jeg fikk en klump i halsen og prøvde forgjeves å svelge den. Gråt var en av de mange tingene tante Jean ikke syntes noe om.

Pappa la ned kniven og gaffelen og så endelig rett på tante Jean i stedet for paien. Han tok en brødskive med et tjukt lag smør fra haugen midt på bordet og brukte den til å tørke opp sausen på tallerkenen med. «Jo da, kanskje du har rett», sa han etter en stund. «En ny start kunne vært bra for oss alle. Vi bør tenke på det.» Han løftet blikket mot taket og lyden av fottrinn som tråkket langsomt fram og tilbake på gulvet der oppe. Jeg løftet blikket, jeg også. Da jeg senket det, satt tante Jean og så på oss begge. Jeg så en følelse jeg ikke helt klarte å tolke i blikket hennes, men den ryddet hun fort vekk sammen med tallerkenene.
Det var da jeg skjønte at dette var alvor.
Den natta lå jeg våken i senga mens månen tittet gjennom en sprekk i gardinen og lagde tause skygger av pulten, bokhyllene og den tunge gamle valnøttgarderoben. De falmede og nå altfor barnslige figurene fra Skrotingane i tapetet virket som de fulgte meg med øynene. Synet av de velkjente skikkelsene ga meg en ny klump i halsen.
Jeg grep tak i sengekantene med begge hender, de gnisset mot det stive, kløende pleddet, og hodet og magen kvernet engstelig ved tanken på å forlate Yorkshire. Jeg kom til å huske den siste Guy Fawkes-kvelden vi hadde feiret i byen. Mamma hadde sagt at jeg var stor nok til å ta den store karusellen, og jeg husket at det føltes som jeg holdt på å bli slynget over kanten på verden da vi fløy rundt. Det eneste som hadde hindret meg i å skrike av redsel, var hånda til mamma som holdt min i et fast grep. Jeg kunne fortsatt huske hvordan den lune lukten av de mørke pepperkakene vi hadde spist, hang igjen på huden hennes. Nå visste jeg at det ikke kom til å skje igjen. De siste to årene hadde lært meg mye om hvordan et menneske kan endre seg. Og når jeg ikke kunne stole på mennesker, trengte jeg i hvert fall at steder og ting forble de samme. Vi kunne bare ikke flytte.

Jeg søkte mot den ene tingen jeg alltid kunne stole på. Jeg hadde aldri funnet noen trøst i dokker eller kosedyr, men strakte meg i stedet etter en nesten fillelest Enid Blyton-bok mamma hadde kjøpt til meg på loppemarked. Den lå øverst i en stabel ved siden av senga, omslaget var krøllet av elde, og sidene hadde begynt å løsne i limingen. Den tilhørte Fem-bøkene. Jeg var for stor til å vise meg offentlig med disse bøkene, men hjemme føltes de som gamle venner. Jeg elsket at hver eneste historie endte med at tante Fanny dullet med barna og passet på at de var rikelig forsynt med smørbrød.
De kjente og kjære setningene holdt meg beskjeftiget mens jeg ventet på den andre daglige trøsten jeg hadde. Hver kveld kom pappa opp og sa god natt, det var noe han hadde begynt med etter at mamma sluttet å snakke. Det var en mager erstat-ning for kveldene da mamma pleide å komme opp og stryke meg på hodet mens hun sang meg i søvn. Hun sang aldri dumme, barnslige sanger, bare melodiøse, melankolske sanger av The Beatles eller The Carpenters, som den vakre stemmen hennes fylte med sødme. Men siden det var den eneste aleinetida jeg fikk med pappa, hadde det blitt et kjærkomment ritual før han gikk ned og så på tv med tante Jean eller «stakk ut for en kjapp halvliter», noe som skjedde stadig oftere. Jeg la ned boka da han stakk hodet inn av døra, klar til å fyre løs. «Skal vi virkelig flytte?» spurte jeg.
Han kom inn og satte seg på sengekanten, plukket på en løs tråd i det heklede teppet jeg hadde over meg.
«Hadde det virkelig vært så ille?» spurte han med et smil. Han nikket mot Fem-boka som lå åpen i fanget mitt. «Jeg trodde du likte spennende opplevelser.»
Jeg ga han et overrasket blikk. Bruke mine egne bøker mot meg, det var et slag under beltestedet.
«Hva med cricketen?» sa jeg. «Du kan ikke følge Yorkshires cricketlag hvis du ikke bor i Yorkshire.»
Cricket var mitt og pappas eneste fellesspråk. De kompliserte reglene og uttrykkene i cricket var en del av mitt kjøtt og blod, takket være pappas besettelse med sporten. Ifølge familiemytologien var det nære på at mamma og pappa droppet å få barn fordi han var redd det kunne hindre han i å reise rundt og få med seg alle kampene til Yorkshire. Men så viste det seg at jeg slett ikke var den som satte en stopper for det. Jeg var klar over at jeg feiltolket regelen som sa at man måtte være født i Yorkshire for å spille på laget, men det hjalp ikke uansett. Pappa så på klokka, som om halvliteren ventet å se han på et bestemt tidspunkt. «Yorkshire er ikke hva det var», mumlet han og var på vei ut.
Jeg kjente at karusellen inni meg satte seg i bevegelse igjen.
«På grunn av drapene?»
«Jo da, delvis», sa han borte ved døra. «Men det der trenger ikke du å bekymre deg om.» Han sendte meg et tamt smil, slukket taklampa og lukket døra sakte etter seg.

Jeg fisket fram lommelykta fra under senga, tente den og fortsatte på boka. I løpet av bare noen sider hadde sinn og kropp roet seg under ordenes hypnotiske virkning. Jeg visste at favorittkarakteren min, Georgina – som ble kalt George fordi hun så ut som en gutt og hadde noe de kalte «djervhet» – ikke ville ha vært redd for å flytte, eller for The Yorkshire Ripper engang. Faktisk ville hun antakelig ha kalt sammen de andre i Fem-gjengen og prøvd å ta han.
Hva hvis noen tok han? tenkte jeg før jeg sovnet. Hva hvis drapene sluttet? Og vi kunne bli her? Da trengte jeg aldri å reise fra Sharon, og så kunne vi være bestevenner bestandig.

Jennie Godfreys Liste over mistenkelige ting er oversatt av Jan Christopher Næss.