Utdrag fra romanen «Alltid åpent»

En varm roman om kjærlighet, vennskap og store drømmer.

London er byen som aldri sover, og slik er det også på Stellas kafé. Bestevennene Hannah og Mona har akkurat bikket 30, de deler både jobb og bosted og forsøker å tjene til livets opphold mens de drømmer om det store gjennombruddet. En gang lå verden for deres føtter – hvor er den nå? 

Libby Page skriver både morsomt og bevegende om lokalsamfunn og menneskene som bor der, om behovet for å høre til og verdien av å drømme. 

Les et utdrag her!

Bjørnen heter Ernest. Det er i hvert fall det Hannah – som akkurat nå skyver opp døra til Stella’s – kaller den. Hun har et regnbuestripet skjerf stramt viklet om halsen og flammerødt hår som stikker ut under. Det er midt i september, men kjølig på denne tiden av døgnet, og hun er glad for det varme skjerfet og den knallrøde ullkåpen. Hannah kommer inn i kafeen og blir tatt vel imot av lukten av frityrmat og lyden av Johnny Cash som synger «I Walk the Line».

«God kveld, Ernest,» sier hun og nikker opp til bjørnen, som gjengjelder blikket med glassøynene, men ikke sier noe. «Eller skulle jeg si god morgen,» legger hun til.

Klokka over disken, med en Kellogg’s-reklame fra 1950-tallet malt på den runde urskiven, viser fem over tolv. Hun er fem minutter for sent ute til skiftet sitt, men til Hannah å være er det tidlig. Det å være sent ute er bare en del av den hun er, som tatoveringen på ankelen, at hun er konfliktsky, og de fargerike klærne hun har gjort til en uniform. Kvelden er teknisk sett gått over i morgen, men det føltes ikke sånn da hun tok bussen tidligere, da høylytte gjenger var på vei hjem etter en utekveld mens hun satt stille med hodetelefonene på, på vei til jobb.

Bortenfor bjørnen står en høy kvinne ved disken. En lang, mørk flette faller over den ene skulderen, og øyebrynene møtes i en grimase der hun står og leser. Huden har farge som mørk toast, og ansiktet er misunnelsesverdig fritt for urenheter og merker, med unntak av en liten, mørk føflekk rett under venstre øreflipp. Hun ser opp idet Hannah kommer inn, og blikkene deres møtes; de smiler gjenkjennende til hverandre. Mona.

«Hei,» sier Mona samtidig som Aleksander, vakthavende kokk, roper fra kjøkkenet: «Den bjørnen er veldig død!» med sterk polsk aksent.

«Ikke hør på ham, Ernest,» sier Hannah idet Mona putter boka si, et skuespill, i lommen på det røde og svarte forkleet hun har knyttet om livet. Hun fisker ut et likedan forkle bak baren og kaster det til Hannah.

«Gi meg et øyeblikk!» sier Hannah, tar imot forkleet og henger kåpen og skjerfet sitt over ryggen på en av de mange tomme stolene.

«Jeg er lei for det,» svarer Mona med et sukk. «Jeg er helt pumpa. Jeg har vært på bena i tolv timer.»

I dag jobber både Hannah og Mona dobbelt skift. Stella, eieren av kafeen og sjefen deres, vet de begge bryr seg mer om lønna de får, enn om regelverket for fornuftig arbeidstid.

Mona strekker seg, strekker ut armene på en elegant måte som en annen danser umiddelbart ville ha gjenkjent som et tegn på en delt lidenskap. Hun legger en hånd mot nakken og masserer den hardt.

«Jeg vet det,» svarer Hannah, stapper klærne sine ned i en eske under disken og knytter forkleet. «Nå er det min tur.»

«Heldiggrisen.»

Mona har vært her siden klokka 12 dagen før, da sola sto høyt over husene og kafeen var full av folk som spiste en tidlig lunsj. Da var fletta stram og forkleet rent, men nå er håret bustete og forkleet fullt av flekker – ketsjup, kaffe, melkesøl. Trass i dette og selv om skiftet hennes er over, drar hun ikke med det samme. I stedet er denne stille stunden mellom natt og dag en mulighet for Hannah og henne til å oppdatere seg på hva som skjer. Ikke at de ikke treffes ofte. Foruten at de jobber sammen, deler de leilighet også.

De deler en tidligere kommunal toroms leilighet i Haggerston, hvor Hannah bruker det som skulle være stua, til soverom. Det var ikke sånn noen av dem hadde sett for seg at de fortsatt skulle bo etter fylte tretti. De hadde sett for seg at de skulle eie en leilighet, og kanskje en liten hage med plass til grill og en hund. Men så er da også mange ting ved livet deres annerledes enn det de forestilte seg da de var yngre.

Leiligheten ligger i tredje etasje i en hesteskoformet bygning med utsikt ned til en felleshage hvor opphøyde bed huser en blanding av rufsete bærbusker og frukttrær, pene rader med grønnsaker og bar, ubrukt jord som kattene i strøket bruker som do. Inne i leiligheten er rommet til Mona samvittighetsfullt ryddig. Det eneste som står fremme, er en yogamatte og noen vekter borte ved døra, romaner og innbundne biografier om berømte dansere pent arrangert i bokhyllene, og over sengen en stor ramme som er fylt med masse fotografier. Sengen er dekket av nyvasket, nystrøket hvitt sengetøy, en ekstravaganse som får Hannah til å le av Mona hver gang hun ser henne stå ved strykebrettet og streve med det store dynetrekket. Hannah har ikke brukt strykebrettet en eneste gang siden de flyttet inn for fire år siden.

Hannahs rom er mer kaotisk, men også mer personlig. Klærne hennes ligger konstant strødd på gulvet, og det går en sti av sko hun har sparket av seg bort til sengen. De skjuler delvis en fargerik rye som ligger oppå det slitte vegg-til-vegg-teppet. En dyne med krøllete blomstret trekk og diverse puter fyller sengen. Sentimentale småting samler støv i vinduskarmen, det er viklet en lysranke rundt hodegjerdet på sengen, og på nattbordet står det en krukke med blomster, Hannahs ukentlige utskeielse.

De fleste dager står det et tørkestativ i gangen med fargerike plagg (Hannahs) og et utvalg ankellange bukser og romslige topper i dempede farger (Monas). Veggene i leiligheten er fulle av bilder av Frida Kahlo, Katharine Hepburn, Virginia Woolf og plakater fra yndlingsoppsetningene deres.

Men bildene er hengt opp med strips som er spesielt laget for ikke å sette merker på veggene i leieleiligheten, som er malt i en litt grålig magnoliafarge som ingen av dem ville ha valgt selv. Til jul dekorerer de leiligheten med selvlagede papirranker og inviterer vennene sine på gløgg og innbakte pølser, men de gidder aldri å kjøpe juletre, siden begge reiser fra byen i juleuka og hater tanken på å komme tilbake til nakne greiner og en million furunåler på gulvet. Hjemmet deres er av den flyktige, provisoriske sorten, men det føles likevel som deres egen bit av London.

Hannah vokste opp i en liten landsby i det sørlige Wales, og der ble hun boende mens hun studerte dans og scenekunst i Cardiff. Etter eksamen dro hun til London. Hun var en del av en konvoi med scenekunstnere som kom til byen sammen, og noen av dem treffer hun ennå, mens andre drev gjennom byen og forsvant ut av livet hennes, men dukket opp i andres i stedet. Hun har bodd i London i ni år og husker ennå når hun først begynte å kalle London «hjemme», mens foreldrenes hus i Wales ble først «hjemme hjemme» og senere «hjemme hos foreldrene mine». Etter et mislykket toårig forhold flyttet hun som tjuefemåring ut av leiligheten hun hadde delt med kjæresten, og inn i et nytt kollektiv. Hun dro med seg et halvt sett kjøkkenutstyr, gitaren og platesamlingen, og hadde plutselig behov for et sted å bo. Det var i det huset i Bounds Green som hun delte med andre kunstnere og skuespillere, at hun møtte Mona. Det hadde vært en lettelse da de året etter bestemte seg for å flytte sammen – å dele med ett menneske føltes i hvert fall litt bedre enn det hektiske bofellesskapet som hadde vært deprimerende likt de første stedene hun hadde bodd i London.

Mona hadde en slik tilnærmet amerikansk aksent man får som elev på internasjonale skoler. Hun hadde tysk mor og argentinsk far, og vokste opp i Singapore hvor hun gikk på internasjonal skole mens begge foreldrene arbeidet på universitetet der. Da hun var fjorten, ble foreldrene skilt, og faren vendte tilbake til Argentina hvor han snart giftet seg på nytt. Monas halvbror Matías ble født da hun var sytten. Da hun ble atten, flyttet Mona fra Singapore til London (en by hun hadde drømt om, men aldri vært i) og tok utdannelse i dans. Nå har hun venner og familie spredt over hele verden, moren og faren på hvert sitt kontinent og noen skolekamerater fremdeles i Singapore, men andre i Amerika, Australia eller Europa. På sine verste dager føler Mona det som om hun ikke hører til noe sted. På sine beste dager hører hun hjemme overalt.

For begge to er servitørjobben bare en del av livet. Når de fyller ut skjema hvor de må oppgi yrke, strever begge med å finne et kortfattet svar. Hannah: Sanger/servitør. Mona: Danser/servitør. Livet er i stadig forandring: en daglig balansegang mellom interesser og behovet for å tjene til livets opphold. Dessverre har det de siste årene vært mest jobbing og lite tid til interesser. Ikke bare hadde de forestilt seg at bosituasjonen ville være annerledes i denne fasen av livet, men ingen av dem hadde forventet å arbeide som servitør fremdeles. Men jobben legger til rette for jakten på den drømmen de begge fremdeles har, trass i alt. Begge kvinnene er drevet av store ambisjoner som iblant bobler opp i en ukontrollerbar følelse som ligner nostalgi: nostalgi for et liv de forestilte seg, men aldri helt har fått realisert. Den gnager på dem og gir dem en følelse av tomhet, men samtidig fyller det dem med en energi som ikke har noe utløp, en retningsløs kraft. Mange av vennene deres har leiligheter, ektemenn, unger og kjæledyr. De har hverandre og disse ambisjonene.

Sangen i kafeen skifter, og den raske introen til «Tutti Frutti» gjaller i høyttalerne. Hannah slipper kjøkkenhåndkleet hun har i hendene.

«Kom igjen!» sier hun og begynner å vrikke på hoftene og svinge med hendene over hodet.

«Jeg vet ikke om jeg klarer det, jeg er helt utkjørt!» sier Mona med et stønn.

«Du er aldri for trett til å danse,» svarer Hannah.

Mona tar seg i det, så overgir hun seg til denne løsslupne tradisjonen, beveger på hoftene og deretter armene. Det er en regel de har – hvis de er på samme skift og denne sangen kommer på, må de danse. Hun husker ikke helt hvem som startet det – sannsynligvis Hannah, den gangen de begge nettopp hadde begynt å jobbe på kafeen og trodde det bare skulle bli noe midlertidig innimellom auditioner. Nå virker det veldig lenge siden, men tradisjonen har festet seg, kanskje fordi det minner dem begge om hvordan det føles å være så full av håp og ambisjoner at du bare må danse.

Heldigvis er kafeen tom denne gangen. Vel har Mona klassisk skolering, men når hun ikke står på scenen, danser hun vilt og løssluppent. Hannah tar etter Mona og rister og vrikker og vifter med armer og ben som om de har lyst til å skille lag med kroppen, og håret pisker om ansiktet som en lysende rød manke.

«Vi er for gamle til dette,» sier Mona mens hun svinger seg entusiastisk.

«Definitivt!» sier Hannah til svar. Men ingen av dem slutter å danse.

Hannah er halvt oppmerksom på bevegelser utenfor kafévinduet – bussene og bilene og de få menneskene i gatene – og lyden av Aleksander som stønner «Ikke den forbanna sangen igjen» fra kjøkkenet, men den andre halvdelen av henne er oppslukt av musikken og følelsen av venninnens kropp som beveger seg ved siden av hennes. Plutselig er hun fylt av minnene om alle de andre gangene i livet når musikken har overveldet henne: de første sangtimene på skolen, den første gangen hun opptrådte på samfunnshuset, og mer nylige sangjobber på kjellerbarer hvor føttene klistret seg til gulvet, men det ikke gjorde noe fordi alt er sang. For Mona er det følelsen av kroppen som strekker seg og svaier, som griper henne. Selv etter å ha vært på bena i mange timer behersker kroppen fortsatt dansen.

Da musikken stopper, ser de seg rundt som om de er halvt i svime og plutselig husker hvor de er. Frityrlukten driver ut fra kjøkkenet, og lysene kaster et plutselig grelt skjær over kafeen. De fanger hverandres blikk, tenker den samme tanken, men sier det ikke høyt. Hva gjør vi her fortsatt?

Hannah rister av seg tanken og griper i stedet etter en klut og begynner åndsfraværende å tørke av kaffedisken.

«Fortell meg hva som har skjedd i dag?» spør hun.

Dette er også et ritual de har – de deler observasjoner om gjestene som har vært i kafeen, noen de bevitnet, andre de forestilte seg. Som servitører kan de gli sammen med omgivelsene – de er et like fast inventar på Stella’s som bjørnen Ernest og de glorete bildene på veggen. Det gir dem en perfekt anledning til å betrakte og lytte.

«Altså, den ulykkelige soyalattedama skal endelig skille seg,» sier Mona mens hun vandrer mellom bordene, ordner med papirserviettene og tørker over bordflatene, «og det er faen meg på tide, ifølge venninnen hennes. I hemmelighet har hun spart til egen leilighet – nå har hun funnet en i Limehouse som hun elsker, så hun kan endelig erkjenne at hun vet om sidespranget, og flytte ut. Hun tar med seg katten.»

«Så bra for henne,» svarer Hannah, som vet hvem Mona snakker om med en gang. Hannah kan se for seg scenarioet: Gjesten sitter i sofaen med en koffert ved føttene og katten på fanget da mannen kommer hjem, og hun roper ham inn i stua og forteller ham rolig at det er slutt, at hun vet om den andre dama og ønsker dem alt godt – advokaten hennes vil ta kontakt snart, og hun regner ikke med at det vil ende godt for ham. Tankene går brått til Jaheim, hennes siste kjæreste. Det er tre uker siden de slo opp, og såret er fremdeles åpent. Et øyeblikk lurer hun på om Mona har lagt merke til det skarpe gispet og gjettet hvor tankene hennes vandret, men det virker ikke sånn, for hun snakker videre.

«Det var en voldsom krangel i ettermiddag også,» sier Mona. «En mor og en tenåringsdatter. De snakket et språk jeg ikke dro kjensel på, så jeg fikk selvfølgelig ikke med meg akkurat hva de sa, men jeg la merke til at jenta hadde en øyebrynspiercing som virket fersk, så kanskje det hadde noe med det å gjøre.»

Hannah smiler. Hun husker at hennes egen mor ble sint da hun fikk en tatovering, en liten noterekke på venstre ankel, da hun fylte tjueto. Hun hadde fri mellom et par sommerjobber og var hjemme i en uke, og hun lå på en solseng i hagen og nøt en sjelden solskinnsdag mens faren strevde med parasollen. Moren hadde vært rasende. Hannah hadde bitt det i seg – vanligvis gjorde hun alt hun kunne for å unngå konfrontasjoner – men det kokte inni henne. Det var hennes kropp, som det alltid hadde vært, og hun var en voksen kvinne.

Mona nøler litt.

«Jeg har noe å fortelle deg,» sier hun til slutt.

«Ja?» sier Hannah, legger fra seg kluten hun hadde tørket av benken med, og snur seg mot Mona for å vise at hun lytter, at venninnen har hennes fulle oppmerksomhet.

«Jeg ble innkalt til ny audition!» sier Mona og smiler med rødmende kinn.

Det blir et kort øyeblikk da Hannah ikke sier noe, og ansiktet er uttrykksløst. Hun kjenner hjertet hamre i brystet og et plutselig søkk i magen som om hun holder på å falle. Men etter et sekund finner hun smilet sitt, graver det ut som et par nøkler fra bunnen av en veske. Hun tar et skritt frem og gir venninnen en klem.

«Det er fantastisk, Mona,» sier hun.

«Det kommer sikkert ikke noe ut av det,» sier Mona, som har pessimisme som sin vanlige forsvarsstrategi. «Det er bare en callback, ikke et sikkert tilbud.» Men hun smiler, og Hannah kan lese smilet hennes.

Hun er ikke sikker på hvilken audition dette er – begge går på så mange at de for lengst har sluttet å dele alle detaljer – men hun er fullt klar over hva en ny audition betyr. Da de først flyttet sammen, føltes det som om karrierene til Hannah og Mona var i samme fase, men Hannah vet at dette har forandret seg de siste par årene. I det siste har hun følt det som om hun har havnet langt i bakleksa. Hun lener seg mot kaffedisken for å skjule at hun skjelver på hendene.

Hannah vil helst ikke innrømme at hun er sliten, verken for seg selv eller Mona. Men hun er det. I forrige uke var det en audition for en sangrolle som forteller i en moderne sirkusforestilling som er ganske kjent. Hannah visste at det var en kjempesjanse, og at hun burde satse ordentlig. Men hun visste også at det ville være lange køer med andre håpefulle på audition, som alle var kjempegode til å synge, og de fleste var sikkert flere år yngre enn henne. Og plutselig klarte hun bare ikke tanken på det. Da dagen kom, angret Hannah på at hun hadde fortalt Mona om det – hun var så entusiastisk og ønsket henne lykke til som alltid, men egentlig ville Hannah bare bli liggende i sengen. Men hun visste at hun kunne ikke det. Så lenge de har kjent hverandre, og særlig siden de flyttet sammen, har sånn oppmuntring vært deres greie. Dette er noe de har sammen, og de har alltid passet på å presse hverandre til å gjøre sitt beste. Mona ville ha sagt at hun måtte gå på auditionen, og blitt skuffet om hun ikke gjorde det. Så Hannah kledde på seg og gikk hjemmefra, men ombestemte seg i siste øyeblikk og gikk på en kafé i nabolaget og spiste lunsj i stedet. Om kvelden sa hun til Mona at hun ikke fikk rollen, og Mona åpnet en flaske vin til trøst. Hannah har fremdeles ikke fortalt henne sannheten.

Mens Hannah ser på Monas smilende ansikt, tenker hun tilbake på den forrige ordentlige oppsetningen, som ble holdt i et teater i Islington for flere måneder siden. Det var en kveld hun hadde måttet finansiere selv, og etter leien for stedet og betalingen til de andre musikerne gikk hun ikke med overskudd, selv om rommet var fullpakket av venner og familie som hadde kjøpt billetter og kommet for å støtte henne. Trass i utgiftene hadde det kommet én bra ting ut av det. En venn av en venn som hadde kommet, jobbet på et hotell sentralt i London og hadde anbefalt henne for hotelldirektøren. Hun var blitt tilbudt et par prøvejobber i oktober, hvor hun skulle synge i cocktailbaren. Hannah holder godt fast i tanken på disse jobbene – det er bare tre uker til nå – og lurer på om det endelig kan være begynnelsen til noe større, og muligheten til å slutte i jobben på kafeen for godt.

Begge har hatt hellet med seg før – jobber som de begge har elsket – men oppsetninger tar slutt, og smaken forandrer seg. Og hvert år kommer en ny strøm med ivrige, spretne, berømmelseshungrige unge utøvere til London og møter opp på de samme auditionene som Hannah og Mona. Alle kan synge, alle kan danse. Men de fleste av dem er nå ti år yngre enn Hannah og Mona, og noen av dem har det lille ekstra, dette «ekstra» som er så umulig å gripe eller beskrive. Hannah tenker på det som «gnist». Noen mennesker bare gnistrer. Det er dem blikket trekkes mot i en gruppe som danser på scenen, stemmen som løfter seg fra et kor – de menneskene som har evnen til å bli et skinnende individ i en mengde med paljetter og jazzhender.

«Når er neste audition, da?» spør Hannah og setter alt inn på å holde smilet på plass i ansiktet.

«I morgen. Eh, strengt tatt i dag. Klokka halv ti,» svarer Mona.

«Au – fikser du det?»

«Jeg må jo det. Jeg skal legge meg til å sove med en gang jeg kommer hjem; forhåpentligvis får jeg nok søvn til at jeg i hvert fall nesten får koordinert bevegelsene mine. Og så er det kaffe, da.»

«Send en tekstmelding og fortell hvordan det går, ok?»

«Klart det.»

Mona nøler.

«Jeg har så veldig, veldig lyst på denne jobben, Hannah,» sier hun, lavere denne gangen, mens hun ser ned på hendene sine. Mona er vanligvis så fattet, mye nøyere enn Hannah med å skjule engstelsen over karrieren. Hun pleier aldri å vise hvor nervøs hun er før en audition, men bruker i stedet energien på å forberede seg, og nekter oftest å snakke om hva hun føler hvis Hannah spør.

«Jeg må bare få denne sekvensen helt riktig,» svarte hun ofte når Hannah spurte om hun var nervøs, og føttene ga angsten trippende utløp i en fullkomment koreografert dans.

På kafeen står Hannah og ser på venninnen, for en gangs skyld med en dyster mine i ansiktet.

«Det vet jeg du har,» svarer hun. Og hun gjør det. Når hun ser på Mona, kjenner hun det – den velkjente følelsen i magen, en lengsel som ikke er blitt svakere med årene, selv så utmattet hun er. Hun trekker pusten dypt.

«Du kommer til å klare deg strålende, du er så god,» sier hun, og i stedet for å ønske henne lykke til – begge har fått teaterets overtro under huden – legger hun til: «Brekk et bein.»

Hannah kaster et blikk på klokka: Den er nesten halv ett.

«Hva gjør du her ennå?» sier hun plutselig. «Du burde ha nevnt auditionen med det samme, så ville jeg ikke ha holdt deg her så lenge og fått deg til å danse til dumme sanger og snakke med meg.»

Hun ler, men sannheten er at dette er de beste stundene sammen med venninnen. Når natten langsomt blir til dag og kafeen nesten er tom, når det er stille nok til at de kan prate og lage milkshake til seg selv uten at noen legger merke til det. Det er en spesiell følelse, hemmelig, og helt deres egen.

Mona gløtter på klokka.

«Det gjør ikke noe. Men du har rett, jeg bør nok gå.»

Hun tar ut sakene sine under disken og bytter ut forkleet med den svarte kåpen, vinker da hun er klar. Hannah løfter kluten og vinker tilbake idet Mona går mot døra. Og så er hun borte, går ut i lyset fra gatelyktene og forsvinner nedover veien. Et øyeblikk blir Hannah stående i venninnens fravær og fyller det rommet hvor hun nettopp har vært, og hodet er fullt av de tingene hun hadde tenkt å si til henne. Usagte ord klaprer inni henne som nattsvermervinger mot en lyspære.

Etter å ha stirret ut av vinduet en stund og fulgt Mona med blikket lenge etter at hun forsvant nedover gata, vender Hannah oppmerksomheten mot kafeen igjen. Når tankene vandrer og bekymringene hennes for karrieren og fremtiden truer med å overmanne henne, merker hun at det hjelper å forankre seg med denne utsikten, med hverdagens detaljer. Hun fortsetter å vaske, og denne gangen konsentrerer hun seg om kaffemaskinen, tørker av den sølvblanke overflaten, og kafeen ser tilbake på henne i speilbildet.

Da kaffemaskinen er blitt ren, finner hun en stol og setter seg og venter på å betjene dem som måtte komme vandrende inn fra byen utenfor.

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...
Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over...