Les et utdrag

Skinnende døde tar utgangspunkt i Mazdak Shafieians egne opplevelser fra den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak, samt samfunnsendringene i Iran i tiden etter den islamske revolusjonen i 1979. I et sansevart og billedrikt språk skriver Shafieian fram en dramatisk barndom hvor krigen mot nabolandet avløses av krigen mot egne myndigheter.

Shafieian (f. 1980 i Iran) er bosatt i Oslo. Han har studert ved Skrivekunstakademiet i Hordaland og er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Bergen. Han debuterte som forfatter i 2006 med diktsamlingen Dyregravsmørke. 

Les et utdrag fra boken:

Lukten av sot og brent olje i et halvmørkt rom, og et dusin fyrstikkesker foran meg ved en flakkende parafinlampe: Det er år 1366 etter den iranske solkalenderen, og 1987 etter den gregorianske, og jeg er syv år, like gammel som krigen mot Irak, på flukt i en liten landsby uten strøm, i nærheten av Khorramabad. Det er trykkende varmt i rommet, og det surrer og sitter fluer overalt; på veggene som er av leire og halm, på benken vi har tallerkener og bestikk på, og langs gulvet og særlig rundt parafinlampen, hvor også andre insekter og småkryp liker å samle seg. Men vi føler oss trygge og er nokså rolige, fordi skorpionene avskyr lyset og sniker ut av sprekkene sine først når det blir helt mørkt. Og dessuten har vi tettet åpningene i døren pertentlig igjen, med kitt og tøyfiller, og i vindusnisjen har vi lagt frem små poser med fuktede tobakksblader, for å holde dem på avstand.

Madrassen min ligger likevel der, rett under dette lave vinduet av gammelt treverk, som åpner mot gårdsplassen foran huset, hvor vi har leid dette lille rommet. Om natten når alle har lagt seg og den eneste lyden i rommet er den kneppende stemmen fra radioen pappa til enhver tid lar stå på, ser jeg gjennom vinduet ut på de små, gulgrønt skinnende lampene i granatepletreet på gårdsplassen, som jeg er blitt fortalt at er ildfluer. De er mange og lyser sterkt, blinker svakt og langsomt, spredt ut over hele grenverket som et mindre stjernestøv, mens en tynn og blek stripe i bakgrunnen stikker opp gjennom mørket som et fastfrosset stjerneskudd, for iblant å svaie litt og lage knirkende lyder.

Det er den nakne flaggstangen i landsbyen, festet løst i jordgrunn på baksiden av huset, som folk har fjernet flagget på, da irakiske fly nå og da flyr veldig lavt på vei til byen, for ikke å bli oppdaget av radarene, og det er en viss fare for at de ser flagget og forveksler stedet med en leir, og slipper bomber over oss. Men stangen står igjen og er godt synlig fra her jeg ligger, bortsett fra når utsikten en sjelden gang blir dekket av noe annet: en høne som har hoppet opp til vindusnisjen og rykker med hodet, den sukkersøte røyken fra ovnen i gårdsrommet når husverten ved morgengry baker brød, eller mor som står på utsiden for å lukke vinduet.

Ellers er luften glassklar og ren her om sommeren, og jeg har verken sett noen tåke eller fuktighet siden vi kom hit i april, etter at bombingen av byen ble intens igjen og skolene nok en gang stengte. Da måtte vi fortsette å lese de siste ukene før eksamen hjemme, søsteren min og jeg, med hjelp fra far og mor som selv er lærere. Og nå skal vi begynne i nye trinn om et par måneders tid, jeg i andre klasse og søsteren min i tredje, uten at vi vet om skolene kommer til å åpne med det første, ettersom det fremdeles er bombe- og missilangrep i byen.

Men vi er blitt vant til det og det har alltid vært slik: at vi har vekslet mellom å bo hjemme og være på flukt, selv om bombingen sjelden opphører de månedene vi er tilbake i byen. Den avtar bare, som en slags våpenhvile, og videre gjelder det bare å være forberedt og ta med seg gjenstandene av verdi, når det blusser opp på ny og vi må pakke og dra igjen. For byen kommer til å være avfolket og leiligheten ubebodd en god stund, utsatt for innbrudd og plyndring, samme hvor kraftige låser og stengsler man setter for dører og vinduer. Derfor har vi tatt med det røde, håndknyttede teppet vårt, samt den 14-tommers svart-hvitt-tv-en som nå står i det innerste hjørnet i rommet, pakket inn i en tykk plastfolie, på venstre side for meg, her jeg sitter nær parafinlampen sammen med faren min, mens vi hvisker til hverandre for ikke å vekke søster og mor.

Anmelderne mener: