Les et utdrag

Utdrag fra Tolv ord fra Oskar Maier av Levi Henriksen

Levi Henriksen er tilbake med en ny roman. Tolv ord fra Oskar Maier ble til etter at forfatteren fikk tak i brevene hans mor skrev til sin store ungdomskjærlighet, Oskar Maier: Den tyske unggutten og gartnerlærlingen som måtte forlate Norge, trekke i uniform og dra til Østfronten, der han havnet i russisk krigsfangenskap. Disse kjærlighetsbrevene har blitt hjertet i det rørende morsportrettet Levi Henriksen har skapt.

Historien om den brått avsluttede kjærligheten mellom de to er noe Tea Henriksens musikersønn har båret med seg gjennom hele livet, som falmede bilder i et fotoalbum. Moren er for lengst død, og sønnen har lagt fortiden bak seg. Nå har han søkt havn i Kongsvinger for å forberede seg til å reise til Sverige for å skrive sanger til det som skal bli hans aller siste og beste plate. Men like før avreise dukker Oskar Maiers etterkommere opp i byen. Med seg har de alle brevene Tea Henriksen skrev til sin kjære Oskar, og en krans til å legge på graven hennes.

Levi Henriksen debuterte i 2002 med novellesamlingen Feber. I 2004 kom romanen Snø vil falle over snø som har falt, som ble tildelt Bokhandlerprisen. I 2018 ble han tildelt Vidar Sandbeck-prisen for sitt forfatterskap. Han har også blitt tildelt Acerbiprisen, Hedmark fylkes kulturpris og Kongsvinger kommunes kulturpris. I tillegg til å være forfatter er han sanger og låtskriver og har siden 2005 utgitt seks album. Den siste plata med Levi Henriksen & Babylon Badlands kom i 2019 og het De utålmodige av hjertet.

Les et utdrag fra boken:

Det gryr av dag. Snart skal telefonen ringe, og en stemme jeg aldri har hørt før, fortelle meg at ikke bare var mamma den store kjærligheten til en tysk soldat, men hun reddet også livet hans under krigen. Mens hun var gift med pappa. Så ingenting er tilfeldig, og en tid er satt for alt som skal skje. For hva er egentlig oddsen for å våkne opp, og så er Garmisch-Partenkirchen noe av det første jeg tenker på? Før det rekker å bli natt, skal dette navnet mamma skrev under et bilde i et gammelt fotoalbum, få en helt ny betydning i livet mitt.

Søvnen bruker tid på å gli ut av kroppen, og jeg befinner meg i et slags mentalt ingenmannsland der jeg bruker tid på å klatre meg opp og vekk fra avgrunnen natta har åpnet i meg. Eller, det er mer som en kinosal der det snurres film non stop. Drømmene mine har alltid vært som en blanding av klassikere og moderne kunstfilm. Sistnevnte har noen ganger fått meg til å tro at jeg holder på å bli gal. Hjernen min finner opp mennesker når jeg sover og setter meg i helt absurde situasjoner.
 Denne morgenen drømmer jeg om en skihopper, ikke faren min eller noen nåtidige levende, men en navnløs hopper som svever bakken ned. Det får meg til å tenke på hoppuka, og den siste norske hopperen som vant i Garmisch-Partenkirchen.

Jeg er tilbake i Kongsvinger, hjembyen min, og værelset jeg våkner i er som et kart. Sprekkene i de hvite himlingsplatene er som riksveier, fylkesveier og bakveier gjennom lavlandet, og i de umalte golvplankene avtegner det seg en hovedvei fra dobbeltsenga til det takhøye klesskapet og videre over terskelen som ligger som en riksgrense ut mot stua. Senga er av ibenholt, og den brysthøye kommoden av et massivt treslag jeg ikke kjenner. Da jeg forsøkte å flytte på lenestolen der jeg legger av meg klærne om kvelden, måtte jeg legge skuldra til. Jeg har overnattet her mange ganger, men aldri hatt leiligheten for meg selv.
Det er kanskje derfor sanseinntrykkene blir så mye sterkere. Lydene i huset om natta, den ubestemmelige lukta av gammelt som selv hyppig lufting ikke helt har klart å fordrive.
 Jeg har søkt havn hjemme før jeg skal ut og reise alene en siste gang. Jeg pleier å kalle det menneskets laksepest, dette at vi aldri slutter å kalle stedet hvor man vokser opp for hjemme. For meg er det dessuten et paradoks, for stedet jeg pleide å kalle hjemme, selv 25 år etter at jeg dro derfra, finnes ikke lenger. Jeg brente ned barndomshjemmet mitt for fire år siden, og etter det har jeg ikke vært tilbake på Skogli. De første ukene etter brannen ventet jeg stadig på å bli arrestert, eller i det minste avhørt, men jeg så aldri noe til politiet. Huset var fraflyttet og ikke forsikret, menneskeliv sto aldri i fare, og det var åpenbart ikke snakk om svindel. Så egentlig gjorde jeg den nye eieren en tjeneste, for eiendommen jeg lovet å overta på dødsleiet til faren min, skulle uansett bli til grus. Rent moralsk var dette vinn-vinn både for meg og eieren. Ved å brenne alt ned, fant jeg en måte å holde løftet til faren min på. Ingen andre mennesker skulle noensinne få bo i rommene han bygde, i våre minner.

Jeg vet det ble hvisket om at det var jeg som gjorde det, men det har aldri vært slik at det man snakker om seg imellom på Skogli nødvendigvis blir gjentatt inne i Kongsvinger, og i hvert fall ikke med noen fra øvrigheta til stede. Den eneste, bortsett fra min kone, som visste at jeg hadde bodd i barndomshjemmet mitt før det brant, var pappas beste venn, Sigsten, og han ville heller skåret av seg tunga enn å tyste på meg. Nå kan han forresten ikke tyste på noen lenger.
 Jeg reiser meg fra senga og går inn på kjøkkenet og setter på kaffetrakteren.
 Noe av det beste med Kongsvinger, er at du har tid til å venne deg til tanken på at det ligger en by her når du kommer kjørende, du runder ikke brått en sving, og så er den der. Og uansett hvilken himmelretning du kommer fra, så ser du festningen trone beskyttende oppe på toppen av åsen. Som sint ung mann var jeg blind for dette. Jeg så bare veiene som gikk ut av byen, og tenkte aldri på at de samme veiene også ledet inn til Kongsvinger. Byen er et knutepunkt, og hovedfartsårene i distriktet går nesten alle forbi denne svingen ved Glomma-kneet. Kommer du Osloveien og skal til Sverige, må du gjennom Kongsvinger. Jeg har ofte lurt på om alle rundkjøringene er anlagt for å demme opp for gjennomfarten. Kanskje byplanleggerne håpet at folk skulle bli så lei denne slalåmkjøringen at de bare vrengte bilen inn på nærmeste parkeringsplass og vilkårsløst ga seg over til byen, til festningen, trehusbebyggelsen og elva. 
 Det er akkurat det jeg trenger før jeg begynner å lage sanger til min aller siste plate. En mental nullstilling, som å svinge inn til sida av veien og la omgivelsene få tid til å synke på plass i meg. I forkant av de siste plateutgivelsene mine har jeg gått rett av turnébussen og satt meg ned på arbeidsrommet for å skrive. Jeg må gjøre det annerledes nå, trenger å være helt alene. Barna har for lengst flyttet hjemmefra, og selv om kona mi alltid har gitt meg plass, er det noe som forstyrrer hjemme. Om ikke annet så min egen forestilling om hvilke forpliktelser jeg har som mann i eget hus. Derfor har jeg lånt leiligheten til Pål, trommeslageren i det første ordentlige bandet mitt, mens han er i Australia. Leiligheten ligger tvers over veien for byens eldste hotell, ikke så langt fra der øvingslokalet vårt lå. Jeg har vært her i en drøy uke, og har fire dager igjen før jeg skal dra videre. Det å ha noe å forlate, om ikke annet enn følelsen av hvem du en gang var, har alltid vært et godt utgangspunkt for å komme i skrivemodus. Døra i kjøkkenskapet knirker i protest da jeg skyver den åpen for å hente et krus for dagens første kaffe. Som alltid gir lukta av nytraktet kaffe meg en følelse av at dagen er min til å eie. Jeg går inn i stua og åpner vinduet for å sanse godsvognene som ruller forbi på jernbanesporet. Gnistene fra kjøreledningen, sveiselukta av oppbrudd, hjulas hvinende sang mot skinnene og den nesten umerkelige bevegelsen i leiligheten. Blå vogner fra DFDS, hvite fra NorCargo og grå fra Maersk. Mamma pleide alltid ha bibelvers i en svart bolle på kjøkkenbordet, små papirlapper med forskjellige farger. Ord for dagen. Sjelens GPS. Mannakorn. Kall det hva du vil. Det var en føring for alle som tror, og mamma trodde virkelig på at ingenting er tilfeldig. Hver dag trakk hun et nytt vers opp fra bollen, og ofte noterte hun ordene hun fikk i margen eller på de blanke sidene foran i bibelen. 2. Kor. 6:2, Ordsp. 17:6., Esaias 45:5–6 ble skriblet ned som om det skulle være en hemmelig kode mellom henne og Gud. I noen tilfeller noterte hun kolonnevis. Overskriftene «Ekteskap og hor», «Jerusalem» og «Gi til de fattige» samlet alle en hel rekke bibelvers. Mamma fant alltid ord å støtte seg til, og jeg skulle ønske jeg hadde det på samme vis. At hver dag kom med sin egen bruksanvisning, at ordene kom lett til meg.
 Gibsonen står oppstilt ved sida av kofferten min foran bokhylla. Jeg stryker fingrene over strengene, men gitaren forblir i stativet mens lyden blander seg med forvrengningen fra jernbanesporet. Fredag skal jeg følge godsvognene i retning Sverige. Det er da jeg skal begynne å skrive sanger for alvor. Mitt siste album skal bli det beste. Tanken på å se Sverige gjennom et togvindu får en rytme til å løsne inne i meg. Ideen til en melodi. Noe monotont med få korder. Jeg strekker hånda ut mot gitaren idet telefonen ringer, og fordi jeg venter en avklaring om de siste musikerne til innspillingen, gjør jeg noe jeg aldri pleier:
Jeg tar telefonen uten å sjekke hvem som ringer.
 – Hello? sier en damestemme på engelsk.
 – Hallo, sier jeg kort da jeg skjønner at det ikke er den jeg trodde det var.
 Stemmen sier navnet mitt med en ubestemmelig aksent, og jeg skal til å legge på, da jeg hører dama sier navnet til mamma.
 – Kan du gjenta! What? sier jeg.
 – Stemmer det at moren din het Thea Thorsen og etter hvert Henriksen? sier stemmen på dårlig engelsk.
 Det er underlig plutselig å høre navnet til mamma uttalt på et annet språk, så jeg vet ikke om jeg bare nikker eller ikke gir noen respons i det hele tatt, men dama stiller spørsmålet på ny.
 – Ja, sier jeg. – Thea Thorsen, etter hvert Henriksen, var mora mi.
 – Kan det stemme at hun hadde tysk kjæreste da krigen
brøt ut?