Bjørnstjerne Bjørnson

1832 - 1910

Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) hører til "De fire store" i Norge, sammen med Ibsen, Kielland og Lie. Han var Norges store nasjonsbygger; en drivkraft både i politikken og litteraturen. Bjørnson brakte det borgerlige drama til Norge, og hans bondefortellinger var nyskapende.

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson ble født på Bjørgan prestegård i Kvikne 8. desember 1832, der han tilbrakte de første fem leveårene før familien flyttet til Molde. Alt mens han gikk på middelskolen, viste Bjørnson et politisk engasjement – han skrev leserinnlegg i lokalavisen. Etter fullført middelskole og examen artium fra "Heltbergs studentfabrikk" (1852) jobbet han som journalist og kritiker, og kjempet da for en norsk scenekunst. Han publiserte også noveller i tidsskriftet Illustrert Folkeblad.
I 1857 debuterte han med bondefortellingen Synnøve Solbakken, og ble med det umiddelbart anerkjent. Samme året debuterte han som dramatiker med Mellem Slagene. I årene som fulgte, var han instruktør og kunstnerisk leder på Det Norske Theater i Bergen, og der traff han skuespillerinnen Karoline Reimers, som han giftet seg med i 1858.
Det tok ikke lang tid før Bjørnson var etablert som Norges store dikter, og fra 1863 fikk han dikterlønn. Den sa han imidlertid fra seg da Stortinget for tredje gang stemte imot forslaget om å gi Alexander Kielland slik statslønn.
Fram til 1872 skrev Bjørnsom først og fremst bondefortellinger og historiske dramaer, men også kjente dikt som "Ja, vi elsker". Fra 1873–75 oppholdt han seg i Italia og Tirol, og der skrev han En falitt og Redaktøren, og førte med det det moderne, borgerlige drama til Norge.I 1883 kom skuespillet En handske, der Bjørnson krever at også mannen skal være seksuelt "ren" før ekteskapet. Med det utløste han en større moraldebatt.
Bjørnson var politisk aktiv gjennom hele sitt liv. Han var sterkt engasjert i det radikale Venstre, og han reiste rundt og holdt brennende taler om problemer i samtiden; om moral, religion og sosiale forhold. Gjennom mer enn et halvt århundre var han talerør for alt nytt som brøt fram, og den store "ånden" i det norske samfunnet.
Bjørnstjerne Bjørnsom fikk Nobelprisen i litteratur i 1903, som første skandinav og tredjemann i verden.
Utgivelser:
FORTELLINGER OG ROMANER
Synnøve Solbakken. 1857
Arne. 1859
En glad Gut. 1860
Smaastykker. 1860
Fiskerjenten. 1868
Fortællinger, I-II. 1872
Brude-Slaatten. 1872
Kaptejn Mansana. 1879
Støv. 1882
Det flager i Byen og paa Havnen. 1884
Paa Guds Veje. 1889
Nye Fortællinger. 1894
To fortællinger. 1901
Mary. 1906
SKUESPILL
Mellem Slagene. 1857
Halte-Hulda. 1858
Kong Sverre. 1861
Sigurd Slembe. 1862
Maria Stuart I Skotland. 1864
De Nygifte. 1865
Sigurd Jorsalfar. 1872
Kong Eystejn. 1873
En Fallit. 1875
Redaktøren. 1875
Kongen. 1877
Det ny System. 1879
Leonarda. 1879
Over Ævne. Første Stykke. 1883
En Handske. 1883
Geografi og Kærlighed. 1885
Over Ævne. Andet stykke. 1895
Paul Lange og Tora Parsberg. 1898
Laboremus. 1901
På Storhove. 1902
Daglannet. 1904
Når den ny vin blomstrer. 1909
DIKT
Digte og Sange. 1870
Arnljot Gelline. 1870
Lyset. 1895
ARTIKLER OG TALER
Artikler og Taler, I–II. 1912–1913 (ved Chr. Collin og H. Eitrem)
Selvstændighedens Æresfølelse. Artikler og taler 1979–1905. 1974 (ved Knut Johansen)

Utgivelser