Cecilie Treimo

Cecilie Treimo (f.1976) er norsk-svensk. Hun er født i Fredrikstad og flyttet som tiåring til Halmstad, Sverige og bodde der ut hele skoletiden. Utdannet cand. mag. med historie, språk og kunstfag. Bor nå i Ski. I 2011 fikk hun Norske Barne- og Ungdomsbokforfatteres (NBU) debutantpris Trollkrittet for debutromanen Løpe baklengs, og i 2013 Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for Sommerhuset.

Utgivelser
Sommerhuset (2013)
Løpe baklengs (2010)

Lenker
Intervju, NRK

Intervjuer

Forfatteren om boka Løpe baklengs og om det å lese og å skrive generelt:

Idéen til "Løpe baklengs" fikk jeg så tidlig som i 1992, da jeg gikk i 9. klasse på svensk skole. Vi hadde et merkelig obligatorisk fag som het barnekunnskap, og læreren her fortalte en sann liten historie om noen barn som endte med å rømme fra sin alkoholiserte mor til faren. Moren hadde da i lang tid skjult drikkeproblemet sitt for hele verden, og faren, den eneste som visste alt, var det ingen som hørte på. Dette lille skjebnebildet festet seg i meg og jeg bestemte meg for en gang å skrive en roman om det. Jeg begynte en vårdag i Sveits i 1997 og holdt på til og fra i mange år – helt til Gyldendals og Norlis barnebokkonkurranse ga meg en god anledning til å bli ferdig – og omsider en faktisk utgivelse!

Jeg har alltid samlet på slike små historier, enten det er noe jeg har hørt folk fortelle eller det er små notiser jeg har lest i avisen. Det skal ikke så mye til før et lite bilde eller noen få ord blir til en mye større fortelling inne i hodet mitt. Hvorfor akkurat denne historien etterhvert ble den viktigste, er ikke så godt å si. Heller ikke hvorfor den ble akkurat som den ble. Det har vært en lang prosess hvor jeg har vært innom mange ulike vinklinger og utfall. Jeg ble fort mer interessert i personene enn i selve handlingen. Hvem det handler om, er minst like viktig som hva det handler om. Jeg vil forstå hvorfor personene er som de er og hvorfor de gjør som de gjør.

Hovedpersonen i historien min er 11 år og et ulykkelig, frustrert og ganske paranoid barn. Han og to yngre søsken bor sammen med moren, som drikker i hemmelighet. Han opplever hvordan hun gradvis blir et annet menneske. Som den eldste av søsknene er han den eneste som forstår alvoret, og dermed er han også alene om fortvilelsen og maktesløsheten. Han er livredd for hva som vil skje dersom noen oppdager at moren ikke lenger er en egnet omsorgsperson. Han er alene med noe stort og farlig, som han ikke vet hvordan han skal håndtere. Midt oppe i dette skal han fremdeles prøve å være barn, noe som i seg selv kan være vanskelig nok når man fra før er en som skiller seg ut og er litt annerledes.

Jeg har alltid likt litt mørke og dystre temaer, helt fra jeg var barn. "Jeg elsker det mørke og svære, der spænder en ukendt kraft og volder en sødme, lykken aldri har haft," heter det så vakkert med min yndlingsdikter Tove Ditlevsens ord. Det er ingen tvil om at det er mye som kan være tungt og at verden til tider kan være riktig så mørk, både for barn og for voksne, og det er det jeg ønsker å si noe om. Men alt er ikke helsvart. Innimellom slår også glimt av håp, små drypp av glede og lykke ut i full blomst og forandrer alt, iallefall for en stund. Slik står skjønnhet og drøm i kontrast til det vanskelige i tilværelsen. Det er livet slik jeg ser det...

Jeg prøver å skriver slik jeg husker jeg selv likte å lese. Det er nok mulig at jeg var en litt utypisk leser som barn. Jeg lærte å lese svært tidlig, og har alltid vært bok-gal. Jeg hadde med bøker til barnehagen og leste høyt for tantene. I min fars hus var et stort rom med innebygde bokhyller som rakk helt opp til taket, fulle av alle slags fristende bøker. Jeg pleide å klatre rundt i disse hyllene og kikke på titlene – særlig blant Agatha Christie og Alistair MacLean var det mye som lød forferdelig spennende for en 8-9-åring. Kanskje var det dette, sammen med alle frk. Detektiv-bøkene oppe på mitt eget rom, som fikk et par av jentene i klassen, med meg i spissen, til å skrive vårt eget mord-mysterium – "Mord på gata," på hele 8 sider! – som vi fremførte som skuespill på skoleavslutningen i 2. klasse. I barnebøker er det ofte viktig med fart og spenning eller mysterier i handlingen, men jeg ble raskt mindre opptatt av dette og og mer av det menneskelige – og av språket.

Jeg liker poetiske tekster. Jeg husker det som noe spesielt og tankevekkende de gangene jeg fant en bok som skilte seg ut med et særlig vakkert språk eller som skildret indre liv og tanker mer enn handling. På skolebiblioteket fant jeg i 5. klasse Per Nilssons "Mellan vakna och somna." Den handlet om en person som bare gikk rundt og tenkte. Jeg diskuterte den med en venninne, og vi var enige om at den var rar, men veldig bra. Vi hadde bare ikke sett noe slikt før. Året etter oppdaget jeg Tormod Haugens "Slottet det hvite." Det var en storslagen leseropplevelse og desidert den vakreste boken jeg hadde lest til da. Desperat etter medhold rullet jeg en lapp inn i bokryggen med oppfordring til andre lesere om å skrive ned sine meninger og kommentarer der, før jeg leverte den inn på biblioteket igjen. Sørgelig nok kom det aldri noen svar.

Jeg visste allerede som 11-åring at jeg ville skrive historier – jeg var bare ikke helt sikker på om hva. Mens jeg ventet på inspirasjon og idéer begynte jeg å skrive brev, mange og lange. I tenårene var alle de andre ute og holdt på med aktiviteter, mens jeg kunne sette meg ned hvor som helst i verden med blokk og penn og skrive brev i timesvis. Jeg oppdaget etterhvert at dette var en god måte å få fortalt både små og store historier, samt å utbrodere tanker, stemninger og følelser rundt alle mulige emner. Da jeg første gang hørte begrepet "poetisk realisme," tenkte jeg: er det ikke det jeg har holdt på med i alle år da? Det er iallefall det som har ført meg hit og endelig fått min første roman ferdig!

Og forhåpentlig kan det etterhvert også føre til flere...

Utgivelser