Psykologspesialistene Akiah Ottesen og Zemir Popovac snakker om makt og kultur i terapirommet. De spør seg hvor bevisste terapeuter er på sin egen kulturelle og kontekstuelle bakgrunn i møtet med pasienter? Og hvor mye reflekterer vi over våre egne kulturelle blindsoner? 

Om du ønsker å fordype deg mer i noen av temaene vi er innom i samtalen, kan du sjekke ut noen av studiene vi referer til her:

• Innvandrerpasienter presenterer oftere symptomene sine annerledes enn det legen forventer (Bjørkli, 2019; Straiton et al., 2014)

• De får oftere ikke-spesifikke diagnoser (Straiton et al., 2018)

• Det tar flere konsultasjoner før de blir henvist til andre-linje tjenester (Diaz et al., 2014; Lyratzopoulus et al., 2012)

• Generelle helsetjenester som rettes mot majoritetsbefolkningen, uten tilpasninger til innvandrerpasienter, gagner ikke innvandrere like mye. Over tid fører dette til økte helseforskjeller mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerbefolkningen (Toleikyte & Salway, 2018)

• Depresjon er mer knyttet til sosial isolasjon og postmigrasjonsvansker (tap av identitet, kompetanser, diskriminering) enn til opplevde traumer under krig og flukt (Burnett & Peel, 2001)

• Svekket mental helse og økte psykiske vansker er mer relatert til postmigrasjonsvansker enn til opplevde traumer (Blackburn, et al. 2011)

• Tiltak rettet mot postmigrasjonsvansker gir sterkt utslag i bedret mental helse hos flyktninger (Schweitzer, et al. 2006)

• Postmigrasjonsvansker bidrar sterkt til utviklingen av psykiske vansker (Li, et al. 2016)