Den andre Jakobsstigen

Diktene i Ingrid Nielsens andre diktsamling leter seg frem til sprekker i den synlige verden, utålmodige etter å finne utganger og nye muligheter for liv og sansning – for en annerledes frihet. Diktene kan forflytte seg fra ekornøyets svarte blunk i en skog, via et skrått ord i en trappeoppgang til et gatekapell i Italia. Her er kjærlighetsdikt om en sekundlang drøm, om å gå seg vill i Manchesters gigantiske haller; og her er dikt der ulike stemmer fletter seg sammen og åpner glemte minner, håp om redning, ord som bærer. Dette er en samling dikt som trekkes mot forbindelsene mellom et liv her og nå og de andre stedene som viser seg, i drømmer og bilder, og i andres stemmer. Kort sagt: Dikt som sirkler omkring steder der en Jakobsstige kunne ha vært reist.

Anmelderne mener:

«Utforskende og drømmende dikt av beste merke.»
Henning Howlid Wærp, Aftenposten

«Diktene er skrevet på en måte som blander autoritet med barnlighet. Rytmen i dem oppleves ivaretagende, mens de likevel ofte er på vei ut av det trygge, utålmodig etter å skape en større frihet for tankene og livsutfoldelsen. […] Nielsen er ingen formfornyer eller språkkritiker, men variasjonen i uttrykk vitner likevel om en poet med selvtillit og ledighet. Åpenheten mot mysteriene, mot det ukjente midt i alt det vante, gjør at diktene beholder en ferskhet, og dessuten at man som leser får lyst til å bære med seg denne poetiske holdningen ut i livet. Den nevnte viljen til å avsløre verden fører først og fremst til en dypere sansning av den, og en større varhet for alt vi ikke vet eller kan vite. Avsløringen lar vente på seg, og sånn sett er poeten dømt til å fortsette – heldigvis.»
Katrine Heiberg, Morgenbladet

«Poetisk universalkur mot pandemi og alle andre plager […] Med Ingrid Nielsen som tolk blir vi rikare på augeblikk å halda tak i, rikare på håpet om at det finst noko bak, eit større rom og meir meining.»
Sofie Braut, Stavanger Aftenblad

«I Ingrid Nielsens poesi bærer den synlige verden i seg et håp om tingenes andre side. […] [Den] stadige vekslingen mellom innside og utside gjør diktene til Nielsen dynamiske, og skjerper leserens oppmerksomhet. […] Den andre jakobsstigen handler mye om individets porøse yttergrenser. Flere av diktene strekker seg mot andre og fokuserer på intimitet, uten at relasjonens art – er det en venn, et barn, en kjæreste? – er tydelig utskrevet. Diktene går i blant så nært på den andre, at ansiktet viskes ut og blir "…den tynne huden under øynene …råsilkehuden …". Diktet "Vær meg i morgen" – et høydepunkt i samlingen – er et besatt dikt, med en intensitet som sprenger seg ut av det veltalende og gir ordrer, desperat: "Gå inn dit jeg var (uten å ringe på) / ta meg ut derfra (uten å spørre) / og ras for meg …". Grensen mellom diktets du og diktets jeg splintres i en umulig ikke-samtale, som stadfester den enes absolutte avhengighet av den andre. Når diktet nærmest skriker: "Skriv alt ned / for meg." er skillet mellom individets utside og innside fullstendig utvisket, og denne nærheten er både redning og utslettelse. Denne kompleksiteten er talende for hvor nødvendige og akutte disse diktene er.»
Gunnar Wærnes, Vårt Land

«I Ingrid Nielsens dikt er veggene mellom drøm, historie og natur fulle av fruktbare hull. [Diktene] er ofte konkrete observasjoner, de tar avsats i illustrasjoner, gjenstander og rom, eller de har sine utspring i minnebilder, planter, ja, naturen i dens utrolige alminnelighet. Men tingverdenen er også åsted for historiens oppsamling, slik språket er det: Hvorfor heter det "revebjelle"? Hvorfor het fjellflokken "jakobsstige"? Diktet om fjellflokken avslutter med et spørsmål: "Finnes det andre stiger, bare uten navn?" Fra det tilforlatelige leder spørsmålet mot bruddflatene i det vi kjenner til, bruddflater mot noe forsøksvis hellig eller sammenbindende, og dessuten menneskets lengsel etter forløsning – være seg i åndelig forstand, eller ved en dypere erkjennelse av vår omskiftelige plass i samspillet med naturen og dens arkiv. […] Spørsmålet om hva som blir igjen av historien klinger gjennom Den andre Jakobsstigen. Diktet "Bortenfor (i baren)", som gjenforteller et møte med en gammel bekjent, lar forventning treffe aldring, to mennesker og havet av tid mellom dem – og deres samtale, om andre skrivende, og om tekstene som står igjen etter dem, uten å røpe virkeligheten, men som fragmenter av erfaring, slik også selve diktet blir et fragment, både privat minne og bilde av tidens strøm. For der bekjentskapet, som kjærligheten og berøringen – gjentatte motiver i bokas midtseksjon – forsvinner, blir navnene og minnene igjen, i påvente av å leses, og å tolkes. På den andre siden av bokas spenn står da de naturnære øyeblikkene, blomstene på marken og deres underlige navn, som i en viss forstand ikke kan tolkes, men må sanses …»
Even Teistung, Klassekampen

«… stor lyrisk spennvidde, vilje til fornyelse og sjelden formsikkerhet. [Diktet "Valmuestoff"] blir antageligvis stående som ett av de fineste norskspråklige diktene dette året: Den elegiske førstelinjen innvarsler et mulig kjærlighetstap, eller frykten for et sådant. Relasjonen avtegnes som umistelig, men det er også kjærlighetsmøtets konstante, nær sykliske håp om det kommende og om det bedre som preger den malende bevegelsen og trykket henimot overskridelse. Det kreves årelang refleksjon og et hav av fortrolighet med formen for å romme så mye følelse og så mange tider i et oppsett med forholdsvis konservativ linjedeling. Akkurat dette diktet er jo i nærheten av noe samtidskanonisk.»
Benjamin Yazdan, BLA