I mitt lune hi
En enslig middelaldrende mann bestemmer seg for å leie ut sokkelleiligheten i huset sitt. En ung alenemor flytter inn med datteren. De tre utgjør snart et slags familiefellesskap: Han hjelper dem med stort og smått, hun bringer liv inn i tilværelsen hans. De går turer i skogen og feirer jul sammen, han passer datteren hennes.
Femten år senere sitter de i retten. Han på tiltalebenken, hun med den grusomme innsikten om at tryggheten var en illusjon. Hvordan kom de hit?
I mitt lune hi er en elegant, forførende og urovekkende skildring av to mennesker som tar seg til rette i hverandres liv. Det handler om selvbedrag og overskridelse, i en historie med utgangspunkt i virkelige hendelser.
«Usedvanlig perspektivrikt om to ensomme mennesker som flytter i samme hus […] Romanen preges av dyp psykologisk innsikt. Som vanlig bidrar Uris språklige distinksjon og spenst til å formidle et vanskelig tema. Jeg fryder meg over et billedspråk som også har substans.»
«Spenningen griper umiddelbart fatt i leseren, men Helene Uri gir ikke ved dørene. Her viser en dreven forfatter hvordan man holder en leser på pinebenken gjennom halve boka, uten at leseren et øyeblikk føler trang til å sovne. Samliv og sammenbrudd, hemmelig begjær, løgner og svik utgjør det uoversiktlige landskapet der forfatteren Helene Uri ofte beveger seg. Alltid lett på foten, og med spiss penn. Underholdende og skarp, men alltid med empatien i bunnen […] Også etter avsløringen av forbrytelsen beholder romanen grepet på leseren gjennom Helene Uris psykologisk kloke beskrivelser. I mitt lune hi er blitt spennende underholdning med skarpe observasjoner av hverdagslivets iboende krutt.»
«Helene Uri har skrevet en tankevekkende roman som viser at ingenting i en relasjon er helt svart-hvitt, og at en sak har mye mer enn bare to sider.»
«I denne romanen er det lesaren som får pusle saman bitane og danne seg eit bilde av spørsmål om skuld og ansvar, om manipulasjon og grensesetting. […] Helene Uri [har] skrive ein solid roman om oppbygging til situasjonar og konsekvensane av dei. Det gjer ho med sitt finspissa, klokkeklare språk og komprimerte personskildringar.[…] spennande, dramaturgisk kløktig og høgst relevant.»