På ære og samvittighet
En mann blir kastet ut fra altanen i femte etasje, tilsynelatende bare et fylleslagsmål i et belastet miljø. Advokaten Mikael Brenne tar på seg jobben med å forsvare gjerningsmannen.
Så dukker Edvard Matre opp i Bergen. Han har begynt i Kripos’ cold case-gruppe og etterforsker et gammelt drap fra Bergens underverden. Det begynner å gå opp for Mikael at han selv kan bli Matres hovedmistenkte.
På ære og samvittighet er en bok om ukjente blodsbånd og gamle hemmeligheter, der Mikael Brenne tvinges til å grave i sitt eget mørke indre. For én ting er å slå om seg med begreper som skyld og soning i retten. Det blir noe ganske annet når det er personlig ...
«BEST I BERGEN. Chris Tvedt etablerte seg fort som Norges fremste utøver i sjangeren rettskrim, men selve rettssakene har blitt en stadig mindre del av bøkene hans. I 'På ære og samvittighet' er det knapt noe, bortsett fra et par glimt fra forhørsretten. Men det gjør ikke boka mindre spennende.»
«Jeg våger å si at denne romanen er krydret med et snev av 'Forbrytelse og straff'. Tvedt har mesterlig greid å fange en nerve fra virkeligheten, hente opp fra verdenslitteraturen og skape sin helt egen historie. Dette gjør 'På ære og samvittighet' til en pulserende og begivenhetsrik bok og til en virkelighetsnær kriminalroman. Jeg slutter der jeg begynte: Oj, for en bok!»
««Boken bryter med stereotypier som at helten er god og skurken ond. I stedet for å skape et monster, fremstår Brenne som en person med et troverdig moralsk dilemma (…) 'På ære og samvittighet' er mer sammensatt enn kriminalromaner flest, og åpner for at alle mennesker under gitte omstendigheter er i stand til å begå forbrytelser.»»
«'På ære og samvittighet' er en av kriminalromanene du bør få med deg i høst, og på rettsdramatikk og rettskrim er Tvedt en ener i Skandinavia, ferdig snakka. Der hans tidligere kriminalromaner har vært mer av typen klassisk krim, er denne mer pulserende, og det bærer preg av at han har hentet inspirasjon fra verdenslitteraturens krimhelter.»
«Tvedt er ujålete, han er direkte, og han er effektiv. Både i språk, struktur og handling unngår han omveier og finurlige påfunn. Han nøyer seg med å gi det vi trenger for å henge med, han porsjonerer ut informasjon og refleksjon på rutinert vis, og han mister aldri retningen.»