Umiskjennelig hennes
Her bugner det av bringebær
Hvis de er røde, er det ikke natt
Noen dager i starten av livet
har embryoet bringebærform
Er bringebæret
en kurv eller en kuppel?
Cellebæret bærer oppskriften på seg selv:
Det har opp og ned
en hvelving, det er kroppen
Øverst på himmelen skal munnen åpne seg
Plukk hendene fulle
Umiskjennelig hennes er et diktverk om å miste en mor, og selv å bli mor – om arv, omsorg og løsrivelse. Det er Anngjerd Rustands debut som poet.
«Anngjerd Rustand er debutant, med det framstår ikkje slik i det heile tatt. Kanskje er det den mangeårige erfaringa hennar som billedkunstnar som gir henne autoritet som poetisk biletskapar, ho har i alle fall skrive ei vakker diktsamling som alle kan og bør lese.»
«Debutsamlinga til Anngjerd Rustand er ei brei utforsking av menneskesinnet […] Dei typiske røyndomseffektane me kjenner frå den biografiske skjønnlitteraturen, detaljane som peikar mot det eine, spesifikke livet, er det få av. Men desto meir tankestoff, av det stoffet god poesi veldig gjerne får bera oppe.»
«Det egenartede med Umiskjennelig hennes kan naturligvis spores i flere lag av språket, og særlig i formspråket. Jeg merker meg hvordan poeten turnerer den uhyre komplekse relasjonen mellom tre generasjoner kvinner. (...) Anngjerd Rustand har skrevet en debutbok som både er berørende og suveren.»
«Umiskjennelig hennes er gjennomstrømmet av en dyp nysgjerrighet på hele spekteret av menneskelige erfaringer, oppsummert i den slående utgangen: ‘nå gi meg resten’. Det er fristende å rette en lignende oppfordring til debutanten: Måtte Umiskjennelig hennes bli den første boken av flere fra hennes hånd.»
«Tvisynet skjer seg gjennom tekstane […] Tematikken evnar å binde saman desse varierte diktuttrykka, der ulike røyster vev seg i kvarandre til ein heilskap. Dikta til Rustand syner eig omhug for omverda, dei eig ein klårleik og eit sanseleg nærvær som vert intensivert av formuleringar som skyv litt på perspektivet. […] I alle fall er det blitt vent, sterkt og tankevekkande.»
«Selv om det er lett å gjengi hva diktene til Rustand handler om, har de like ofte en klang og et språk som løfter dem av gårde – som gjør dem smidige og sympatiske […] Å bearbeide eller komme tettere på erfaringen gjennom forestillingsevnen gjelder […] flere nivåer i denne diktsamlingen, noe som skaper en slags flytende form for eksistensiell stemning.»