Den viktigste kompetansen for å jobbe med unge flyktninger

Av Turbo Kommunikasjon

Barn og ungdom på flukt må ses som både sårbare og ressurssterke. Og i likhet med alle andre barn og unge i overgangen mellom barn og voksen, har de også en ambivalens mellom å være avhengige og selvstendige.

Da den første utgaven av boken «Barn på flukt» kom i 2012, var det første gang det kom en bok på norsk som hadde en helhetlig og tverrfaglig tilnærming til enslige mindreårige flyktningers situasjon. Siden den gang har det skjedd endringer på de politiske og juridiske områdene. Særlig gjelder dette etter 2015, da det ankom mer enn 5000 enslige mindreårige asylsøkere til Norge.

Ketil Eide, professor i sosialt arbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge, er redaktør for «Barn på flukt». Han har beholdt den originale tanken bak boken også i den nye utgaven:

– Hvordan vi forstår denne gruppen barn og unge har betydning både for hvordan vi som samfunn, profesjonsutøvere og medmennesker møter denne gruppen flyktninger. Det vil si hvordan de politiske og juridiske rammene får betydning i hverdagen. Og hvordan det psykososiale arbeidet og omsorgen utøves i barnevernet, skolene, helsetjenestene og på andre velferdsarenaer.

Både sårbare og ressurssterke

Boken «Barn på flukt» er særlig knyttet til bachelorutdanningene innen helse- og sosialfagene. Men den gir også nyttig kunnskap for profesjonsutøvere som møter barn og unge med flyktningebakgrunn i sin yrkespraksis. Forfatterne som bidrar i boken har bakgrunn innen sosialt arbeid, psykologi, barnevern, samfunnsvitenskap, litteraturvitenskap, juss og pedagogikk. I tillegg har mange av forfatterne også klinisk erfaring i arbeidet med denne gruppen.

Hva slags kompetanse er viktig for å kunne støtte enslige mindreårige flyktninger?

– Det handler om en kompetanse som tar inn over seg disse barnas spesielle situasjon. Ikke som en kategori, men som enkeltpersoner. Det innebærer refleksjoner om hva det betyr at denne gruppen er sårbare med belastende erfaringer. Men også at den enkelte har spesielle ressurser som gir gode muligheter for en positiv framtid i det norske samfunnet. Dette er vanskelig når man står overfor de daglige utfordringene innen for eksempel omsorgstjenestene – samtidig som media og forskning i hovedsak fokuserer på sårbarheten, mangel på sosial integrasjon og på fluktårsaker, sier Ketil Eide.

Hva er de største utfordringene for unge flyktninger som skal etablere seg i et nytt land?

– Jeg vil særlig trekke fram det å oppnå tillit i sosiale relasjoner de inngår i. I et samfunn de ikke har noen tilknytning til, og omgivelser som for de fleste er ukjente. Både det språklige og hvordan forstå de sosiale reglene kan være vanskelig for mange.

Mistillit og tillit

Boken trekker fram nyere forskning på nettopp tillitens betydning i møte med enslige mindreårige flyktninger, og hvilken betydning denne kunnskapen har. I sin egen forskning har Ketil Eide vært opptatt av hvordan ungdommene han har intervjuet snakker om mistillit og tillit. Særlig tre sosiale relasjoner trekkes fram som viktige når det gjelder tillit og tillitsverdighet:

– Relasjoner til sosialarbeiderne eller omsorgspersonene de har å gjøre med i kommunene, er noe de trekker fram. Det er også relasjonen til familien i hjemlandet, og det er relasjoner til jevnaldrende som kanskje er det viktigste for dem å finne ut av. Det vil si hvem av disse de kan stole på og som har betydning for deres framtid i Norge, sier Ketil Eide.

– Gjennom utprøving av hvem som er verdig til å få tillit i relasjoner de inngår med omsorgspersoner og jevnaldrende, viser ungdommene jeg intervjuet hvordan de utvikler dømmekraft knyttet til hvem de kan stole på. Dermed kan de ta mer kontroll over disse relasjonene. Denne kunnskapen indikerer at det i omsorgsarbeidet bør legges mer vekt på de mindreårige som tillitsgivere. Samt hvordan de mindreårige vurderer tillitsverdighet, og hvordan velferdstjenester for denne gruppen barn og unge blir tillitsverdig.

Kan man gjøre noe «feil» i arbeid med unge flyktninger?

– Det er vanskelig å si at det kan gjøres direkte feil. Men det er fint å unngå en overfokusering på det som er annerledes med denne gruppen. Eller legge for mye vekt på fortiden, det kulturelle og det sårbare. Det å være enslig mindreårig flyktning er ikke en varig tilstand, og de færreste vil ha sin identitet knyttet til denne gruppen. For de fleste ungdommene dette gjelder, handler det mer om overganger mellom barn og voksen, fortid, nåtid og framtid, og hjemland og vertsland.

– Overgangen til voksenlivet innebærer for enslige mindreårige flyktninger at noen trenger mer støtte enn andre, men også at denne overgangen er «normal» i den forstand at det innebærer en ambivalens mellom det å være avhengig og det å bli selvstendig, sier Ketil Eide.

Les mer om boken