Et utdrag til morsdagen

Et utdrag til morsdagen

I Velkommen til Floras kafé vender Flora McKenzie tilbake til hjemstedet sitt etter mange år. Mens hun sørger over morens død, prøver hun samtidig å finne sin plass i samfunnet hun en gang forlot. Ved en tilfeldighet finner hun morens gamle oppskriftsbok, som vekker gode minner ...

Boken ga ifra seg en svak lukt da hun åpnet den. Det var som en konsentrert essens av kjøkkenet: litt fett, litt mel – det luktet ganske enkelt hjemme, en lukt som var bygd opp som en patina i årenes løp, fra klissete små hender som var desperate etter å få smake på det nykokte syltetøyet («NEI, det er for VARMT!» kunne Flora høre det svake ekkoet av morens stemme som ropte til dem når alle søsknene skravlet og klemte seg sammen for å komme nærmest mulig den digre syltekjelen med den glinsende væsken som hun sto og rørte i i dagevis om høsten, og fylte glass etter glass og leverte dem til markedet i bygda, til kirkens høsttakkefest og til de gamle og syke på øya). Hun nippet til teen og slo opp på første side.
 
Det første hun fikk øye på, var en falmet hilsen i farens knudrete håndskrift. Jeg elsker deg, Annie, sto det. Jeg håper du skriver noe fint i denne. Og datoen sto også der, knapt lesbar, august ’78, som betydde at det måtte ha vært en gave til morens fødselsdag.
 
Flora kikket på den. Det var en skrivebok – en fin en – ikke egentlig en oppskriftsbok. Hvorfor var den blitt til det da? På den annen side, hva annet skulle moren ha skrevet i den? Hun smilte mens hun tenkte på faren, han hadde aldri vært spesielt fantasifull når det gjaldt gaver. Men kanskje moren hadde vært glad i den likevel.
 
Hun bladde om. Alle oppskriftene hadde morens morsomme overskrifter og kommentarer. Her var oppskriften på grønnsakskraft. Da hun så den, kunne hun straks mane frem den sterke lukten av kraft som moren kokte hver eneste søndag på restene av steken, og den tykke, fyldige suppen den endte opp som, dampen som fikk vinduene til å dugge igjen når hun kom fra skolen i de mørke vintermånedene, da kjøkkenet var lunt og godt med tente lamper, og hun satte seg og gjorde lekser og beklaget seg høylytt over at alle guttene var forelsket i Lorna MacLeod, noe de var, mens brødrene dekket bordet og moren fylte opp sin egen tekopp, og Floras også, og var travelt opptatt ved komfyren.
 
På neste side var det en suppeoppskrift til, oksehale denne gangen, men håndskriften var annerledes. Det gikk en støkk gjennom Flora da hun kjente igjen mormorens håndskrift, vakker kalligrafi skrevet med fyllepenn. Maud, som hun het, hadde vært død lenge nå. Hun hadde vært en heks fra nord, akkurat som moren. Øverst hadde hun skrevet noe på gælisk med små elegante bokstaver, som Flora ikke forsto med en gang; hun måtte hente den gamle ordboken i stuen før hun klarte å tyde det: «Det kommer til å ta lang tid … før den blir like god som min.»
 
Det var noe ved de enkle, beskjedne ordene som fikk Flora til å smile. Da hun trakk bena opp under seg, kikket Bramble opp på henne, strevde seg på bena og haltet forsiktig over gulvet. Han la seg ned igjen og sovnet med en gang. Været hadde snudd igjen, slik det alltid gjorde; nå trommet regnet lett mot vinduet.
 
 

Velkommen til Floras kafé er ute i pocket, og oppfølgeren Den endeløse stranden ble lansert 30.april. Bøkene er oversatt av Hege Frydenlund. 

Et-utdrag-til-morsdagen

Relaterte artikler

Les utdrag fra «Blå storm»

Les utdrag fra «Blå storm»

Ørjan Karlsson er i vår aktuell med den spennende og dypt realistiske thrilleren «Blå storm», bok to i serien om Ida...