Les et utdrag: Sommer med Jo

«Av og til kjem ein romankarakter spurtande inn i livet til lesaren, og blir der. Slik er det med Frida i Kristine Rui Slettebakken si debutbok Jo har skjedd.» Dette skrev juryen da Jo har skjedd ble nominert til Trollkrittet. Nå er den frittstående oppfølgeren klar: "Sommer med Jo" er en skikkelig hjertevarmende sommerbok og handler om ferie og sommer, og om Frida som skal bli med Jo på hytta. Men alt blir ikke like problemfritt som Frida har sett for seg. For da hun oppdager noe som absolutt ikke er ment for henne, vet ikke Frida om hun skal late som ingenting eller bryte idyllen. Kan hun holde noe hemmelig for Jo? Les første kapittel her!

Sankthansaften

– Næmmen i jøssenammen, da, Frida, for et spetakkel!

Katteknut gliser tannløst der han sitter i stolen sin, og så begynner frakken hans å riste.

Han ler! Knirkete klukk som går rett i fletta på meg og får meg til å smile svært.

Jeg har nettopp fortalt han om Truls som datt ned fra scenen da vi sang på skoleavslutninga. Truls var urolig, som han pleier, sto og vippa på scenekanten, så seg hit og dit. Og bæng, så lå han nede blant publikum og kava med en utslått tann. Og selv om han skreik og jamra seg og blodet fløyt, må jeg le, jeg også, nå når jeg forteller om det. Eller, jeg ler egentlig mest fordi Katteknut synes det er så morsomt. Et spetakkel!

– Dere trengte jaggusen en ferie nå, sier Katteknut og graver hånda inn i det skitne skjegget sitt, før han fortsetter å klukke.

– Ja, gjett! Og jaggusen!

Jeg står litt unna den slitte stolen hans, sånn som jeg pleier. Det er rart å tenke på at jeg aldri har satt meg ned alle de gangene jeg har vært på besøk hos han. Ikke en eneste gang, faktisk. Det er flaks at Katteknut tror det er fordi jeg foretrekker å stå, siden jeg sa det en gang for lenge siden, for å slippe å si nei når han spurte om jeg ville sette meg. Sannheten er at det ikke flommer over av fristende steder å sitte. Sofaen er full av avispapir med katter og bæsj på, sånn som den pleier. Og de få pinnestolene som står litt her og der, er også rimelig møkkete. Nesten nedgravd, får jeg lyst til å si. Så jeg står! Rett opp og ned. Ofte holder jeg pusten.

Men nå. Nå ler vi, og da er det umulig å holde pusten. Plutselig kjenner jeg hvor stram kattestanken blir når det er sånn innestengt sommerluft.

– Du, Knut …? sier jeg. – Det er litt varmt her inne. Skal jeg åpne et vindu, kanskje?

– Nei, ellers takk, du, fnyser han, som om det er det villeste forslaget han har hørt. – Da kommer den hersens trekken trekkende.

Og så begynner han å le igjen. Men nå tror jeg det er av det han sa. Den hersens trekken trekkende.

Knut er redd for trekken! Han sitter der med helårsfrakk og skjegg, mens jeg står her i T-skjorte og shorts og nesten svetter.

– Skal du plukke sju slag i dag, da, Frida?

Katteknut har slutta å riste, han ser på meg som om han har spurt om jeg kan hente avisa eller noe.

– Sju slag? spør jeg og tenker på julekaker.

Hva er det han babler om?

– Sju markblomster som du kan legge under puta i natt.

– Under puta?

– Ja, pleier ikke du å gjøre det? sier han, og nå er det som om det lurer et latterklukk baki der igjen. – Noen kaller det gammal overtro, jeg kaller det … kjærlighetens hjelper.

– Kjærlighetens hjelper?

– Hvis du legger sju ulike markblomster under puta på sankthansaften, kan det hende du drømmer om den du skal gifte deg med. Snedig?

– Hæ? Er det sant?

– I gamle dager var man sikker på at blomstene hadde en helt spesiell kraft på den magiske sommernatta.

– Magiske sommernatta?

– Ja, som er nå, i natt. Sankthansaften, altså. Tygg litt på den, du, Frida.

Jeg skal til å spørre om han har gjort det noen gang, men så legger han huet bak i stolen og lukker øynene. Det er tegnet mitt om å gå.

– Ha det, Knut! sier jeg.

– Ha det, Frida, mumler han.

Og så går jeg ut, til den hersens trekken og sommerferie så det suser.

På vei ned mot stranda og det store bålet grubler jeg på om det er sant, det han sa. At natta i natt er magisk og at blomstene har en spesiell kraft akkurat nå. At hvis man legger sju markblomster under puta, kan man drømme om hvem man kommer til å gifte seg med. Det er lite kokko, da!

Jeg skal aldri gifte meg, tror jeg, men likevel.

Bålet de har lagd nedafor Røysa, fjellet mitt, er gigasvært. Jeg kommer akkurat tidsnok til å få med meg han lille mannen fra kommunen som roper God midtsommer idet han tenner på. Det er garantert bensin på det bålet, for det tar fyr med en gang. Spraker og vokser seg høyt, superfort.

Jeg ser Maja og Live som står med mobilene og filmer. Marthe med H står tett oppi den nye kjæresten sin, han høye som skal begynne i åttende til høsten. Jeg skal til å ta en sveip for å se etter andre fra skolen, men så står han der, filmtrikset, krøllefransen. Rett ved siden av meg og bare:

– Bra bål!

– Bra bål, gjentar jeg og smiler.

– Jeg har aldri feira sankthansaften før, jeg, sier han.

– Tuller du? sier jeg litt for høyt. – Gjorde dere ikke sånt i Oslo?

– Ikke vi, i hvert fall.

– Bra du flytta, da, sier jeg kjapt og ser vekk. På bålet og på han lille fra kommunen, som nikker ivrig til de rundt seg.

– Ja, faktisk, sier Jo, og da er jeg nødt til å kaste et blikk på han igjen.

Mellomrommet mellom fortenna hans bare: glitre, glitre.

– Har du begynt å pakke? spør han.

– Nei.

– Det burde du.

– Jeg rekker å gjøre det i morgen, før vi reiser, sier jeg.

– Men du burde gjøre det i kveld, så vet du at du har alt, sier han og høres ut som pappa.

Det er fortsatt rart å tenke på at jeg faktisk skal på hyttetur med Jo. At det blir noe av, og det i morgen den dag! Jeg får lyst til å klype meg i armen mens han glaner på bålet. Men så ser han på meg igjen, så da klør jeg meg på låret isteden.

– Farmor tar med alt av mat og sånt, så det trenger du ikke å tenke på.

– Ok, sier jeg og tenker at det der er sånn voksne snakker, og at Jo lissom er blitt en planlegger over natta. Eller er det kanskje sånn han er, uten at jeg har visst det?

Kanskje faren til Jo ikke er så god på det? Planlegging og sånt. Og at det er derfor Jo gir meg beskjed, passer på.

Jeg har visst lenge at mammaen til Jo ikke skal bli med på hytteturen. Men jeg har lurt på hvorfor. Skal de skilles? tenkte jeg. For det skjer stadig vekk, det er mange på skolen som har skilte foreldre. Jeg lurte på det samme den gangen jeg trodde at faren hans var på Madagaskar, om det var derfor han ikke kom hjem for å feire jul, fordi de skulle skilles. Men så var det ikke sånn, for faren til Jo satt i fengsel, og det med Madagaskar var bare jug. Men så lurte jeg litt på det igjen, siden hun ikke skulle bli med på hytta.

– Nei, hun skal til Italia på et kurs, svarte Jo da jeg spurte.

– Kurs?

– Hun liker å skrive på fritida. Så hun skal på et skrivekurs med en flokk damer i Italia.

– Hva skriver hun? spurte jeg.

– Har ikke peiling.

– Har du ikke spurt henne?

– Eh … nei.

– Du er rar, sa jeg da, og så snakka vi ikke mer om det.

Jeg har bare møtt faren til Jo én gang. For noen dager siden. Jeg ble invitert på grilling i hagen deres den dagen skolen slutta, så vi kunne bli litt kjent før turen, som mammaen hans sa. På vei til grillinga tenkte jeg bare på at nå skal jeg treffe en ordentlig fange og shit, tenk om jeg synes pappaen er skummel eller noe, og så har jeg sagt ja til å bli med på ferie!

For selv om jeg hadde sett bilder av faren til Jo, lurte jeg veldig på om han i virkeligheten så ut som en som hadde vært i fengsel.

Men faren til Jo ser nesten ut som en vanlig pappa. Men bare nesten. For selv om han ikke ser ut som en fange, ser han egentlig mer ut som en ungdom enn en voksen. I hvert fall mye mer enn det pappaen min gjør. Faren til Jo går med stor skateshorts og har lange krøller, lengre enn Jo sine. Han snakker litt ungdommelig, også. Han sier for eksempel sånn: Det er bare SÅ fett, Jo! Eller, da han tok av seg på overkroppen: Det er blitt helt psychovarmt! Og til mammaen til Jo sa han sånn: Sender du over ketsjupen, baby? Baby!

Og selv om det virka som om mammaen til Jo syntes han ikke trengte å sitte i bar overkropp da vi spiste, kunne jeg se at hun så på han på en sånn interessert eller forelska måte. For sånt skjønner jeg.

Jeg var ganske stille under den middagen, for jeg tenkte bare på alt jeg ikke måtte si. Hvis du ikke er tyv eller morder, hvorfor kom du i fengsel, egentlig? Hvordan var det der inne? Åssen klær måtte du ha på? Måtte du gå på do i et hull i gulvet?

Og jeg skvatt da han plutselig så på meg og spurte:

– Er du klar for hyttetur, da, Frida?

– Hæ? var det eneste som kom ut av meg.

– Vi drar rett etter sankthans, vet du. Stikker og får oss noen fisk og litt fri!

– Ja, sa jeg i en svelg, og tenkte på fisk og litt fri. Endelig skulle han få seg litt fri.

Freedom! Frihet! Fritida! Hvor lenge hadde han egentlig vært ufri? Men jeg var rimelig stum, helt fram til mammaen til Jo plasserte et brettspill på bordet. Et spill der det var om å gjøre å mime ord som de andre skulle gjette. Da glemte jeg å være stille, og jeg glemte å tenke på alt det med fange og fengsel, også. For jeg var dritgod i det spillet, faktisk, både til å mime og gjette. Jeg jobba som en hest for å vinne.

Faren til Jo sa at jeg var helt rå på å mime, og han virka mer og mer grei for hver gang jeg mima. Han syntes det var sjukt fett, sa han, og så lo han masse og høyt når jeg prøvde å være morsom. Og jeg bare, inni meg: Fett det, da, lite sjukt fett!

Og det var da, mens vi spilte, at jeg lagde en avtale med meg selv, om hvordan sommeren og hytteturen skulle bli: lett og fett og bare fin! Og at jeg ikke skulle nevne et ord om det med fengsel.

Sankthansbålet er varmt, men jeg er kald. Shorts og T-skjorte ble i spinkleste laget, og snart er det ganske seint, også.

– Jeg må gå hjem, sier jeg, og merker at tenna mine nesten klaprer når jeg snakker.

– Jeg også, sier Jo, og så snur vi oss og går.

I kanten av stranda står det noen prestekrager, og før jeg tenker på hva jeg gjør, har jeg plukka en av dem. Rett etterpå ser jeg en blomst til borte på stien, en blå en som jeg ikke vet hva heter, og så plukker jeg den i samme slengen.

– Er du en sånn som liker å pynte med blomster? spør Jo.

– Åssen det?

– Det trodde jeg nemlig ikke.

– Ikke sikkert jeg skal pynte med dem, da, sier jeg.

– Hva skal du med dem ellers?

– Har ikke du noe med, sier jeg.

Men så smiler jeg fort, så han skal skjønne at jeg ikke er sur, selv om stemmen ble sånn.

– Der er det smørblomst, sier han og peker på en gjeng gule pipestilker borte ved brua.

– Og rødkløver! fortsetter han.

Jeg plukker en av hver og tenker jøss, blomsternavn har du visst full kontroll på.

Så setter vi opp tempoet, for selv om ingen av oss sier noe om det, fryser vi så vi hutrer.

I starten av bakken stopper Jo for å gå mot det gule huset sitt.

– Vi henter deg klokka tolv, ok?

– Ok, sier jeg, og vifter med blomstene som et ha det.

Selv om jeg går i raskt tempo hjemover, klarer jeg å finne tre blomster til, for grøftekantene er fulle! En blåklokke og en som jeg ikke vet hva heter. Og til slutt en forglemmegei. Den er den fineste. Litt på grunn av fargen, mest på grunn av navnet. Forglem meg ei. Nei da, jeg skal ikke det!

Uten at pappa eller Eli Mona ser det, lurer jeg dem med opp på rommet mitt og legger dem under puta. Sju stykk markblomster inn i den magiske sommernatta.

Bare for gøy, da, og bare for å sjekke.

 

 


Sommer med Jo

Kristine Rui Slettebakken

Denne sommeren skal Frida bli med Jo på hytta, og hun gleder seg til saltvann, sol, is og GØY! Ordene fengsel eller fange skal ikke engang nevnes, og hun skal i hvert fall ikke spørre om hvorfor faren til Jo måtte sitte inne.

Men alt blir ikke like problemfritt som Frida har sett for seg. For da hun oppdager noe som absolutt ikke er ment for henne, vet ikke Frida om hun skal late som ingenting eller bryte idyllen. Kan hun holde noe hemmelig for Jo?

Les mer her

9788205549852 300Dpi

Relaterte artikler

Les et utdrag fra «Tom»

Les et utdrag fra «Tom»

«En elegant og original skrekkroman om galskap, kunstig intelligens og psykiatriens tragikomiske historie.» Cathrine...
Gull fra Julehistorier

Gull fra Julehistorier

I juleheftet vårt har vi samlet fortellinger som på ulike måter sier noe om lengselen etter den innerste julegleden....