Les utdrag!

Utdrag fra romanen «Bikkjevakt» av debutant Martin Sellevold

Stian lever et liv om bord på seilbåten Vellamo. Han livnærer seg som oversetter av tekniske manualer og sakprosabøker, i tillegg til at han har en grei, men risikabel, biinntekt som deltidssmugler. Men nå har han fått nok av den alltid murrende angsten for at noen har sett noe, for at noen har snakket, for at nettet er i ferd med å snurpe seg sammen. Snart skal han gi opp smuglingen og begi seg sørover, for godt.

Helt til hans beste venn Tore trygler ham om å ta bare en siste, liten og lukrativ tur. Og er det ikke i grunnen akkurat det han trenger? En avsluttende, ekstra cashinnsprøytning. En gyllen fallskjerm. Kan det være så farlig? Han behøver ikke engang smugle noe inn i landet, men ut. 

«Splitte mine bramsegl, for ein (sjø)røvarroman! (...)Ein aner at forfattaren vil noko meir enn å berre fortelja ei fengande historie, likevel tar ikkje denne lysta overhand. Romanen klarer å tematisera både venskap, svik og livsval utan at det blir for uttalt, sjølv om det på slutten tyt fram litt utanpåklistra livsvisdom à la «det som skjer, skjer». Men spenninga og den gode historia trumfar slike detaljar, så legg deg i hengekøya i ruffen, jag vekk kvinnfolk, kattar og anna som bringar ulykke, tenn snadda og segl av garde på sønnavinden med denne page turner-en i sommar!»
Leif Tore Sædberg, Stavanger Aftenblad

Les utdrag fra boken!

Det må bli siste turen. Til slutt renner hellet alltid ut.

Mobilen glir i spastiske rykk over kartbordet, treffer slingrekanten og blir liggende. Lyden har druknet i bruset fra vannet langs skroget. Tores skeive glis sitter frosset over det pulserende ikonet på skjermen, et åtte år gammelt bilde. Jeg har kjent ham i femten. Han er min beste venn og jeg har ikke lyst til å ta den.

Det er feil årstid. Tore ringer i oktober, ikke i april. Hvis han ringer nå, må det være om en jobb. Men jeg er ferdig, jeg har bestemt meg. Så fort denne er gjort, skal jeg sørover. Jeg er allerede fem år forsinket.

Jeg holder mobilen med blikket til den blir stille igjen og Tores glis forsvinner. Så slipper jeg revet ut av genoaen og lar seilet bue seg i full størrelse. Vinden har løyet, den lille kulingen har lagt seg, men er fortsatt sterk nok til å skyve bølgene to meter opp under hekken min og bryte dem i skummende topper bak meg. I øst, bak bølgetoppene, er Kosterøyene silhuetter uten dybde i disen. Jeg strammer bomvangen og slipper storseilbommen noen centimeter ut. Vet ikke hvor mye fart jeg vinner. Vet bare at turen ikke kan være over fort nok.

To dager forsinket fra Danmark. Så fire dager værfast i en bedriten liten havn i Halland mens årets mest forsinkede vinterstorm raste over Kattegat. Forsinkelser på forsinkelser, og hele tiden angsten som en slags murrende bakgrunnsstøy fra nederst i magen. Angsten for at noen har sett noe, for at noen har snakket, for at nettet allerede er i ferd med å snurpe seg sammen. For at dette er akkurat én tur for mye.

Den aller siste. Det er helt sikkert. Jeg lover meg selv å ringe Tore tilbake så fort jeg har losset av.

Tollbåten praier meg sør for Sletter.

Den kommer som den pleier, i en stor bue over kjølvannet mitt, nærmest nonchalant opp på sida av meg. Jeg holder farta, har lært for lenge siden at det er sånn de vil ha det. Tolleren står i døråpningen til styrhuset og spør hvor jeg kommer fra og hvor jeg skal. Om jeg har redningsvest, om jeg har radio. Om jeg ikke synes det er litt kaldt. Småprater som om vi bare tilfeldigvis har endt opp ved sida av hverandre. Jeg vet at han ser etter svetten min, leter i stemmen min etter knuter i halsen. Jeg spiller med. Kommer de om bord, vil de bare finne en flaske whisky og noen Pripps Blå. Det, samt alt jeg har av jordisk gods, som ikke er så mye.

De holder følge lenger enn vanlig og stiller spørsmålene sine flere ganger. Det er for tidlig på året, og jeg er alene i båten. De tenker vel røyk og sprit fra Sverige. Men de kommer ikke om bord, ikke denne gangen. Jeg forteller at båten er huset mitt, at jeg alltid er ute og seiler. At, jo da, jeg har en jobb, men den er via nettet. Ikke noe av det er løgn. Til slutt ønsker de meg god tur og tørner rundt den veien de kom.

En time senere tar jeg seilene inn og starter motoren. Den siste biten til Roger Mørchs verksted går mellom lave holmer. Jeg står på cockpitbenken og stirrer mot land. Om snuten vet om oss, er jeg allerede tatt, jeg vet det, likevel speider jeg. Foruten noen hytter i skogbrynet er verkstedet til Mørch nesten skjult for verden. Om sommeren fylles bukta av badegjester, men enn så lenge er den betryggende øde. Ikke engang Mørch er å se under det falmede Penta-skiltet på den sjøvendte sida av verkstedsbygget. Jeg legger longside til den lille kaia, fortøyer med fire trosser på halvråtne trepullerter. Kveler motoren. Stillheten som ligger tilbake er summende. Etter ti timer under seil er det som å bli sluppet ned i en sekk. På verkstedskaia lukter det diesel og sjø. Det lukter aldri sjø ute på havet. Lukta av sjø er egentlig lukta av fjæra.

«Er det du som har noe feil på masta?» spør Mørch og kommer rundt hjørnet med korte, subbende skritt. Magen henger over bukselinningen hans som en halvoppblåst sekkepipe.

Det er det samme spørsmålet hver gang, som om Kripos og PST sitter i skauen med parabol-mikrofoner og kamera og bare venter på at han skal avsløre seg ved å si noe sånt som «hei, Stian».

«Stemmer det,» sier jeg. «Den er full av hasj. Hadde håpet du kunne få dritten ut for meg.»

Jeg burde ikke terge ham, men greier ikke la være. Han later som han ikke har hørt, men rosene i bollekinnene røper ham.

«Det er merkelig hvordan det skjer igjen og igjen, synes du ikke? Og hvordan det bare er dette verkstedet som kan hjelpe meg.»

Han vrir leppa under barten. Jeg setter meg på en endevendt gammeldags ølkasse og ser på mens han klatrer om bord, stutt og grovbygget, møkk under negla og rumpesprekken ute. Ser ham klatre om bord i hjemmet mitt. Båten er trettitre fot lang, av glassfiber, bygget i Finland noen år før jeg ble født. «Vellamo», kaller jeg henne. Hverken hun, Vellamo, eller han, Mørch, er sannsynlige figurer i narkobransjen. Jeg mistenker at hele distribusjonsnettverket er tuftet på den samme filosofien, å bruke folk som ingen vil mistenke, og dessuten aldri flytte for store kvanta. La østeuropeerne krysse Svinesundsbroa med tunglastede biler. Jo større trafikk der, desto bedre for oss.

Lanseres 17. juli