Agnes Lovise Matre, hvordan skriver du?

Hun debuterte med romanen Stryk meg over håret i 2012. Skinnet bedrar, (2017), den første boken i serien om lensmann Bengt Alvsaker i det lille bygdesamfunnet Øystese, begeistret både anmelderne og leserne. Under den idylliske overflaten i Hardanger finnes mørke hemmeligheter.

Gamle og betente hemmeligheter blir også avdekket i årets krim, Iskald, bok nummer to i serien. Norseman Xtreme er i gang, verdens tøffeste og desidert kaldeste triatlonkonkurranse. Den lokale lensmannen Bengt Alvsaker er én av 250 nervøse utøverne som hopper i den mørke, iskalde fjorden. Men da han og de andre svømmerne har kavet seg i land i Eidfjord for å hive seg på syklene, ligger en skikkelse livløs igjen i vannet. Og det blir snart åpenbart at det ikke var en ulykke. Bengt Alvsaker og hans team står foran sin hittil mest kompliserte sak.

Men hvordan jobber Agnes Lovise Matre?

Vi har stilt noen spørsmål for få finne ut av det:

Når du sitter der med blanke ark, hvordan kommer du i gang? Hvor kommer første setning fra?
Fra jeg får en idé til første setning kommer, går det litt tid. Det er viktig for meg å få belyst noe viktig, gjerne tabuer, i bøkene mine. Derfor driver jeg en del research før jeg går i gang med boken. Når jeg har et grovt synopsis i hodet, begynner jeg å planlegge. Da skisserer jeg alle scenene i romanen fra begynnelse til slutt. Så når jeg så sitter der med blanke ark og skal begynne å skrive, går det ofte av seg selv. Jeg elsker denne kreative fasen hvor jeg kan dikte og fabulere og leve meg inn i karakterene mine.

Hvor mye vet du om hvor du skal før du begynner å skrive?
Jeg vet omtrent alt før jeg begynner å skrive, men det skjer ting underveis i prosessen. Karakterene mine gjør ting som jeg ikke hadde forutsett, som igjen får innvirkning på handlingen, men her gjelder det å ha tunga rett i munnen. I krim kan en floke til trådene om en begynner å rote for mye med den opprinnelige planen. Hele veien i planleggingsfasen legger jeg inn små detaljer som for en leser kan virke bagatellmessige, men som, når handlingen skal nøstes opp og løsningen avsløres, er helt avgjørende.

Hvordan gjør du research?
Jeg elsker å drive research. En god del gjøres i forkant, men også underveis i prosessen. Jeg ringer ned min søster som er kriminalteknisk etterforsker ved politiet i Sør-Vest politidistrikt. I Iskald fikk jeg bruk for min bror som er sjøkaptein, en lærerkollega som jakter mye og kan alt om våpen og slakting av dyr. Jeg har ellers et stort nettverk og er ikke redd for å bruke det. Det viktigste er bakgrunnsstoff for tema i bøkene mine. I forkant av Kledd naken, som handler om voldtekt, hadde jeg noen tøffe samtaler med kvinner som har opplevd dette. I forkant av Skinnet bedrar fikk jeg høre historien til Nina fra Haugesund som vokste opp under forhold vi andre ikke aner rekkevidden av. I Iskald tar jeg blant annet for meg spilleavhengighet. Der var det ikke lett å få folk i tale. Det er viktig for meg at temaene jeg belyser, beskrives slik det fortoner seg for dem som står midt oppi det. 

Noen ganger sporer jeg helt av når jeg skal undersøke en ting på nettet. Det er nok læreren i meg som er ivrig etter å erverve ny kunnskap. Når tanken egentlig bare er å sjekke en detalj, blir jeg så revet med av det jeg leser at det fort kan gå timer. Om min mann, som også er forfatter, oppdager at jeg holder på for lenge, ber han meg vennligst gå tilbake til skrivingen.

Kommer karakterene først eller er det handlingen/plottet som styrer?
Jeg skriver serie-krim, og da er en del av karakterene de samme. Ofte dreier historien rundt én spesiell karakter, den som bærer temaet i boken. Denne karakteren er ny for hver bok, og jeg bruker mye tid på vedkommende før jeg begynner å skrive. Når en skriver krim, er gjerne handlingen den viktigste delen av plottet, men for meg er menneskene og deres historier av like stor betydning. Jeg har begynt på oppfølgeren til Iskald, og denne gangen skal jeg sette meg inn i en karakter som jeg har liten forutsetning for å forstå fullt ut. Derfor har jeg brukt ekstra mye tid på denne biten, for å få personen inn under huden, forstå hvordan det er å være ham. Det krever at jeg tør å stille de vanskelige spørsmålene til intervjuobjektene mine.

Har du noen lesere underveis?
Jeg har min mann, som trofast lytter og leser når jeg har behov for det underveis. Ellers har jeg gode redaktører på Gyldendal. Noen ganger bruker jeg testlesere, men jeg burde nok vært flinkere til å dele tekstene mine med andre underveis. Da jeg skrev Kledd naken, sendte jeg den til tre forskjellige bokbloggere for å få deres mening. Det var veldig nyttig. Min mann maser på at jeg må bruke flere testlesere. Vi får se.

Hvilke forfatterskap har inspirert deg?
Mange inspirerer meg. Herbjørg Wassmo er kanskje den forfatteren jeg føler har den nerven i teksten som jeg leter etter, selv om mye av det er veldig mørkt. Hennes historier griper meg, og jeg har lest henne siden jeg gikk på ungdomsskolen. Har sagt til min mann at jeg ønsker meg hennes bøker, samlet, med signatur fra Wassmo til jul. Gjerne en middag med henne også. Jeg har så mye å lære enda. 

Så har jeg forelsket meg fullstendig i Lars Mytting, og han vet det. Søsterklokkene er den vakreste boken jeg har lest i mitt liv. Ikke handlingen alene, men måten han skriver på. Det gjør vondt i magen, jeg våknet i mareritt om natten mens jeg leste den. Også om Lars spinner jeg drømmer. En uke med Lars, i en hytte i Gudbrandsdalen, hvor han lærer meg alt han kan, ville vært fint. 

Når det gjelder krimforfattere som inspirerer meg, kommer jeg ikke utenom dronningen, Unni Lindell. Vi er litt like, ved at vi stort sett er redd for det meste. Det å være så redd gjør at en ser katastrofer der andre ser solnedganger. Unni har lært meg å utnytte denne redselen i skrivingen. Jeg kommer heller ikke utenom min mann, Geir Tangen. Vi skriver svært ulik krim, men jeg bøyer jeg meg i støvet for hans evne til å bygge spenning. Ellers liker jeg å skremme meg selv med en god psykologisk thriller.

Hvor skriver du?
Jeg skriver overalt. Liker å skrive mens jeg sitter på Gardermoen og venter på flyet, eller på et bakeri i Oslo. Ellers foregår mesteparten av skrivingen på sommeren, i leiligheten vi har i Spania. Sitte på takterrassen under pergolaen får meg til å glemme tiden, og vipps så har solen gått ned før jeg klarer å stoppe. 

Når på dagen skriver du best?
Jeg skriver best på morgenen. Men siden jeg også jobber som lærer, er det ikke mulig i ukedagene. Derfor legger jeg mest skriving til helgene. På ettermiddagen, etter flere timer undervisning, er det ikke mye kreativitet igjen. 

Har du noen ritualer og vaner (eller uvaner!) under skrivingen?
Jeg må ha ryddig hus og ikke være sulten.  

Hva synes du er den tyngste delen av skrivingen? Og hva er den morsomste? 
Jeg pleier å sammenligne det å skrive en bok med å strikke en genser med et komplisert mønster. Et mønster jeg lager selv. (Det er en kreativ prosess og morsomt.) Selve strikkingen er skrivefasen. Det går av seg selv, og jeg nyter prosessen. Men så viser det seg at jeg i min iver har strikket feil, eller det kan være feil i mønsteret. Da må jeg rekke opp. Det kan sammenlignes med redigeringsfasen. Noen ganger må en rekke opp flere ganger. Når en må rekke opp for fjerde eller femte gang, har en bare lyst å slenge strikketøyet i veggen, men en biter tennene sammen og gir seg ikke før alt er slik det skal være. Det er det som er å være forfatter. Det gjelder å aldri gi seg.  

Når du er ferdig med et prosjekt, hvor lang tid går det før du kommer i gang igjen? Skriver du på noe nå?
Jeg tenker på nytt prosjekt i god tid før jeg har levert det forrige fra meg, men jeg skriver ikke et ord før boka har gått i trykken. I skrivende stund sitter jeg i Spania og skriver på oppfølgeren til Iskald. Plottet er klart, og jeg har skrevet 50 sider alt. Den nye romanen har foreløpig arbeidstittel: I uvigslet jord. Handlingen foregår i Øystese i Hardanger i det herrens år 2018. Enn så lenge er det det jeg vil si.