Utgangspunktet for romanen
«Jeg går ut fra at du er for gammel til å forandre deg», får Erika Randem, en av karakterene i Et øye lukket, høre innledningsvis. Det var nettopp dette som skapte liv til Cecilie Engers nye roman.
– Vi er så opptatt av at folk skal være endringsdyktige. Åh, bare ordet. Det er krevende å skulle forandre seg hele tiden. Jeg hadde lyst til å skrive frem en karakter som tenker: Jeg er snart seksti, holder det ikke snart å bare være som jeg er?
Vi endrer oss naturlig mens vi eldes. Det var tanken som tok Enger videre.
– Etter hvert som jeg skrev Erika frem, kom også resten av historien. Det var som når man trekker i snippen på en duk. Jeg ble sittende med mer og mer av romanen i fanget. Det som begynte med én kvinne, ble til en fortelling om seks mennesker i ulike faser av livet, i forskjellige tider.
Erika, Peter, Kristian, Ragnhild, Helge og Bo. De har alle sine unike fortellinger, men gradvis oppdager leseren hvordan livene deres griper inn i hverandres.
De har blant annet et par konkrete gjenstander til felles: et gammelt maleri og en slitt gyngehest. I tillegg har de en fortid som viser seg å ha større betydning for dem enn de er klar over.
Enger hadde etter hvert et ønske om å skrive en bred fortelling om fornektelse og arv, og om forbindelseslinjene mellom to familier som står overfor noen av livets store dilemmaer. Hun sammenligner romanens oppbygning med et urverk, hvor små og store tannhjul griper inn i hverandre. Noen ganger går hjulene som smurt, andre ganger er det stein i hjulakslene.
– Jeg skrev gjennom hele romanen én gang, og da jeg visste hvordan det gikk med dem alle seks, skrev jeg den på nytt.
