Jeg har vært redd før. Skikkelig dødsredd. Jeg husker godt hvor utrolig skremt jeg ble da en schæfer gikk til angrep på meg med åpen kjeft, sikkel og skarpe tenner. Enda reddere ble jeg da jeg holdt på å falle over gelenderet fra en balkong i tredje etasje. Da jeg var liten, ble jeg helt lammet da foreldrene mine forsvant mens vi var på Tusenfryd, og særlig husker jeg redselen som sank blytungt gjennom meg da mamma sa at hun skulle gå fra pappa.
Men – med hånda på hjertet – jeg har aldri vært så redd som nå. Selv om ingen av guttene har vært borti meg, skreket til meg eller fortalt meg hvilke forferdelige ting de kan gjøre med meg. De har bare bedt meg om én ting: Ta av deg jakka di.
Trioen sperrer effektivt alle fluktveier. De er kanskje eldre enn meg, men ikke mye. Blikkene er harde som steiner, og de har en vipp på haka som ikke er til å ta feil av.
– Nå.
Da har de sagt to ting. Temperaturen i lufta er høyere enn i går, så jeg klarer meg fint uten jakke til jeg kommer hjem. Likevel nøler jeg, selv om det sikkert er det mest provoserende jeg kan gjøre akkurat nå. For i lomma ligger mobilen, og det er faktisk det nest mest dyrebare jeg eier.
De kommer nærmere, selv om det bare dreier seg om centimetere. Det gjelder å skjule hva som skjer for alle andre på Majorstua T-banestasjon. Jeg tviler uansett på at det er noen som får det med seg. Vi kunne vært hvilken som helst guttegjeng, en sånn som prater lavt om fotball eller gaming.
– Hvor er mobilen din?
Nå forventer de at jeg skal svare. Men en usynlig kjempeneve skviser magesekken, og det renner litervis med halvstørknet gelé gjennom blodårene mine. Ord er antakelig det siste som kommer ut av munnen min hvis jeg åpner den. Jeg peker i stedet på jakkelomma.
Denne gangen hjelper de meg. Trekker glidelåsen ned og vipper jakka av skuldrene mine. De drar den av armene mine og ruller den sammen til den ligner en ball. Den høyeste av dem kommer enda nærmere, og jeg kan lukte pusten hans.
– Klokka.
– Hæ?
Jeg vet ikke hva jeg er mest sjokkert over. At det faktisk kommer en lyd ut av munnen min, eller at han ber om det aller mest dyrebare jeg eier. Klokka jeg fikk av bestefar rett før han døde. Ikke som at det er en sånn klokke som har vært i familien siden krigen eller svartedauden, liksom, den er ny og fin og visstnok skikkelig dyr, og jeg fikk den siste gang vi så hverandre. Hver gang du ser på den klokka, kan du tenke litt på meg, sa bestefar. Jeg trodde jo ikke at jeg kom til å gjøre det, men etter at han forsvant, har jeg faktisk sett for meg det myke, rynkete ansiktet hans nesten hver gang jeg har sjekket tiden.